Rånere lar seg ikke kue

NRKs nye serie «Rådebank» viser at råning er sosialisering i praksis.

Publisert

Tv-serie

  • Rådebank
  • Serie i åtte deler
  • NRK

«Han kjøyrar Bøgata upp, og snur og kjøyrar Bøgata ned».

Slik lyder countryrockbandet E-76 fra Vinje i låta «Bøgata by night». Diverse oppslagsverk forteller oss ikke stort mer om fenomenet råning: det er å «kjøre (formålsløst) rundt» med bil.

Til tross for at vi kan ha begivenhetsrike reiser selv om destinasjonen er uklar, oppfattes og formidles råning som resultatet av et samfunn på tomgang.

Serieskaperne bak NRKs nye serie Rådebank har observert rånere fra Telemark i sitt naturlige habitat for å forstå rånekulturen. Her får vi være med på både gemyttlige avhør på Notodden politistasjon, «lining» (å parkere ved siden av hverandre) på Essostasjonen i Bø og ulovlig herjing med bil på kveldstid – scener som gir serien autensitet.

At ordføreren går hardt ut mot rånerne i Bø blad, er troverdig, og passende rekvisitter som Wunder-Baum og terninger i bilruta kompenserer til en viss grad for den nærmest totale mangelen på skuespillere med bødialekt.

Rådebank består av åtte halvtimes episoder med et nærblikk på 20-åringen Glenn-Tore. Serien er først og fremst en ungdomsserie satt i et rånemiljø, og serverer derfor passende doser med mekking, styling, burning og råning.

Et råneliv

Sosiologen Ivar Frønes hevder i en studie fra 1987 at grunnlaget for en bilkultur legges i «[d]en tilbudsfattige verden, med spredte samlingspunkter som sentra, bestemte bensinstasjoner og hoteller».

Mange ungdommer i Bø vil sikkert være enig med Frønes i at Bø er en «tilbudsfattig verden». Likevel spør jeg meg hvorfor ungdom stadig setter seg i bilene og kjører fram og tilbake, når dagens tilbud av atspredelser tross alt er helt annerledes enn i 1980-årene.

Det kan ikke være fordi råning er formålsløst i seg selv, som om råning skulle være en nihilistisk protesthandling.

Motstand mot øvrigheten

Om ikke akkurat protest, tror jeg råning har et element av motstand i seg. Et interessant opptrinn skjer når Glenn-Tore må svare en autoritetsperson for noe han har gjort på fritiden.

Det hele bygger opp til å bli en refs, men med referanse til den miljøbevisste ordføreren uttaler autoritetspersonen plutselig at «[a]lt det som viser finger’n til den herre sinnsvake politikken hun bedriver, det er meg en sann glede, skal jeg si deg.»

Bevisst eller ubevisst peker serien her på en eldgammel forestilling om teledøler: De lar seg ikke kue, og sier ifra hvis noen forsøker. Da Lidvord Aslaksson i 1489 gjorde den tabben å utbringe en skål på nedertysk i Sauland, førte det til et basketak der en av de lokale bøndene ble drept. Rett etter reformasjonen fant et stort bondeopprør sted i en av nabobygdene, og teledølene hadde attpåtil rykte på seg for å være spesielt ivrige prestedrepere. På 1600-tallet anklaget Peder Claussøn Friis dem for å være «onde, ugudelige, hårde, vilde og oprøriske folk».

Sosialisering

Glenn-Tores møter med øvrighetens forventninger innebærer at han havner i en del konflikter med politi og lokalpolitikere, men det er når han også blir utfordret av sine jevnaldrende at veien og målet for alvor trer frem i Rådebank.

I en studie av moderne rånere skriver Tor Egil Andersen at ungdommene skaper et «symbolsk frirom» der de får «følelsen av autonomi og selvstyring». Andersen er opptatt av de sosiale rammene og det sosiale ved råning, der råning betraktes som en aktivitet lik alle andre, i den forstand at ungdom utvikler «identitet og tilhørighet».

Sagt på en annen måte, og med et annet formål, morer Are Kalvø seg med at «råning minnar om den kontinentale tradisjonen med å møtast på bytorget for å kike på livet og snakke med andre om alt og ingenting, berre at rånarane gjer det under tak. Noko som sjølvsagt er svært fornuftig, klimaet tatt i betraktning.»

Blant rånere er det peer review som gjelder – som med kvalitetskontroll i forskningen, er det dommen fra andre rånere som teller. Rånestripa uttrykker et verdifullt, levende og gjensidig sosialt fellesskap, og råning er sosialisering i praksis, men hva er destinasjonen?

Veien mot voksenlivet

Norge rundt kunne i februar 2020 rapportere om et forholdsvis nytt fenomen: mopedbilrånere. Det er ungdommer i 16-17-årsalderen som har så vanskelig for å vente på 18-årsdagen at de kompenserer med å kjøre mopedbiler.

Deltakende observasjon på barne- og ungdomsskoler i Øvre Telemark vil kunne illustrere at en betydelig andel ungdom i denne regionen tilbringer skoledagen i arbeidsantrekk, gjerne med sotete hender, som om de har vært i verkstedet før de dro på skolen om morgenen.

Dette er ungdom som gleder seg til å bli voksne, hva nå enn det innebærer. Slik kan også råning, ifølge Andersen, utgjøre en «meningsfull overgang fra ung til voksen», gitt all sosialiseringen man skal igjennom.

Rådebank viser seg å være en fortelling om introduksjonen til voksenlivet, om å oppleve at «[d]et er ingen som slepper unna alle fartsdumper». For Glenn-Tore er reisen rammet inn av sterke vennskapsbånd som gjør det letter å overvinne hindre, bare han også viser at han trenger og setter pris på dem. Fortellingen er mer oppbyggelig enn mange andre fremstillinger av rånere, og muligens i overkant idealistisk.

Kanskje er det verken sosialt samvær, kjærligheten til bil eller drømmen om å bli voksen som gi mening til rånerne. Kanskje ligger det en annen, grunnleggende drivkraft til grunn.

Hos E-76 er den formulert slik: «Han brukar hov på jenterov, og hoven æ ein stor, feit bil; Han fangar finpynta smårips som gjeng kvilelaust omkring.»