Søndagssamtalen

Kritiserte Norges deltagelse i Libya-bombingen på Stortinget

Asma Khalifa sier politikerne ikke lykkes med kortsiktige løsninger. I mellomtiden jobber hun med å styrke sivilsamfunnet hjemme i Libya.

Bilde: Margrete Løbben Hanssen

Den libyske menneskerettighetsaktivisten Asma Khalifa forventer ikke at Norge tar særlig selvkritikk for Libya-bombingen i 2011.

– Gaddafi var i sentrum av alt, og med en gang han var borte kollapset alt: alle institusjoner var svake, bortsett fra oljeindustrien. Det er resultatet av mange år med diktatur og 20 år med sanksjoner. Så Libya var ikke det stabile landet hvor du bare kunne avsette diktatoren og tro at det skulle gå bra, sier Asma Khalifa.

Som en av talerne på Oslo Freedom Forum, er 28-åringen i hovedstaden for å tale om sitt arbeid som menneskerettighetsaktivist som jobber for å utvikle det sivile samfunnet i hjemlandet Libya. Et land som etter den arabiske våren i 2011 har slitt med å stabilisere seg etter bombingen fra NATO-intervensjonen etter mange år med diktatorisk styre.

– Libya slik det er nå gjør meg trist. Det er komplisert, men det vil ta tid å løse. Alle ønsker en rask løsning, og politikerne tenker kortsiktig fordi de må komme med politikk som kan oppnå mest mulig på kortest tid i valgperioden. Men det er ikke ansvarlig.

– Det er vanskelig å se hvordan politikerne skal løse dette. Hvorfor er utviklingen av sivilsamfunnet den riktige veien å gå?

– Jeg tror at mange av de menneskene som bryr seg om Libya ikke forstår at krigen må ta slutt. Vi må jobbe med å bygge fred og bygge opp ressurser til det arbeidet. Vi utdanner doktorer, politi og militære, men vi utdanner ikke folk til fredsarbeid, sier hun.

Har møtt Gaddafi

Asma er vokst opp i byen Zuwara nordvest i Libya. Familien hennes er ikke arabere, men berbere; en minoritet hjemmehørende i Nord-Afrika, som gjorde at hun ble irettesatt av læreren på skolen på grunn av at hun snakket gebrokkent arabisk.

På skolen måtte de kle seg i militæruniformer. De ble lært opp til å tro at i Libya var det bare én leder, at hans politiske ideologi var den eneste riktige.

Mannen var å se på alle plakater ute i gatene: Muammar al-Gaddafi, Libyas suverene diktator og statsleder mellom 1969 og 2011. For åtte år siden møtte Gaddafi han helt tilfeldig.

Jeg var ute på shopping med venninnene under ramadan i 2010, og plutselig kom han inn døren på butikken vi var i. Der sa han hei og ønsket oss en god ramadan. Vi var helt lamslåtte. Deretter ble jeg rasende og hadde lyst til å skrike til ham, men det kunne jeg jo ikke, sier hun og ler.

Den arabiske våren

Men det skulle ikke gå mer enn ett år før ønsket ble en realitet. I februar 2011, da hun var jusstudent i hovedstaden Tripoli, brøt den arabiske våren ut. Det som startet som et opprør i nabolandet Tunisia, spredte seg østover i Nord-Afrika, til Libya, Egypt og Syria. Folk var lei av å leve under diktatoriske ledere som ikke tillot politiske opposisjon og ønsket demokratiske reformer.

Jeg husker da protestene startet i Tunisia og vi så på det på tv hjemme i Libya. Det var utrolig spennende, og samtidig veldig håpefullt. Mange av oss unge fikk en følelse av håp som knapt hadde eksistert før. Vi ville ha protester i Libya, ikke nødvendigvis for å avsette Gadaffi, men for demokratiske reformer, sier hun.

Men så langt gikk det ikke. Asma og vennene fikk ikke gått ut i gatene og protestert skikkelig før bombene falt. Etter voldelige opprør fra begge sider i Libya, var Gaddafi raskt ute med å true med sivile angrep mot opprørene. Det førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjonen 1973 den 17. mars 2011, som autoriserte en internasjonal inngripen  for å beskytte sivilbefolkningen, men forbød invasjon av utenlandske bakkestyrker. Resolusjonen ble også støttet av den Afrikanske Liga (AL). 

Dette førte til den flernasjonale intervensjonen i Libya fra NATO-land som USA, Storbritannia, Frankrike og en rekke andre, inklusive Norge. I mars 2011, bare uker etter at opprøret startet, bombet de store deler av Libya. Norske jagerfly deltok i bombeangrepene gjennom flere uker. 

Talte om Libya på Stortinget

Asma er, ikke overraskende, kritisk til NATO-intervensjonen. Norge, med Stoltenberg III-regjeringen i spissen, har siden fått mye kritikk for deltagelsen. FN-mandatet betød ikke invasjon av Libya, og mye av landets infrastruktur , offentlige bygg og strukturer ble totalt ødelagt. I oktober 2011 ble Gaddafi torturert og drept. Siden har Libya blitt styrt av to ulike regjeringer i henholdsvis Tripoli og Tobruk.

– Tre uker var ikke nok til å beslutte om man skulle bombe et land. Ingen libyere hadde noe å si i saken. Det var heller ingen representant fra Gaddafi-regimet i FN som kunne tale mot beslutningen, fordi ambassadøren vår hadde trukket seg, sier hun.

– Argumentene til regjeringen var at de fryktet Gaddafi ville utføre en massakre mot sivilbefolkningen som protesterte?

– Men Gaddafi hadde faktisk gått inn for våpenhvile da det skjedde. Likevel bombet de, svarer Asma.

I forrige uke talte Asma på Stortinget, et seminar om Norges deltagelse i Libya i 2011, sammen med forskerne Øystein Noreng og Tormod Heier, samt Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Seminaret var i forbindelse med at det regjeringsoppnevnte utvalget snart skal levere en evalueringsrapport om Norges deltagelse i Libya-krigen. Utvalget ledes av tidligere utenriksminister og partileder i Høyre, Jan Petersen. 

Tormod Heier fra Forsvarets Høgskole uttalte på seminaret at Norges deltagelse i NATO-intervensjonen var for at statsminister Stoltenberg kunne gjøre seg lekker for USA, og viste til at den nåværende NATO-generalsekretæren først ble invitert til Det Hvite Hus etter Libya-bombingen, ifølge ABC Nyheter.

Asma selv sier hun følte et stort ansvar for å tale i Stortinget – ifølge henne var hun den første libyeren som talte i Norge om intervensjonen.

– De spurte meg hva jeg tenkte ville bli konsekvensene, og jeg sa at det vet jeg ikke, for Libya er ødelagt og vi er dem som nå må bygge det opp igjen. Men jeg ønsker ikke at dette skal skje andre land, og jeg ønsker at andre land skal lære at det å bombe er ikke den beste måten å bygge fred på, sier hun.

– Når du er på Stortinget og ser politikere som har vært ansvarlige for å bombe Libya. Blir du sint?

– Ja, jeg blir sint, men helt ærlig: mye av jobben min går ut på å jobbe med mennesker som ikke snakker sammen. Jeg trenger ikke å være venner med politikerne, men hvis jeg får ut budskapet mitt om at de burde være klokere når de tar beslutninger, er det i orden for meg å møte dem.

– Og hva var budskapet ditt?

– At de burde se mer kritisk på den diplomatiske håndteringen i forbindelse med Libya. De burde også se på samarbeidet EU-statene i mellom. Det var USA og Frankrike som drev lobbyarbeid for bombingen i Libya. Sarkozy mottok valgkampmidler fra Gaddafi under valgkampen sin, noe han ble arrestert for, sier Asma, og viser til at den tidligere franske presidenten ble pågrepet for anklagene i april i år. 

– Tror du denne kritikken vil komme frem i den norske evalueringen?

– Jeg forventer ikke mye. Jeg tror de vil vurdere situasjonen klinisk, men ikke kritisere seg selv nok om hvorfor de tok beslutningen. Britene hadde en evaluering som var veldig bra, men de unngikk å vurdere egen deltagelse fra den britiske regjeringen. Det tror jeg blir det samme med den norske: at man unnlater å kritisere sin egen rolle.

Jobbet i felt

Etter bombingen, fullførte Asma jusstudiene og jobbet på sykehus i hovedstaden Tripoli, senere i felt. Her fikk hun møte mange triste skjebner. Det endret hennes syn på krig, der hun gikk fra å støtte opprørerne til å ta avstand fra begge sider.

Under feltarbeidet innså jeg at det er ingen gode og onde i krig, og jeg kan ikke bare være på én side. Så jeg forlot opprørssiden og begynte å støtte utviklingen av sivilsamfunnet istedet.

Hva fikk deg til å snu?

Jeg så at alle de verdiene vi ønsket oss, som demokrati, menneskerettigheter, respekt for kvinner – alt gikk i gal retning, folk ble drept på grunn av hudfarge, byer ble angrepet fordi de ble stigmatisert som pro-Gaddafi. Jeg kunne ikke støtte noe av det, sier hun.

Hun ville heller jobbe for å utvikle sivilsamfunnet. Hun grunnla tenketanken Tamazight Women Movement, som jobber for likestilling mellom kjønn i Nord-Afrika. Hun jobber i dag med å trene opp aktivister i små organisasjoner i Libya som jobber for menneskerettigheter. Men dette arbeidet ble etter hvert farlig å gjøre i hjemlandet.

– I over et år var vi frie til å mobilisere, vi protesterte hver uke og jobbet for å involvere de unge og trene dem opp for valget. Men så fikk bevæpnede grupper mer makt. IS begynte å herje i øst. Det var ikke særlig rom for en demokratisk stat som støttet menneskerettigheter, sier hun. 

De fortsatte å mobilisere, men i 2014 kom vendepunktet: 12 av aktivistene Khalifa jobbet med ble drept. Siden den gang har de jobbet under radaren. Selv flyttet hun til Istanbul for å studere til en mastergrad i fred- og konfliktstudier.

Gift med nordmann

I Tyrkia studerte Asma sammen med norske Bjørn Ihler (Utøya-overlevende, som også talte på Oslo Freedom Forum for to år siden). I dag er de gift, og etter kuppforsøket mot Erdogan i 2016 flyttet de til Skandinavia. De bor nå på det lille stedet Nössemark dypt inne i de svenske skoger, like ved norskegrensen.

Overgangen fra krigshverdagen til Libya, via studiene i Tyrkia til fredelige Skandinavia, der folk flest ikke har erfart hva krig er, var enorm for Asma.

– For å være ærlig greier jeg ikke å ha lengre samtaler med folk her. Jeg klarer ikke å diskutere ting, det er vanskelig. Jeg lytter nok mer enn jeg prater, forteller hun.

Til daglig jobber hun som frilanser, taler på konferanser og jobber med forskningsprosjekter, i tillegg til arbeidet med sivile organisasjoner hjemme i Libya. Hun forteller at organisasjonene mottar midler fra de nederlandske og canadiske regjeringene, men mye av arbeidet må også drives på frivillig basis.

– Jeg lærer dem egenskaper som megling, forhandlinger og fredsbygging, samt hvordan de kan jobbe med å lage strategier for arbeidet sitt, sier hun.

I 2016 mottok hun Luxembourg Peace Prize under World Peace Forum i Europaparlamentets sekretariat i Luxembourg for sitt arbeid.

Reiser fortsatt til Libya

Selv om hun hovedsaklig jobber fra sitt hjem i Sverige, reiser hun fortsatt jevnlig til hjemlandet, men svært diskret. Hun lander på en militærflyplass, og annonseringene av workshopene hun holder for aktivistene i Libya, må gjøres i det skjulte.

– Vi publiserer ikke bilder eller arbeidet vårt på sosiale media, og vi er veldig forsiktige med e-postene vi sender ut. Ofte lyver vi om innholdet på de ulike stedene vi møtes. Vi sier vi har et arrangement om kvinnehelse, mens vi i virkeligheten snakker om likestilling mellom kjønn, sier Asma.

– Jeg er veldig bevisst på at når jeg er i Libya, har jeg ingen rettigheter, jeg kan forsvinne eller bli angrepet, så jeg holder bevisst en veldig lav profil når jeg er der, forteller hun. 

Blir du ikke redd når du reiser til Libya? 

– Å føle redsel og trygghet for meg er nok annerledes enn for mange. Når du har opplevd krig i så mange år og vært i felt, blir det annerledes. Jeg kan være nervøs, men da er det ofte fordi familien min blir trakassert på grunn av arbeidet mitt, sier hun. 

Slaveleire i Libya

Asma håper å fortsette med arbeidet i fremtiden, men innser at det er vanskelig.

Libya styres i dag av to ulike regjeringer, hvorav bare den ene anerkjent av FN, og landet er på flere måter et slags anarki. De siste årene har det kommet en stor bølge av migranter fra Midtøsten og Afrika sør for Sahara, som bruker Libya som transittland til å ta seg til Europa.

De betaler store summer til menneskesmuglere som plasserer dem i overfylte båter, og flere tusen mennesker har druknet og blitt reddet opp av båter fra nødhjelpsorganisasjoner i Middelhavet.

EU har fått mye kritikk for å inngå avtaler med Libya om å stoppe båtene, som gjør at mange migranter holdes igjen i transittleirer, der det rapporteres om slavelignende forhold.

– Jeg jobbet selv på en slik leir i 2013 da det ikke var fullt så ille, og jeg kan bekrefte at folk i dag blir misbrukt, avmagret, kvinner blir voldtatt eller solgt som sexslaver. Det er fryktelig, fordi de sviktes av alle og det libyske systemet har ingen måte å håndtere det på, sier Asma trist.

Men de migrantene som selges på slavemarkedet og prøver å ta seg til Europa, er ikke libyere selv. Ei heller smuglerne, sier Asma.

– Det du ser på slavemarkedet er ikke libyere, men utenlandske smuglere som kjøper slaver av hverandre, sier hun.

Familien er i Libya

Asma har fortsatt hele familien sin boende i Libya, mor, far og seks søsken. I fjor ble broren kidnappet, og familien har vurdert å emigrere, som henne. Hun forteller at flere libyere har valgt å forlate landet, men noen har også kommet tilbake, spesielt etter at IS trakks seg ut i øst. 

Men i motsetning til migrantene som tar seg til Europa, har ikke så mange libyere valgt å søke om asyl der på bakgrunn av urolighetene.

– Jeg tror libyere foretrekker å dra til land som Tyrkia, Egypt eller Tunisia, hvor de snakker samme språk og hvor jobbmulighetene er bedre. Også kulturelt sett tror jeg det er vanskelig for oss å være i posisjonen som asylsøker. Jeg vet ikke om det betyr at vi er blitt vant til å ha et hardt liv, sier hun.

I mellomtiden håper Asma å fortsette arbeidet med å styrke kvinners posisjon og sivilsamfunnet i Libya.

– Det er mange fantastiske mennesker som jobber hardt for dette, men befolkningen har ikke eierskap til konflikten. Alle venter på at noe skal skje, og at noe skal ta slutt. Det frustrerer meg mer enn krigen som pågår.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden