Snoen Blogger

Kristelig Høyreparti?

Et par Høyretopper vil bryte kontrakten med velgerne og fortsatt forby sexkjøp. Det er ingen grunn til å høre på dem.

Et par Høyretopper vil bryte kontrakten med velgerne og fortsatt forby sexkjøp. Det er ingen grunn til å høre på dem.

Når en lov først er innført kan vi ikke fjerne den. Det er logikken til Oslos ordfører Fabian Stang. I Klassekampen i går fortalte han at han har snudd i synet på sexkjøpsloven.

”Selv om jeg var motstander av et forbud, så betyr ikke det nødvendigvis at det er opplagt at forbudet bør oppheves når det først er innført. Om vi opphever forbudet nå kan det oppfattes som et signal om at det er greit å kjøpe sex. Det tror jeg ikke det er noen som ønsker.”

Hvor har vi hørt dette resonnementet før? Jo, da Venstre svek sitt løfte overfor velgerne om å fjerne ostetollen. Da var det også slik at riktignok var Venstre imot ostetollen, men når den først var innført hadde folk i løpet av noen måneder ”tilpasset seg”, og da ble det så vanskelig å gå tilbake til tilstanden fra et drøyt år siden.

Tidligere har Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland snudd i saken. Det spiller ingen rolle at Høyre for bare fire måneder gikk til valg på nettopp å fjerne sexkjøpsloven – et standpunkt som Oslo Høyre støttet. I et program fullt av ull, er formuleringen helt klar (s. 79).

Høyre vil: ”oppheve forbudet mot kjøp av sex av mennesker over 18 år.”

Oslo Høyres leder Nikolai Astrup sier til Dagbladet at det ikke er unaturlig at saken nå kommer opp på partilagets årsmøte til helgen. Greit nok, men det er ikke ”naturlig” at Oslo Høyre bryter sin kontrakt med velgerne og snur i saken. Og dersom det skulle skje, må i hvert fall ikke moderpartiet følge etter.

Intet nytt i saken
I noen tilfeller kan det være riktig for politikere å sette til side sitt program, først og fremst når det har kommet vesentlig ny kunnskap i saken. Det er ikke skjedd her.

Det kommer senere i år en evaluering av sexkjøpsloven. Den vil høyst sannsynlig vise det vi allerede har indikasjoner på, nemlig at det blir noe mindre gateprostitusjon når kundene kriminaliseres. Så vil den formodentlig være ganske uklar på hvor mye annen prostitusjon har økt, og hvorvidt situasjonen for de prostituerte samlet sett er blitt bedre eller dårligere. Her har vi nemlig ikke harde fakta, og ulike miljøer konkluderer ulikt.

Anders Solli Sal gjennomgikk i Aftenposten 14. januar erfaringene med henholdsvis kriminalisering og avkriminalisering i ulike land. Hans konklusjon når det gjelder New Zealand kan gjøres mer allmenngyldig:

”Ved å gi sexarbeidere bedre rettigheter, har loven forsterket sexarbeidernes mulighet til selv å velge de kårene de jobber under og til å velge sine klienter etter eget ønske.”

Den 11. januar sa Bjørg Norli, leder for PRO-senteret til Dagsavisen at sexkjøpsloven har skapt et kjøpers marked der de prostituertes arbeidshverdag er blitt mer utrygg. Samme dag meldte Aftenposten, etter en ringerunde til landets største politidistrikter, at disse mente at sexkjøpsloven har lite å si for arbeidet mot prostitusjon.

Uenighetene om virkningene av kriminalisering har vart lenge, og vært en hovedgrunn til at partiene har ulike standpunkter. Som Astrup understreker overfor Dagbladet:

”Bakgrunnen for å gå mot sexkjøploven var hensynet til de prostituerte. – Det var frykt for at loven skulle forverre situasjonen for de prostituerte ved å føre til mer vold og menneskehandel”.

Hva med frihet?
Også i dette spørsmålet ser vi at folks rett til å bestemme over eget liv tillegges null vekt. Dette er vanlig i den norske debatten.

Legalisering av aktiv dødshjelp blir til et spørsmål om hvordan dette slår ut i hvor mange som søker en slik løsning. Legalisering av hasj blir et spørsmål om flere eller færre kommer til å bruke stoffet – ikke det åpenbart urimelige at vi straffer folk for å bruke et betydelig mindre farlig stoff enn lovlig alkohol.

Høyre gjør riktignok et unntak: Kontantstøtte og fedrekvote. Her trumfer hensynet til familiens frihet effekten i form av dårligere integrering og mindre likestilling. (Høyre er altså for frihet når det fører til at man kan velge tradisjonelt, men ikke når det kan føre til utradisjonelle valg. Her er smitten fra KrF tydelig).

Stang kan ikke tenke seg at noen kan mene at det er ”greit” å kjøpe sex. Det kommer an på hva vi mener med ”greit”. Selvsagt ville det være bedre dersom vi levde i en verden der alle som ønsket det kunne skaffe seg en frivillig og ubetalt sexpartner når de ønsket det. Men det gjør vi ikke. Derfor vil det alltid finnes en etterspørsel.  

Prostitusjonen er et sammensatt fenomen, og de prostituerte har ulik motivasjon og livssituasjon. Innslaget av tvang er åpenbart til stede. Det samme er innslaget av frivillighet. Avhengig av hvordan man definerer tvang er mitt inntrykk at brorparten av prostitusjonen kan regnes inn under den frivillige biten. Ikke det at de prostituerte ville velge sitt yrke dersom det var et utpreget lavtlønnsyrke. Men jeg ser ingen grunn til å tvile på at en betydelig andel prostituerte synes at de har et greit yrke, gitt inntektene de kan oppnå. Da synes jeg det er ”greit” at de kan selge en slik tjeneste. Og om jeg ikke syntes det var greit, betyr det på ingen måte at det er riktig å straffe kjøperen. I et liberalt samfunn forbyr vi ikke alt vi ikke liker.

Bjørn Stærk skrev i fjor om hvordan sexarbeidere krever respekt for sitt yrkesvalg.

Jeg synes derimot ikke at det er ”greit”, bare trist, at en mann på 80 år forleden fikk en bot på 20.000 kroner for en ikke gjennomført sextransaksjon.

Bevisbyrden på formynderne
Aftenpostens kommentator Thomas Boe Hornburg skrev 10. januar en artikkel om sexkjøpsloven, der han gjør rede for de ulike argumentene. Han erkjenner også det frihetlige argumentet, som han kaller ”liberalistisk” og ikke liberalt – en vanlig knep når folk som ellers gjerne vil være liberale støtter forbud.  Men han har rett i at det er få som inntar et så prinsipielt standpunkt. Hornburgs avslutning er interessant:

”For egen del har jeg endt opp med at sexkjøp er galt i seg selv. Kjøp av sex forringer en særegen og verdifull del av menneskelivet. Det er så grunnleggende at det bør forbys – dersom det ikke kommer svært klare konklusjoner om at levekårene for dem som selger sex, er blitt mye verre som følge av forbudet. Bevisbyrden ligger hos dem som vil fjerne forbudet.”

Bevisbyrden ligger altså ikke på dem som vil gi folk frihet, men på dem som ikke deler Boe Hornburgs moralsyn. Her finner vi et viktig skille mellom et konservativt og et liberalt samfunnssyn. For konservative må friheten begrunnes som nyttig – forbudet ligger i bunnen, som den naturlige løsningen. For liberale er friheten utgangspunktet, og inngrep kan bare begrunnes av hensyn til andres frihet.

I et fritt samfunn ligger bevisbyrden på dem som vil forby noe, ikke på oss som vil tillate noe.

Les også det ferske Civita-notatet der Kristian Tonning Rise kritiserer norsk prostitusjonlovgivning.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden