Fra papirutgaven

Kritikken har et kommunikasjonsproblem

Å stille seg til doms over noe noen annen har gjort, kan bli sett på som både elitært og udemokratisk. Men i virkeligheten er det motsatt.

Jeg har jobbet en del år som kunstkritiker og litteraturanmelder. Det er en skyldig og skamfull glede å skrive kritikk, som kritiker har jeg fått mange sure miner fra folk. Jeg kan vel ikke si at dette er den delen av mitt kulturelle virke jeg har frontet mest helhjertet.

Konseptet der en person feller en kvalitets- og smaksdom over et produkt eller et verk virker i manges øyne elitært. Det kan synes som at enkelte tror at vi kritikere setter oss selv over det vi skriver om, at vi anser oss som mer verdt enn kunstnerne og forfatterne som skapte verkene. At vi er klokere eller flinkere enn folk flest til å forstå.

Norge er gjennomsyret av en liberal verdirelativisme, egalitære tanker og janteloven. Jeg er selv svært sterk tilhenger av disse trekkene ved norsk tenkemåte, evnen til å likestille og dyrke bredde gir grobunn for spennende kultur. Ulempen er at kritikerrollen krasjer med egalitære tanker, kulturell relativisme og janteloven. I en kultur der ingen skal tro at man vet bedre enn andre, er det å skrive kritikk en heller tvilsom aktivitet. Å stille seg til doms over noe annen har gjort kan bli sett på som både elitært og udemokratisk.

Når kritikkens offentlige rolle er heller svak i Norge, er det fordi kritikken har et kommunikasjonsproblem. Daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland viste i juli 2017 hvor manglende kunnskap om kritikk selv en høyt utdannet kulturpolitiker kan ha. Hennes reaksjon på en kritisk artikkel om norske spel var at hun uttalte til media at ”(j)eg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur.”

Når verk blir stumme

I virkeligheten ligger det ikke et elitært eller udemokratisk tankesett i kritikerrollen. Kritikerens rolle er tvert i mot et blikk nedenfra og opp, fra en kvalifisert bivåner sitt ståsted opp mot verkene og produktene. En god kritiker skal forstå at hen ikke selv ville klart å lage det som kritiseres, uansett verkskvalitet vil objektet for kritikken være større enn kritikeren. Det som er satt under kritikk skal man behandle med respekt og målet være å formidle hva som fungerer, hvordan og hvorfor – slik at allmennheten som møter verket eller produktet føler seg litt klokere.

Norge er gjennomsyret av en liberal verdirelativisme, egalitære tanker og janteloven.

Kritikere er profesjonelle fortolkere og døråpnere. En kritiker som bruker plassen sin til å sparke ned er en dårlig kritiker, på samme måten som en kritiker som ikke påpeker verks eller produkters svakhet ikke gjør jobben sin. En god kritikk vil sette ord til det usagte, verbalisere formene og ideene, finne svakhetene i det skapte og øke forståelse i samfunnet. God kritikk er å spre dannelse, åpne for samtaler, forståelse og mening.

Problemet med norsk kritikk er ikke at det er for mye kvalifisert fortolkning i mediene, det er for lite. Alt for mange ting blir oversett, møtt med stillhet eller manglende forståelse. Alt for mye av kulturen rundt oss blir vurdert som under en hver kritikk. Uten kritikk står verk og produkter stumme igjen.

Artikkelen fortsetter under lenken.

At noen følelser har høyere status enn andre? Kontraintuitivt, tenker du kanskje.

Å være verdig kritikken

Et uheldig biprodukt av de manglende kritikkene av kultur er at mange kulturuttrykk faller utenom spotlighten til kultursidene i media. Det som ikke skrives om blir heller ikke bekjentgjort. Det som ikke omtales på kultursidene i Klassekampen, Aftenposten, Morgenbladet, Vårt Land, Dagbladet og i Dag og Tid, finnes ikke.

Folk som er uenig med meg vil si at forrige avsnitt er elitært. Selvfølgelig finnes det en mengde kultur som ikke skrives om i kulturelitens foretrukne medier, uten at denne kulturen av den grunn er dårlig. Dette er helt riktig, men poenget mitt er at utelatelse av kulturuttrykk ikke er bra. Ved å utelate kulturuttrykk fra kritikk sier man at dette ikke er verdige kritikken. Skismaet mellom det som omtales og ikke, merkes i økonomiske tildelinger og plassbruk i kulturbudsjetter.

Hvor er de gode kritiske analysene av alle de pågående reality-TV-programmene?

Ved å utelate kulturuttrykk fra kritisk omtale oppnår man også to udemokratiske resultater: Kultureliten vil fortsette å føle seg trygge på at det de er opplest på er det viktige. Folk flest vil samtidig ikke kjenne igjen de tingene som det skrives om på kultursidene.

Kritikk er dermed ikke elitært eller udemokratisk i seg selv. Men å unnlate å skrive eller publisere kritikk er derimot en elitær handling og et udemokratisk valg.

Ex on the beach

Så hva savner jeg kritikk av i norske kulturmedier? Det er så mye. Museumsutstillinger kommer og går, hva sier kulturhistoriske eller naturhistoriske museer oss for tida? Disse blir knapt omtalt. Jeg var forleden med i EKKO på P2 der jeg forsvarte den helstøpte og interessante TV-produksjonen ”Ex on the beach”, mot kritikk av serien som en slags nedlatende latterliggjøring av underklassens kultur – fremsatt av Torgny Amdam.

Hvor er de gode kritiske analysene av alle de pågående reality-TV-programmene, kritikker som tar for seg programmenes intensjoner og gjennomføringsevne, deres valg av virkemidler og deres budskap?

Kulturtidsskrifter får, om de har flaks, litt kritisk omtale på kultursidene i aviser. Men hvor er de dyptgående kritiske analysene av ukeblader, blogger eller hjemmesider? Design får omtale om den blir ansett som viktig for de spesielt designinteresserte. Men hvor er de gode kritikkene av ny design av vårens vaskemaskiner eller høstens hårmote?

Den største forflatningen oppstår i det vi bare kritikkløst aksepterer kulturelle fenomener som de er.

Og forresten: Hvem analyserer det som skjer innen pornofronten? Har de hardere tingene med rosebuds, gagballs og puppyplay utviklet seg i det siste? Er vi på vei tilbake til fortellingsstruktur og karakteroppbygging i porno for tida? Hvordan brukes den nye teknologien – framstår den som visuelt fullendt? Hvordan står det til med etikken oppi erotikken? Vinklingene for en kritisk analyse kan være mange.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Forfatterne som selger best og leses mest, snakkes ned av akademia

Dritten i midten

Men, vil du kanskje innvende, vil ikke dette føre til det glade vanvidd på avisenes kultursider, om skitt og kanel sidestilles som like bra? Er ikke dette den rene nihilisme, der det ikke lenger er skiller mellom viktig, verdig og dårlig kultur?

Svaret mitt er akkurat det omvendte. Med et kvalifisert blikk og en god analyse er de fleste kulturuttrykk potensielt interessante objekter for analyse. En bys nye kumlokk, Volvos 2019-modeller eller motebildet for hunder sier mye om tiden vi lever i. For hvert kulturuttrykk vi unnlater å sette under kritikk oppnår vi bare kulturuttrykk som får stå uanalysert.

På denne måten vil man faktisk ikke vite særlig godt hva som skjer i store deler av kulturene rundt oss til en hver tid. Vi vil unngå kunnskap om intensjoner og gjennomføring, innhold og form – og potensiell utvikling innenfor en rekke felt. En kan si mye rart om markedets skjulte hånd, men den plukker ikke nødvendigvis med seg de beste produktene til en hver tid.

Et annet argument mot en bredere kulturkritikk er at vi kan ende opp med dritten i midten, middelkultur og middelmådighet. At hvis vi ikke skiller mellom kunst (uttalt med stor k og hørbar h) og underholdning vil vi alle forflates. Hvis vi lar kritikk av høyt og lavt stå om hverandre vil snittet bli en forflatning.

Jeg tror faktisk ikke at dette er riktig. Den største forflatningen oppstår i det vi bare kritikkløst aksepterer kulturelle fenomener som de er.

Les også: 

Sentimentalt i tide og utide

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden