Debatt

Kriminelle som utfordrer sikkerheten og velferden vår, venter ikke på at en ny lov skal bli vedtatt

Bilde: www.thoughtcatalog.com

Vi kan ikke utrede oss frem til en etterretningslov som skal gjøre alle til lags.

Kritikken av det foreliggende forslaget til ny etterretningslov fra Forsvarsdepartementet (FD) har vært omfattende og alvorlig. Den kommer fra så sentrale høringsinstanser som Riksadvokaten, PST og Datatilsynet.

I kjølvannet av Civitas frokostseminar for noen uker siden ble kritikken mot lovforslaget ytterligere forsterket gjennom i et innlegg her på Minervanett av Vivi Cathrine Rignes Wilhelmsen.

Men hva er så en god nok lov? En lov som både Forsvarsdepartementet, Datatilsynet, Riksadvokaten og Politiet – og folk flest – kan si seg fornøyd med?

Skal Forsvarsdepartementet ta hensyn til all kritikken som er reist mot forslaget, vil antakelig et nytt revidert lovforslag ikke se dagens lys før et helt nytt trusselbilde har tegnet seg. Da er tiden kanskje moden for en helt ny lovutredning.

Høringsinstansene kritiserer det meste i forslaget: Det juridiske håndverket er generelt for dårlig. FDs viser gjennomgående en manglende forståelse for personvernrettens plass i lovforslaget. Forslaget preges av en manglende klarhet om hvordan kontrollregimene knyttet til loven skal fungere?

Hva er så en god lov?

Uansett hva Forsvarsdepartementet vil komme opp med igjen, etter å ha tatt hensyn til høringsrunden, vil noen mene at personvernet ikke er godt nok ivaretatt. Det ville være oppsiktsvekkende om ikke Datatilsynet for eksempel, er en av disse «noen». For slik er jo rolledelingen i forvaltningen. Noen skal kontrollere, noen skal føre tilsyn, noen skal rapportere avvik, noen skal gi en rettslig kjennelse på hva som er lov og ikke lov. Noen skal mene noe hele tiden om loven er «god nok», rettssikker nok, og om den ivaretar personvernet «godt nok».

Tillit mellom borger og de myndigheter som skal praktisere loven vil, uansett hvor «god» loven til slutt blir, være avgjørende for om loven oppleves «god eller dårlig». Gitt at ny e-lov en vakker dag blir iverksatt. Da vil det med andre ord være grunnleggende viktig at samfunnet rundt den militære etterretning har tillit til at denne hemmelige tjenesten evner å praktisere egen lov og andre lovers personvernrettslige forutsetninger rett og riktig.

Og hva er rett og riktig? For det første at forsvarets lovforståelse og lovanvendelse har legitimitet i befolkningen. Og for det andre at militære, sivile og polisiære myndigheter og tjenester får en lov som, tydeligere enn lovforslaget synes å gjøre, trekker opp grensene og samarbeidsmønsteret mellom de ulike tjenesters ansvar – innenfor og utenfor landets grenser.

Skulle Datatilsynet, Riksadvokaten, Politiet selv eller andre sentrale rettsaktører fremdeles mene loven «er for dårlig», vil nok risikoen dessverre være stor for at regjeringen oppnevner et nytt e-lov-utvalg, eller kanskje til og med venter til den lenge adviserte personvernkommisjonen har sagt sitt. (Hvor er forresten den blitt av?)

Ting tar tid, som vi vet. Og problemet er vel at de velferdstruende og andre kriminelle aktiviteter og personer som utfordrer vår sikkerhet og vår velferd, ikke venter på at en ny lov blir vedtatt.

Tillit er avgjørende

Den tillitsbaserte samfunnskontrakt utfordres stadig. Ekstra mye kanskje når det er snakk om praktisering av en lov som håndterer verneverdige personvernopplysninger. Og endog større blir utfordringen for rettsandvender når praktiseringen av loven forestås av folk i en hemmelig tjeneste.

Vi må til slutt likevel foreta rettspolitiske valg. Man kan ikke utrede seg fram til en god nok lov – der alle gjøres til lags. Man kan heller ikke regelfeste helt uttømmende, til alles tilfredshet, hvordan utøvelse av skjønn i en bestemmelse er å forstå.

Personvernhensyn må, ikke minst for en e-lovs vedkommende, veies opp mot hensynet til lovbestemmelser som anses nødvendige for å forhindre terror, sabotasje, cyber-anslag, og/eller forhindre annen alvorlig kriminalitet.

Blant kritikerne av lovforslaget finnes også dem som mener at det nødvendige kunnskapsgrunnlaget ikke foreligger for å vurdere lovforslagets mange implikasjoner.

Kanskje er det ikke alltid kunnskapsgrunnlag det skorter på når lover skal vedtas, men at vi i slike lovgivningsprosesser har en tendens til å bruke tiden vår på å problematisere i stedet for å løse problemene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden