Krisefikseren

Tidligere FpU-leder og statssekretær Ove A. Vanebo er ute med bok om krisehåndtering. Han takker visse partifellers «ubehøvlede oppførsel og grenseløse idioti» for god trening i faget.

Publisert   Sist oppdatert

Hvordan håndterer du en krise i en organisasjon eller en bedrift? Denne uken kom boken Krisehåndboka av Ove A. Vanebo. Han er advokat og tidligere statssekretær for Fremskrittspartiet, og også tidligere leder i Fremskrittspartiets Ungdom.

Som FpU-leder opplevde han flere kriser i partiet, og i bokens forord takker han «alle partifeller som gjennom sin ubehøvlede oppførsel og grenseløse idioti» har gitt ham trening i krisehåndtering og eksempler til boken. Men hva er egentlig en krise, spør Minerva, som har satt seg i en stol og skjenket seg mineralvann på et advokatkontor på Aker Brygge. 

– Den klassiske definisjonen er at det er en trussel mot sentrale verdier for deg og din organisasjon, som du ikke kan håndtere med tilgjengelige midler, sier Ove Vanebo, og utdyper:

– Mange påpeker at en krise kommer uventet, og at det er et viktig kriterium i definisjonen av en krise. Det mener jeg er feil. Forskning jeg har lest, viser at tre av fire kriser er det jeg kaller pytonslangekriser. Resten er cobraslangekriser. Cobraen hopper plutselig på deg uventet. Pytonslangen kveler deg gradvis. Mange kriser oppstår etter at det over tid har kommet varsler, tips og andre ting man burde tatt på alvor.

– Hvorfor trenger folket en bok om krisehåndtering? Hvordan fikk du ideen?

– Det begynte i 2011, et år vi hadde mange kriser i Fremskrittspartiet, som jeg til dels var med på å håndtere. Vi gjorde en del feil, og det lærte jeg mye av. Siden prøvde jeg å sette meg inn i krisehåndtering på et mer faglig nivå. Det har kommet en del ålreite bøker etter hvert, men jeg føler det er behov for en praktisk rettet bok som går rett i materien. Det føler jeg at jeg har fått til.

– Har du jobbet med den helt siden da?

– Jeg begynte nok å skrive i 2012, men så fikk jeg jobb som advokat, har vært statssekretær en periode, så ting har blitt utsatt. Forlaget kontaktet jeg i 2017. Jeg skrev på Facebook at jeg hadde en idé til en bok og ble kontaktet av Cathrine Sandnes.

– Hva skiller din bok fra de andre krisebøkene?

– Mange tradisjonelle bøker er delt opp i tre bolker: Før krisen, under krisen og avslutningen av krisen. Men det er ikke sånn det håndteres i praksis. Nesten ingen tenker over pre-krisefasen. Nesten ingen bruker ressurser på forebygging. Den eksploderer heller ikke i media på én bestemt måte, og du blir veldig overrasket. De ulike fasene kan også gå over i hverandre på en uklar måte, og en krise du tror er over kan plutselig blusse opp. Dermed er det vanskelig å vite om en fase er «etter krisen».

Birkedal-saken

– Du skriver en del om kriser i FrP fra din tid som aktiv politiker. Saken rundt Trond Birkedal, som hadde hatt sex med en mindreårig og snikfilmet gutter i dusjen, var vel en sånn overraskende cobraslangekrise?

– Nei, nei. Allerede i 2009 ble vi kontaktet av en person som fortalte at han hadde hatt sex med Birkedal da han var 15 år. Jeg kontaktet den unge gutten, jeg snakket med generalsekretæren i FrP og Birkedal ble kontaktet, men nektet alt. Gutten var glad vi hadde tatt det opp og så ikke noe behov for noen anmeldelse. Vi fulgte de etiske retningslinjene, men ble mer opptatt av å følge regler enn å håndtere krisen.

– Så, i 2011, får vi plutselig vite at det var en sentral tillitsvalgt som hadde filmet unge gutter i dusjen.

– Men da oppleves det som uventet cobraslange?

– Det sentrale er hva partiet kunne ha gjort. Jeg tror de fleste kunne tilgi partiet at vi ikke visste at han filmet unge gutter i dusjen. Men vi hadde fått et varsel om den seksuelle omgangen, og da kommer spørsmålene: Hva visste dere, hvorfor har dere ikke politianmeldt, hva kunne vært gjort bedre?  I dag mener jeg at det ville vært riktig å kontakte politiet. Men hvis policyen er at vi alltid går til politiet, risikerer vi at mindreårige ikke varsler i det hele tatt i tilfeller hvor de ikke ønsker at det blir en politisak. Dilemmaene er derfor ofte vanskelige.

– Terskelen for å havne i en krise har sunket.

– Hvem er målgruppen? Dette er vel ikke flyplasslitteratur for mannen i gata som ikke er leder for en bedrift eller organisasjon?

– Dette har vi diskutert litt, jeg og forlaget. Den primære målgruppen er folk som driver med politikk eller er leder i en bedrift eller forening, samt kommunikasjonsbedrifter og -avdelinger. Men terskelen for å havne i en krise har sunket. Jeg nevner i boken at det ble mye medieoppmerksomhet om en restaurant som tok betalt for vann. Jeg tror ikke de var forberedt på at det ble en riksdekkende sak. Dermed kan flere enn man tror få bruk for den.

– Er boken skrevet for at organisasjoner som ser media som en fiende, skal komme best ut av det, eller utfra et edelt mål om å løse krisen best for alle berørte?

– Den er ikke verdiladet. Det er ikke de gode mot de onde. I forordet skriver jeg at jeg ikke tar stilling i favør av de som har gjort feil. Mange av krisene er velfortjent. Men det er ingen motsetning mellom å oppnå det moralsk gode og å ha en god krisekommunikasjon. Ofte handler nettopp det om å legge kortene på bordet, innrømme feil og trekke seg.

Ifølge Vanebo kan man komme godt ut av en krise hvis man gjør de riktige tingene:

– Et godt eksempel er John F. Kennedys mislykkede invasjon av Grisebukta. Angrepet er katastrofalt dårlig og flere liv går tapt, og presidenten taper troverdighet i utenrikspolitikken. Kennedy gikk ut og sa at han som president er ansvarlig for feilen. Han sa at han trodde dette var riktig i kampen mot kommunismen, utfra det han hadde av opplysninger, men at han tok feil. Det førte til at hans approval rate gikk i taket; flere i folket mente han gjorde en god jobb.

– Media avgjør ikke alltid når det er en krise

– Det er god krisehåndtering å si unnskyld?

– Ja, i sånne tilfeller har jeg sans for det. Men så er det jo situasjoner hvor du ikke mener du har gjort noe galt, og ikke vil si unnskyld. I de tilfellene mener jeg det er bedre å bruke tid på å forklare hvorfor du ser ting annerledes, sier Vanebo og trekker nok et FrP-eksempel opp av hatten:

– Et godt eksempel er da Sylvi Listhaug skulle beklage Facebook-posten om Arbeiderpartiet og terrorister. Det var tydelig at opposisjonen ikke regnet hennes beklagelse som troverdig. Kanskje hadde det vært en bedre idé å si at hun ikke så den koblingen, at hun skjønner at dette oppleves som støtende, men at det ikke var meningen? 

– Det med unnskyldninger og tilgivelse er vel litt gi og ta. Man unnskylder fordi man får tilgivelse, og omvendt: tilgir fordi folk legger seg flat. I saken om Listhaug-bildet var det vel en del i FrP-leiren som mistenkte at kritikerne innerst inne skjønte at det ikke var noen bevisst kobling til 22. juli. Da satt det kanskje litt lenger inne å si unnskyld og langt på vei bekrefte opposisjonens versjon?

– Joda, men hadde hun gitt en mer troverdig beklagelse, og Arbeiderpartiet likevel ikke hadde akseptert den, ville kanskje de fremstått som den lite smidige parten. Men det er lett å se hva som burde vært gjort i ettertid. Det er vanskelig når krisen pågår.

Ifølge Vanebo er det ikke alltid media som har kontroll på hva som blir en krise og ikke. Det viktigste handler om hva interessentene til den som står i fare for å havne i en krise, selv mener om situasjonen: 

– Da det kom frem at Listhaug hadde jobbet i First House med å forsøke å få FrP til å si ja til OL, samtidig som hun satt i partiets sentralstyre, mente mange at det var helt uakseptabelt og utilgivelig. Men jeg så ingen i FrP som gikk aktivt ut eller noen endring på meningsmålingene. Media avgjør altså ikke alltid når det er en krise.

Det samme mener Vanebo var tilfelle i striden mellom finansminister Siv Jensen og sjefen for Statistisk Sentralbyrå (SSB), Christine Meyer:

– Media mente det var krise for Siv Jensen, og det samme mente Meyers støttespillere i akademia, som slett ikke er FrP-ere. FrPs velgere så det ikke slik. For partiet FrP ble det ingen stor krise at Siv Jensen avsatte en innvandringsliberal SSB-sjef.

 Kriser som har blitt løst godt...

– Hva er den beste og den verste krisehåndteringen i nyere tid?

– Det er ofte slik at noen deler av en krisehåndtering er bedre enn andre. I Giske-saken synes jeg Trond Giske uttalte seg bra, han er en god retoriker. Jeg synes også at Jonas Gahr Støre gjorde en grei figur. Men så ser man at det ikke holder, for organisasjonen lekker andre steder. Da blir krisen at man ikke holder styr på organisasjonen. I Giske-saken ble det også et problem at stadig flere tilfeller dukket opp.

Vanebo trekker frem Statoils håndtering av terrorangrepet i In Amenas som et eksempel som vil stå som en klassiker i god krisehåndtering:

– Statoil var kjapt ute, hadde et sterkt fokus på de pårørende og de fikk tett oppfølging. Selv om dette var en forferdelig situasjon, viste Statoil at de tok det på alvor og var transperente, og viktigst av alt: De hadde øvd på situasjoner som dette.

Saken om Bård Hoksrud som dro på bordell i Riga, ble også håndtert godt ifølge Vanebo:

– Hoksrud-saken viser at man kan komme tilbake. Det hjalp nok at han la seg flat og at kona kom på banen, men han var også raskt ute med å engasjere seg i andre saker. Han viste at han var mer enn krisen.

– En sånn sak var kanskje mindre krise i FrP enn om det hadde vært i KrF?

– Ja, det kommer nok an på parti. Det er gjort undersøkelser i de ulike partiene på gapet mellom hvem som kan tilgi og ikke tilgi ulike ting. I KrF er det et gap på mer enn femti prosentpoeng når det kommer til å tilgi og ikke å tilgi kjøp av sex. Det er veldig få som mener det kan godtas og veldig mange som mener det er forkastelig. I FrP er det flere som mener man kan tilgi enn ikke tilgi denslags. SVs velgere mener at narkotikabruk er mindre alvorlig enn velgerne til Arbeiderpartiet og Høyre.

Ifølge Vanebo kan «skurken» i en krise greie å få mer ekspertrollen ved å ta styringen over informasjonen utad:

– Det hjelper hvis man er den personen som folk må komme til for å få informasjon. Da må man være proaktiv og legge kortene på bordet. «Dette vil jeg fortelle dere...». Da blir du i alle fall ikke den som prøver å skjule ting.

...og kriser som har blitt håndtert dårlig

– Jeg spurte etter god og dårlig krisehåndtering, men du har stort sett nevnt eksempler på gode håndteringer. Kom med noen dårlige, da!

– Jeg synes man gjorde omtrent alt feil da Audun Lysbakken gikk av som statsråd etter tildeling av penger til Jenteforsvaret. Håndteringen ble i seg selv problematisk, for man surret frem og tilbake. Birkedal-saken mener jeg også er et eksempel på en krise som ble håndtert dårlig, sier Vanebo, men presiserer:

– Som nevnt før: Det kan være bestanddeler som er gode og dårlige. Giske var som sagt god retorisk, men det man undervurderte, var at når hun står frem, blir det dråpen i begeret som gjør at også hun, hun og hun står frem. Det korrekte for Giske ville vært å gå av tidligere og erkjenne at dette blir såpass problematisk at det må ende sånn. 

– Hva med VGs håndtering av saken, og da særlig dansevideoen fra Bar Vulkan?

– Det er et godt eksempel på en krise hvor mye går galt. Hun stakkars Sofie som har danset med Giske, er offeret her. Det fremstår veldig usmakelig at Norges største avis ikke er imøtekommende overfor en helt vanlig ung jente.

Igjen viser Vanebo til at han i sin bok opererer med mer glidende overganger mellom de ulike fasene av en krise:

– Jeg er mer realistisk. Mange deler tidslinjen inn i før krisen, under krisen og etter krisen. Men skillet mellom når krisen pågår og når den er over, er ikke så tydelig. VG trodde nok at de var ferdig når de første kjipe sakene kom. Så senker de skuldrene mens Sofie går til TV2, og så er hele bøtteballetten i gang med helt ny dynamikk.

– Man har også tilfeller hvor organisasjoner havner i en vedvarende dårlig situasjon fordi det er mange småting. Der er Telenor et godt eksempel. De har hatt mange negative saker, som striden rundt Berit Svendsen, CV-en til Sigve Brekke, Vimpelcom-saken, Baksaas som skrev en bok om at Telenor ikke fulgte egne retningslinjer. Det blir sak på sak på sak. Da kan det utvikle seg til en varig situasjon. Litt death by thousand paper cuts, avslutter Vanebo.