Kultur

Om krimsjangeren som fenomen: Baksiden av Kardemommeby-bildet

Bilde: Fra filmen "Snømannen" (2017).

Hundre år etter at Brandes skulle sette problemer under debatt, har vi i Norden fått et samfunn preget av sosial likhet, velstand og ytringsfrihet. Det har gitt oss Nordic Noir.

La oss tenke litt på dette begrepet: skrekkblandet fryd. Litt som skadefryd er den så mye mer spennende enn bare ren fryd, og det får meg et kort øyeblikk til å si som Strindberg: Det är synd om människan. Stakkars oss som sørger for at en opplevelse ikke er utelukkende positiv – for å kunne nyte den mer enn vi ville gjort ellers. Kanskje det er her vi finner forklaringen på forutsetningene og suksessen til Nordic Noir, den nordiske/skandinaviske kriminalsjangeren som har vokst siden 60-tallet og det generelt pussige fenomenet nordmenns elsk på påskekrim. Det blir ikke bedre enn hyttetur i fjellheimen, skitur med kvikklunsj og kveld med mord – på trygg tv-avstand fra oss heldige som nyter livet.

I skrivende stund venter jeg spent på filmatiseringen av Snømannen, Jo Nesbøs bestselgende og verdensberømte kriminalroman, ikke egentlig fordi jeg synes det er så hyggelig å sitte to timer i en kinosal og bli så vettskremt at jeg må klynge meg til kjæresten min helst med lyset på i noen netter, men snarere fordi jeg synes Hollywood-satsingen på filmen er for interessant til å gå glipp av.

I skrivende stund er jeg forøvrig også på hyttetur, og den første snøen faller rundt den gamle tømmerhytta i Valdres. På pussig vis forenes her de to tingene Norden er mest kjent for utenfor våre (dårlig kjente) grenser: krim og, selvfølgelig, hygge. Heklede oldemorstepper, kanelboller og grusomme mord har gjort oss nordboer til verdens lykkeligste. Godt for hjertet alt sammen.

Før vi går videre, må jeg raskt oppsummere Nordic Noir: Denne betegnelsen er gitt kriminalromaner som særlig er fra Norden, og som er særlig uhyggelige. Vi følger en detektiv som løser en rekke bestialske mord samtidig som han eller hun må kjempe mot egne demoner, som regel sosial utilpasshet eller alkohol. Handlingen utspiller seg mot et bakteppe av mørk natur, gjerne når den er minst gjestmild, som sein høst, vinter eller tidlig vår.

Krim med sosial samvittighet

Den litterære forskningen på Nordic, eller Nordisk Noir hvis jeg skal være litt mer språkpolitisk korrekt, er ikke stor, men har vokst etter den økede oppmerksomheten sjangeren har fått. Når skandinaviske tv-serier og bøker plutselig blir sett og lest over hele verden, inkludert USA og England (disse kulturelle tungvekterne), får det selv akademikere til å spørre seg om hvorfor denne sjangeren er blitt så populær, i tillegg til det kanskje mer interessante: Hvorfor er den et nordisk fenomen? Har vi nådd det nivået av lykke der vi kan more oss med elendighet fordi den ikke angår oss? Neppe. Teorien de fleste holder seg med, er at sjangeren har oppstått som et sosialt prosjekt som viser velferdsstatens tilkortkommenhet: baksiden av Kardemommeby-bildet vi fronter og ses gjennom.

”Krim med sosial samvittighet” har den danske medieviteren Gunhild Agger beskrevet den som (i et intervju med Berges tidende). Løsningen på mordgåten fører ofte til en avsløring av gjemte hemmeligheter fra historien og deres konsekvenser for samfunnet i nåtiden. Et vanlig motiv særlig i svensk og norsk krim er oppnøstingen av gamle nazistiske nettverk fra krigen som fortsatt lever i beste velgående. Dette er et tilbakevendende tema hos både Henning Mankel, Stieg Larson og Jo Nesbø.

En kollektiv skyld og skam er betegnende for sjangeren, for idéen om velferdsstaten er jo nettopp den at alle skal bli ivaretatt, men vi ser på historien til ”de andre” at staten har sviktet og må bære noe av skylden for at det går som det går.

Avsløringen av morderen og eventuelt det kriminelle eller nazistiske nettverket bak ham (nesten utelukkende ham) er en uhyggelig påminnelse om hvordan ideen om en rettferdig velferdsstat som tar vare på alle, har mislykkes: Det finnes de som ikke passer inn, de andre/ de som er annerledes, og noen av dem har potensial til å gjøre stor skade på seg selv og oss andre, noe vi dessverre erfarer altfor ofte også i virkeligheten. En kollektiv skyld og skam er betegnende for sjangeren, for idéen om velferdsstaten er jo nettopp den at alle skal bli ivaretatt, men vi ser på historien til ”de andre” at staten har sviktet og må bære noe av skylden for at det går som det går. Der Poirot snakker om ”Evil under the sun”, at det er ondskap i menneskene som fører til onde handlinger, presenterer den nordiske krimsjangeren en psykologisk undersøkelse av hva som driver mennesker til grusomheter.

Det er klart at dersom alle fæle handlinger kan, om ikke akkurat, rettferdiggjøres, men på sett og vis rasjonaliseres av en irrasjonell tankegang eller virkelighetsoppfatning, altså forklares med årsaker til at noen gjør fæle handlinger, så faller ondskap som begrep/størrelse uunngåelig bort, eller blir i det minste sterkt modifisert. Galskap er en stadig mer populær forklaring enn ondskap. Det er også et skumlere begrep fordi det åpenbart sår tvil om tilregnelighet og straff.

Den egentlige årsak til mordgåten

Dette ser vi også eksemplifisert i den nordiske krimmen: Det er noe uforløst og utilfredsstillende over oppklaringen av mordgåten og pågripelsen av morderen. Den egentlige grunnen som førte til at alle disse handlingene skjedde, står uendret, og leseren så vel som detektiven skjønner at noe lignende vil derfor skje igjen. Hos Stieg Larson ser vi dette som et kollektivt skadelig kvinnesyn, eller hos Henning Mankel som en fortsatt fortielse av nazismen i Sverige under krigen, og synet på nøytraliteten som en politisk triumf og suksess.

Så hvorfor og hvordan klarer vi å kose oss med slike bøker? Svaret på det spørsmålet tror jeg er sammensatt: Få lesere tenker på de sosiale problemene boka tar opp, etter at de har lagt den fra seg.

Dette er jo ikke noe særlig hyggelig, da. Så hvorfor og hvordan klarer vi å kose oss med slike bøker? Svaret på det spørsmålet tror jeg er sammensatt: Få lesere tenker på de sosiale problemene boka tar opp, etter at de har lagt den fra seg. Selv om følelsen kan være ambivalent etter endt lesning, går den relativt raskt over for de fleste. Dette har nok å gjøre med at det i bunn og grunn ikke er det samfunnskritiske aspektet ved krimmen som er det viktigste; da hadde forfatteren holdt seg til andre sjangre. Spenning er målet, og derfor underordnes moralske og etiske refleksjoner de grepene som driver spenningen i romanen.

Dette er ikke unikt for Nordic Noir. Hvis vi vender tilbake til Agatha Christie, er bakteppet og begrunnelsen for mordene også psykologiske; det er jo nettopp psykologien Poirot (og også Miss Marple) er kjent for. Men hos Christie bunner forklaringene i mellommenneskelige forhold, ikke i samfunnsmessige. Det er et ønske om penger, kjærlighet eller hevn som driver karakterene, og ønskene er gjerne fullt forståelige for leseren. Dermed blir ondskap hos Christie menneskets evne/tilbøyelighet til å sette andre mennesker fullstendig til side og i ytterste fall drepe dem for å få det man vil ha. Poirot- og Miss Marple-bøkene er fulle av små visdomsord og hardtslående beskrivelser av menneskelig tilkortkommenhet, men selv om dette er noe av årsaken til at bøkene har den plassen og anerkjennelsen de har, så er det ikke en følelse av økt livsvisdom leseren sitter igjen med, men lettelsen over at morderen er tatt og rettferdigheten vant. Denne lettelsen er mer eller mindre fullstendig fraværende i Nordic Noir.

Oppsto utenfor Norden

Det sies jo at litteratur, som all kunst, gjenspeiler samfunnet den springer ut av. Derfor bør en studie av et lands litteratur fortelle mye om landets historie. Intet nytt under solen der. Men kan den nordiske litteraturen fortelle oss noe om det nordiske fellesskapet, siden dette er litteraturen vi skal ha til felles, vi fem (og trekvart) forskjellige land? Det bør jo være noe å hente på en slik gjennomgang, og den er nok også nødvendig, ettersom enhver debatt om en eller annen nordisk samlebetegnelse først må gjennom diskusjonen ”kan vi egentlig snakke om et nordisk fellesskap”, osv. Det samme må enhver som tar for seg nordisk litteratur eller kultur generelt: Finnes det egentlig en nordisk litteratur, eller er ståa heller at tekstene vi omtaler slik, tilfeldigvis er tekster fra nord? Dersom vi klarer å finne åpenbare fellestrekk hos tekstene fra Norden, kan vi slå fast at det er et sterkt nordisk kulturfellesskap.

Problemet med begrepet nordisk litteratur, akkurat som nasjonallitteratur, er at det er usikkert om det betyr litteratur som kommer fra et område, som er typisk for et område, eller som ikke kunne oppstått noe annet sted enn i dette området. Kunne Ibsen vært fransk? Hva ville i så fall vært annerledes?

Mye tyder på at en sjanger som Nordic Noir bærer i seg så mye av de nordiske samfunnene at den antagelig ikke ville oppstått andre steder, men sjangeren er ikke så typisk at det har hindret den i å spre seg til andre land. Krimserier som «Fargo» (USA), «Top of the Lake» (New Zealand) og «Broadchurch» (Storbritannia) er klart inspirert av Nordic Noir. Så er dette også ganske velfungerende land med sosial samvittighet, og stusselig vær gjør ethvert landskap mørkt og utrivelig. Et annet ganske interessant aspekt ved sjangeren er at betegnelsen/navnet Nordic Noir har oppstått utenfor Norden. Det er nettopp et utenlandsk publikum som har skapt den nordiske samlebetegnelsen. Som litteraturprofessor Hans H. Skei sa under Krimfestivalen i Oslo i 2013: ”Det eneste område hvor Norden fremstår som en enhet, må være når vi ses utenfra og vurderes ut fra de krimbøkene som skrives her.”

Nøkternheten fra norrøn tid

Om dette er helt riktig eller ikke, overlater jeg til leseren å avgjøre, men Skei har unektelig et poeng. Hvis vi skal se etter andre sjangre (eller generelt annen litteratur) som skiller seg ut som særlig nordisk må vi lete godt og lenge, samt muligens legge godviljen til. Men det er det fullt mulig å gjøre: Både sagalitteraturen, eventyrene våre og den nordiske realismen de siste tre tiår av 1800-tallet kan til en viss grad sies å være representative for Norden.

Det er naturlig å se på norrøn tid som et utgangspunkt for fellesskapet i Norden. Det norrøne ligger som en klar forutsetning; et felles språk var en åpenbar grunn til samarbeid og handel, men også erobringer og krig om landområder. Finland er til en viss grad unntatt fra dette. Den norrøne litteraturen forteller om et historisk utgangspunkt vi deler: felles trosgrunnlag, skikker og tradisjoner.

Islendingesagaene er for seg ikke en generell nordisk sjanger; de er alle nedskrevet på Island. Det som gjør dem til et godt utgangspunkt i en diskusjon om nordisk litteratur, er at de angår alle de nordiske landene, med unntak av Finland. Sagaene er som regel fortellinger om en ætt med fokus på enkelte av dens medlemmer. I Eigil Skallagrimssons saga møter vi først den norske vikingen Kveldulf, far til Skallagrim, som igjen er far til Eigil hvis liv og bedrifter sagaen handler om.

Fortelleren i sagaene observerer hendelsene, men kommenterer aldri; det rår en distanse over det som skjer, og den som forteller.

Det burde ikke være nødvendig å kommentere den volden og brutaliteten som rår i sagaene, men det må understrekes at denne brutaliteten har lite til felles med den vi møter vel 800 år senere i de dystre kriminalromanene. Tvert imot er volden en helt naturlig del av hverdagen i et samfunn styrt av æreskodeks, i skarp motsetning til det unaturlige og uforståelige i drapene vi møter i krim. Det sjangrene har til felles derimot er nøkternhet. Fortelleren i sagaene observerer hendelsene, men kommenterer aldri; det rår en distanse over det som skjer, og den som forteller. Hendelsene er beskrevet nesten uten bruk av adjektiv, men er allikevel ikke helt anonyme; i sin distanse oppstår det uungåelig humoristiske uttrykk, som når Eigil ”brann garden ned med 90 mann” og så dro videre, eller den legendariske scenen på Gunnars gård i Njålssoga der en bande er på hevntokt og sender en for å sjekke om Gunnar er hjemme. Han smyger seg bort til huset, legger seg på taket og titter inn ei glugge, der atgeiren (spydet) til Gunnar treffer ham rett i planeten. Fortumlet kryper han tilbake til de andre:

«Siden gikk han til Gissur og hans flokk, der de satt på vollen; Gissur så på ham og sa:

‘Er Gunnar hjemme?’ Torgrim svarte:

‘Det må dere selv vite, men jeg fikk vite dette, at atgeiren hans var hjemme.’

Så falt han død om.»

Det har de i alle fall til felles, heltene i sagaene og i krimromanen; fandenivoldskheten bærer dem langt. På samme måte som Harry Hole resolutt forfølger gale mordere i mørke skoger, med åpenbar fare for sitt eget liv, lar ikke Gisle Sursson en buk tømt for innvoller hindre ham i å kvede litt for så å ta sats en siste gang og kløyve skallen på sin fiende.

En annen litt artig likhet mellom karakterene i sagaene og krimen er at de er rett på sak, på en likefrem måte som kanskje passet godt i sagatiden, men som i dag får detektivene til å fremstå som sosialt ganske kleine og mistilpassede.

Krimsjangerens besteforeldre

Selv om det er morsomt å granske likheter, bør vi ikke la oss rive for mye med. Visst er vikingtiden en viktig og formende del av vår historie, men strengt tatt har vel vi skandinaver i dag mer til felles med de gamle grekerne enn med vikingene, i alle fall når det kommer til verdier og menneskesyn, og litteraturen og kunsten vår bærer flere spor av gresk og romersk litteratur enn nordisk.

Det betyr ikke at vi ikke skal være oss bevisste vår egen arv. En annen sjanger som er interessant i forbindelse med Nordic Noir er den som også er forløperen for den, nemlig eventyrsjangeren. Det kan kanskje høres pussig ut at muntlige fortellinger om tusser og troll er noe sånt som bestefaren til krimsjangeren, men det er ikke desto mindre tilfellet. Se for deg den mørke skogen, disen og måneskinnet i «Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen». En åpenbar lik stemning hersker i mange av de andre eventyrene; og de mysteriene helten, og leseren, må løse, er om det virkelig er troll (eller tusser, eller underjordiske) som skaper problemene, og hvordan en enkel Espen Askeladd skal klare å bekjempe dem.

Da jeg gjorde en rask, uformell spørreundersøkelse på kafé blant venner og tilfeldige om hva de tenker på som nordisk litteratur, fikk jeg svar i form av forfatternavnene Ibsen, Strindberg, Bjørnson, samt de litterære verkene: Peer Gynt, Gengangere, Frøken Julie. Åpenbart fikk begrepet nordisk litteratur dem til å tenke på de største forfatternavnene vi har i Norden, og da særlig i Norge. Avslutningsvis bør vi se nærmere på disse. Litteraturprofessor Jon Haarberg har nylig skapt debatt med boken ”Nei, vi elsker ikke lenger” hvor han tar opp nasjonallitteraturens utspilte rolle, i tillegg til å ta et lite oppgjør med selve begrepet.

Dem vi ser på som Nordens største og viktigste diktere, er på få måter nordiske.

Dem vi ser på som Nordens største og viktigste diktere, er på få måter nordiske. Ibsen skrev blant annet Peer Gynt i Roma; i Frøken Julie snakker Julie (med fransk uttale) og Jean nettopp fransk sammen i deler av stykket, og problemene verkenes realisme tar opp, angår i liten grad flertallet i den nordiske befolkningen. Sosiale omveltninger foregikk først og fremst i borgerskapet, og det er her teaterstykkene utspiller seg. Borgerskapet i Norden er ikke veldig forskjellig fra det europeiske borgerskapet; med andre ord er ikke stykkene typisk nordiske i annen forstand enn at de er skrevet i Norden.

Å sette problemer under debatt

Men denne perioden er viktig fordi det er den eneste epoken der litteraturen i Norden får betydning ut over landegrensene. I 1871 skriver Georg Brandes i Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes Literatur, innledningsvis periodens definerende raison d’être: ”Det at en Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat.” Denne setningen skulle voldsomt inspirere de nordiske dikterne, og Ibsen kalte det et vendepunkt: ”et svelgende Dyb mellem igår og idag”. De temaene som skulle bli hyppig tatt opp i Norge (ved Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie), i Danmark (Herman Bang, J.P. Jacobson) og i Sverige (Strindberg) var forhold mellom kjønnene, seksualmoral, religion, sosiale samfunnsforhold, og til og med språkets rolle (ved Garborg). Dette å ”sette problemer under debatt” er definerende for de nordiske dikterne i flere tiår – og med dette markerer de seg i hele Europa.

Vi bør reflektere over graden av ytringsfrihet i et samfunn der kunsten til tider på sjokkerende måter utfordrer vanlige normer og regler. Selv i dag kan jeg vanskelig se for meg en forfatter som våger å tale den erklærte samfunnsmoralen så totalt imot. Selvfølgelig var det reaksjoner, Albertine og Fra Kristiania-bohemen ble forbudt, og selv om Ibsen sto beinstøtt i Norge, måtte han endre avslutningen på Et Dukkehjem ved et teater i Tyskland. At dikternes rolle var avgjørende, hersker det liten tvil om. De nordiske landene var blant annet blant de første til å innføre almen stemmerett for kvinner og menn.

Hundre år etter at Brandes skulle sette problemer under debatt, har vi i Norden fått det samfunnet Nordic Noir har sprunget ut av: et samfunn preget av sosial likhet, velstand og ytringsfrihet. Kan vi se på krimsjangeren som en videreføring av det sosiale engasjementet? Jeg tror vel egentlig ikke det. Men ikke desto mindre ser man kollektivets betydning for enkeltindividet fortsatt problematisert og diskutert, selv om ambisjonen er noe annerledes. Der Ibsen gikk ned i kloakken for å rense den, dykker krimforfatterne ned i elendigheten for å svømme i den; det passer sjangeren bedre.

Så får vi lesere, demokratisk nok, velge om vi vil la elendigheten fortsette å påvirke oss etter endt lesning, eller om vi heller vil tenke på mulige snømenn som farer rundt i snøværet, og klamre oss litt ekstra inntil en vi er glad i. Det er jo hyggelig det, da.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden