Debatt

Kristendom uten Gud

Bilde: Cory Doctorow/ Wikimedia Commons

En kristen humanisme, med mennesket i troens sentrum, kan sees som et evangelium for vår tid.

Like før advent døde den kanskje mest beryktede teologen fra det forrige århundre, Thomas J.J. Altizer (1927 – 2018).

Han er også kjent som «Gud er død-teologiens far»: 100 år etter at Nietzsche spådde at Gud var død ble Altizer kjent da han på 60-tallet proklamerte «The gospel of Christian Atheism».

Spørsmålet «Er Gud død?» ble stilt på forsiden av Time Magazine i 1966, og dette ble utgangspunktet for en opphetet teologisk debatt der Altizer stod i sentrum.

«The death of God theology» besto av en liten gruppe radikale teologer som William Hamilton, Paul Van Buren og Gabrial Vanahian, i tillegg til Altizer som bevegelsens teatralske forgrunnsfigur og teologiens enfant terrible.

100 år etter Nietzsche kan det sies at Altizer slo inn åpne kirkedører. Men det som gjorde at hans proklamasjon likevel sjokkerte, var at han var teolog, og at han hevdet Guds død var et godt budskap, et evangelium.

Altizers påstand var at tradisjonell kristen teologi hadde mistet sin mening, at ordet «Gud» var tømt for innhold. En allmektig og transcendent Gud kunne bare være en totalitær og undertrykkende skikkelse, en fremmedgjort Gud som mennesket trenger å frigjøres fra.

I sørstatene på 60-tallet, der Altizer hadde sitt akademiske virke, ble hans evangelium ikke tatt nådig imot. Han ble utsatt for dødstrusler, men som en etterkommer etter sørstatsgeneralen Thomas «Stonewall» Jackson, var han ikke redd for å gå i krigen. Han utfordret konservative kristne fundamentalister til debatt, og visste hvordan han skulle provosere ved å si at de måtte omvende seg til Bibelens budskap om Guds død.

Kristen ateisme og «Gud er død-teologi» synes som selvmotsigende begreper, og Altizers teologi er mildt sagt paradoksal. Selv for teologer kan det være vanskelig å få grep på hans teologiske krumspring og abstraksjoner.

Et sentralt begrep for Altizer var «kenosis», som er gresk og betyr uttømming. Ifølge Altizer er det dette Gud gjør ved å la seg inkarnere i vår verden: Gud uttømmer sin transcendens og sin himmelske allmakt, for å bli menneske.

Jesu ord på korset, «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?!», så Altizer som en realisering av Guds død. Den himmelske Gud svarer ikke på Jesu rop, men dør med Jesus på korset. For Altizer innebar Jesu død altså Guds død: den allmektige og transcendente Guds død.

Ideen om Guds død på korset er akseptert i klassisk kristen teologi, fordi Jesus blir identifisert som sann Gud og sant menneske. Men der kristen teologi har oppstandelsen som sitt fundament, så insisterte Altizer på at en tradisjonell forståelse av oppstandelsen og himmelfarten står i direkte motsetning til inkarnasjonen, nemlig at Gud blir menneske. Den eneste oppstandelsen Altizer kunne akseptere var mennesket som reiser seg til frihet, der det guddommelige er uttømt i det menneskelige, som en realisering av den transcendente Guds død.

En slik form for kristen humanisme kan sees som et evangelium for vår tid, og den preger også forkynnelsen i Den norske kirke. Problemet er at den uunngåelig synes å gå hånd i hånd med sekularisme og en synkende oppslutning om kirken.

Altizers inspirasjonskilder var Hegel, Nietzsche, William Blake og James Joyce. Teologi, filosofi og litteratur gikk for ham opp i en enhet. Det er ikke enkelt å se sammenhengen mellom hans litterære forståelse av Bibelen og den historiske virkelighet som kristendommen er forankret i.

I dag er det ikke så mange som har hørt om Thomas Altizer, og bortsett fra en liten krets radikale teologer og filosofer er det få som er opptatt av hans tenkning. De fleste ser ham som et teologisk blindspor, som skapte stor oppstandelse ved å sjokkere sin samtid, uten å sette varige spor. Han har i liten grad fått gjennomslag med sin proklamasjon av Guds død.

En av dem som likevel mener at Altizer og «Gud er død-teologien» fortsatt er aktuell og relevant er den marxistiske og ateistiske filosofen Slavoj Zizek. Han samstemmer med Altizer i en rent materiell og sekulær forståelse av kristendommen, der dens radikale kjerne er å motstå enhver form for åndelig holisme der en allmektig Gud står som garantisten for «at alt vil gå bra til sist».

Teologisk forstått innebærer Altizers budskap en sekularisering av teologien og kirken, der rommet for en overnaturlig gud blir stadig innskrenket. En sekularisert kristendom innebærer at mennesket har tatt Guds plass. I stedet for Gud som historiens herre, er det mennesket som har inntatt rollen som det handlende subjekt i historien.

En slik form for kristen humanisme kan sees som et evangelium for vår tid, og den preger også forkynnelsen i Den norske kirke. Problemet er at den uunngåelig synes å gå hånd i hånd med sekularisme og en synkende oppslutning om kirken. Det er de konservative og karismatiske kirkesamfunn som opplever global vekst. Liberale protestantiske kirkesamfunn kan derimot sees som en gradvis virkeliggjøring av Guds død.

Om Guds død kan sies å være et evangelium er i seg selv, er et rent subjektivt spørsmål. For den som har vært fanget av et destruktivt gudsbilde, kan Guds død være befriende. For andre kan det medføre eksistensiell angst og et tap av mening. For andre igjen kan det sies å være fullstendig likegyldig.

Thomas Altizer var en teologisk rabulist, den siste ikonoklast, som forsøkte å rive ned Gud fra himmelen for å uttømme «hans» guddommelige allmakt i vår verden.

Kristen ateisme blir kanskje aldri en bevegelse med stor utbredelse, men sekulære kristne vil kunne kjenne tilhørighet til kirken og den kristne tradisjon, selv etter at troen på en allmektig og overnaturlig Gud er forlatt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden