DEBATT

Det er ikke bakstreversk å se hen til fortiden

Heller ikke på livssynsfeltet kan Oslo stake ut sin fremtid skikkelig uten å kjenne seg selv og sin historie.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har i et debattinnlegg her i Minerva tillatt meg noen kritiske spørsmål til utvalget som for et par uker siden la frem en utredning om tro, livssyn og verdimangfold i Oslo, kalt «Tro det eller ei». Trond Enger, generalsekretær i Human-Etisk Forbund og medlem i dette byråds-oppnevnte Oslo-utvalget, har smigret meg ved å ta seg bryet med å svare. Takk for det.

Engers hovedpåstand synes å være at jeg drar inn den tunge kristne kulturarven Oslo bærer på, som et slags nød-argument for et ønske om kristen prioritering – et nød-argument han mener jeg må ty til fordi medlemstallene i den norske kirke faller, og særlig har falt i Oslo.

Men slik er det ikke. Uansett hvor fort medlemstallet i den norske kirke skulle komme til å falle, vil det ikke rokke ved det faktum at Oslo ikke kan forstå seg selv – og stake ut sin fremtid på skikkelig vis – om ikke Oslo samtidig kjenner seg selv og sin historie. Dette gjelder selvsagt på alle plan: Vi lager ingen plan om fremtidens arkitektur i Oslo uten samtidig å se på byens arkitekturhistorie. Vi utreder ikke boligbygging og arealplanlegging for nye store drabantbyområder, uten å studere vår historie på dette området og trekke visdom fra denne. Vi gjør ikke inngrep i Marka uten nøye gjennomtenkning og med et blikk også bakover på tidligere tiders vurderinger.

Det er og blir derfor en mangel ved utvalgets utredning, at man helt overser Oslos religions- og livssynshistorie. I denne sammenheng tør jeg vise til at jeg i mitt innlegg ikke bare påviste Oslos kristne arv, men også trakk inn den jødiske historie i Oslo: Det er ikke antallet i det jødiske Oslo-samfunn opp gjennom tiden som er det avgjørende her. Dette antallet har alltid vært lite. Men de ting som gjør Oslos jødiske samfunn langt viktigere enn antallet individer samfunnet til enhver tid har bestått av, er kunnskapen fra historien om pogromer i andre land, kjennskapet til vår egen 1814-grunnlovs ordlyd om jødene, samt den smertefulle visshet om den passivitet altfor mange nordmenn utviste da nazistene under okkupasjonen halte dem ut av sine hjem for båttransport ut Oslofjorden og inn til tilintetgjørelsen.

Enger gir uttrykk for at han knapt har sett noe mer bakstreversk tale enn hva jeg bringer til torgs. Ham om det. Det er ikke bakstreversk å se hen til fortiden når man skal analysere samtiden for å gi råd om fremtiden. Det er tvert imot klokt, erfaringsbasert og fremsynt.

Enger pirker videre i min undring over noen av resultatene i den holdningsundersøkelse utvalget lot utarbeide – og som blant annet viste at humanistene, i større grad enn troende muslimer og troende kristne, var opptatt av at for eksempel sykehjem skulle tilpasse mat i henhold til religion og tro. Det er mulig, slik Enger gjør, å betrakte dette utslaget som et vitnesbyrd om humanisters evne til å tenke på andre enn seg selv. Og da er det jo utelukkende en rosverdig holdning som undersøkelsen dermed får frem. Jeg tror så absolutt på humanisters gode evne og vilje til å kjempe for andre enn seg selv. Slik er det. Jeg har hatt gleden av å se gode og rause humanist-venner agere slik mang en gang.

Men jeg tror også at dette av og til kan ta veier som gjør den velmente holdning kontraproduktiv, noe vi vel har sett noen eksempler på fra opphetede debatter de siste tiårene: Oftere enn det er muslimer eller hinduer eller andre religionsminoriteter selv som gir uttrykk for at de føler seg krenket og støtt – være seg på grunn av tilbud om deltakelse i kristen julegudstjeneste, fordi det er leverpostei på SFO-kjøkkenet eller fordi man inviteres i 17. mai-toget til å vifte med et norsk flagg hvor kristen-korset er det bærende visuelle bilde – så har det vært enkeltstående engasjerte humanister / ikke-troende, som har valgt å reagere «på vegne av» minoritetsreligioner.

Det er en min ydmyke påstand at enkelte humanister slik sett har kommet i skade for å bygge et galt inntrykk av kravstore og lettfornærmede minoritetsreligioner, og slik gravd enkelte grøfter i folket dypere enn grøftene ellers kunne vært.