Debatt

Kritikken av Rødt treffer ikke

FOSSER FRAM: Bjørnar Moxnes og partiet Rødt.

Bilde: Brage Aronsen / Wikicommons

Høyresiden makter ikke å anerkjenne den demokratiske utviklingen som har funnet sted i partiet Rødt og i restene av ml-bevegelsen.

Kommentatorene har fått med seg at Rødt vokser, et fenomen som egentlig har vært observerbart lenge og som har flere årsaker. Først og fremst dreier det seg om det europeiske sosialdemokratets sammenbrudd, som i Norge ble forsterket gjennom #metoo-sakene og den påfølgende revirkampen internt i Arbeiderpartiet. Dette fører velgere på vandring. Det er også verdt å merke seg at selv om 14.000 velgere i Oslo har gått til Rødt og SV, er det også 10.000 velgere som har gått til Høyre.

Isolert sett er dette altså ikke nødvendigvis dårlige nyheter for høyresiden. Et sterkere Rødt og SV vil trolig også gjøre det vanskeligere for sentrumspartiene å stå i et samarbeid med Arbeiderpartiet. Både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil måtte tenke seg om to ganger før de inngår et regjeringssamarbeid med Rødt, eller velger å leve på Moxnes’ nåde.

Jeg har som kjent en fortid på den radikale venstresiden og satt en periode i Rød Valgallianses arbeidsutvalg. RV er som kjent forløperen til dagens Rødt. Svært mye av tiden gikk med på en kald krig mellom den antidemokartiske og den mer demokratisk innstilte fløyen. Mange av diskusjonene, for eksempel om Josef Stalins Sovjet eller Mao Zedongs Kina kunne kalles «sosialistiske» vil for de fleste utenforstående fremstå som absurde.

Tapte

Det er likevel verdt å merke seg at det var den antidemokratiske fløyen, anført av restene av AKP, som tapte.

Riktignok har denne fløyen dødd sakte, blant annet fordi Rødt og Bjørnar Moxnes er helt avhengige av innsatsen fra de gamle og nå stort sett pensjonerte akvististene, som har forskanset seg siden 70-tallet. Men det kan ikke lenger være noen tvil om hvem som i dag er i førersetet. Ser man for eksempel på medlemmer av partiledelsen og landsstyret, er det nesten rensket for gamle marxist-leninister. I lokalpolitikken er det annerledes og enkelte steder, som for eksempel i Tromsø, holder de gamle stalinistene stand. Men det store bildet er at den unge fløyen anført av Magnus Marsdal, Bjørnar Moxnes og Mimir Kristjansson som har vunnet makten i partiet.

Jeg stod for ordens skyld på «feil side» i denne partikampen, selv om jeg riktignok stort sett syslet med andre ting. Men jeg merker meg at av de unge i mitt miljø, er det i dag svært få som har ledende posisjoner. Dette har også skjedd raskt, for fire og åtte år siden var situasjonen helt annerledes og mange av de som var i det samme ekstreme miljøet som meg hadde viktige posisjoner.

Min opplevelse er at Rødts argeste kritikere, som Hanne Skartveit i VG og Kristin Clemet ikke ser dette. Retorikken blir alt for ofte en intellektuell variant av Unge Høyres innlegg mot Rød Ungdom på skoledebatter, der representantene for høyresiden gjerne liker å trekke frem Pol Pot og massemordene i Kambodsja.

Artikkelen fortsetter under lenken. 

Jeg vet hvordan Rødt egentlig er

Bør applaudere

Det er for all del relevant å minne om at dette er et parti som har hyllet den moderne historiens verste massemordere. Det er ikke tillitsvekkende. Når det er sagt bør man faktisk applaudere at Bjørnar Moxnes nå trekker frem Einar Gerhardsen som et ideologisk forbilde. Selv om han kanskje tegner et fortegnet bilde av fortidens sosialdemokrater, er det langt å foretrekke fremfor Vladimir Lenin eller andre kommunistledere med millioner av menneskeliv på samvittigheten.

Når det er sagt er det viktig å være klar over at det store flertallet som stemmer på Rødt heldigvis gjør det av helt andre grunner enn noen tilsutning til restene av en revolusjonær partipolitisk plattform. Da jeg var aktiv i Rød Valgallianse var vi smertelig klar over at det store flertallet av våre velgere, som var langt færre den gangen, hadde svært lite til overs for våre revolusjonære idealer. De stemte frem representanter som ble sett på som vaktbikkjer og forkjempere for fagbevegelsen og svake grupper. Mer ideologisk orienterte kandidater gjorde det gjerne svakere. Heller ikke utenrikspolitikk, med motstand mot USA eller Israel, pleide å være noe vinnerkort.

Dette er åpenbart enda mer sant i dag. Selv om Rødt støtter Israel-boikott og vil ha vekk kapitalismen, hører vi svært sjelden Bjørnar Moxnes snakke om disse sakene. I stedet snakker han om barnehageprofitører, rasering av velferdsstaten og bestemor på anbud. Dette er åpenbart et budskap i  som finner gehør, særlig i den nå aldrende 68-generasjonen.

Antakelig er ikke dette grupper høyresiden kan vinne, men for Arbeiderpartiet er dette viktige grupper å forsøke å hente tilbake. Da må svaret være noe annet enn å snakke om væpnet revolusjon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden