Minerva Debatt

Kronprinsessens nye kjole

Det var en gang en kronprinsesse som elsket vakre, nye kjoler. Hun hadde et nytt antrekk for alle dagens anledninger. De nøyaktige kostnadene var ikke kjent, fordi Slottets utgifter ikke var offentlige.

Det var en gang en kronprinsesse som elsket vakre, nye kjoler. Hun hadde et nytt antrekk for alle dagens anledninger. De nøyaktige kostnadene var ikke kjent, fordi Slottets utgifter ikke var offentlige.

En dag kom to svindlere til kronprinsessens by. De sa de var vevermestre som kunne veve det fineste stoffet som det var mulig å forestille seg. Ikke bare var fargene og mønstrene eksepsjonelt vakre, men i tillegg hadde stoffet en magisk egenskap: Stoffet var usynlig for alle som enten var inkompetent for sin posisjon eller beint frem dumme, fortalte de.

“Det hadde vært veldig greit å få en kjole lagd av det stoffet,” tenkte kronprinsessen. “Da hadde jeg visst hvilke av mine rådgivere som var uegnet for sin stilling, og jeg hadde også vært i stand til å skjelne mellom smarte og dumme folk på mine reiser.” Hun åpnet statskassen og ga veverne en pengesum for å veve henne en kjole. Nøyaktig hvor stort beløpet var, forble hemmelig.

Veverne satte opp sine vevestoler og latet som om de tok til med arbeidet. De sendte bud etter den fineste silke og gull i riket. Statskassen ble åpnet på ny. Men varene som de fikk, gjemte svindlerne unna.

Medarbeidere ved Slottet fikk i oppgave å holde et øye med vevernes fremdrift. De gikk innom hallen hvor veverne satt. Var det ikke et fantastisk design på stoffet til kjolen? spurte svindlerne. Minnet ikke mønstrene litt om kolleksjonene til den kjente designeren Pucci, som kronprinsessen hadde kjøpt et par kjoler av – til 70.000 daler stykket?

Medarbeiderne kunne ikke se noe stoff. De tenkte med seg selv: «Stoffet er usynlig for meg, og det betyr antakelig at jeg er inkompetent for min stilling eller stokk dum!»

Likevel rapporterte de tilbake til kronprinsessen at arbeidet gikk strålende. Stoffet var ubeskrivelig vakkert. Kjolen kom til å bli en suksess, slik som for eksempel under Nobelprisutdelingen.

Hele natten før Nobelprisutdelingen satt veverne oppe for å legge den siste hånd på verket. De klippet i luften med saksene sine og trakk nåler på kryss og tvers. I byens lille designermiljø gikk det for øvrig gjetord om vevernes sensasjonelle stoff. Alle de fire designerne var spente.

En utro tjener ved hoffet hadde lekket et kornete bilde av vevestolen til en anerkjent moteblogger. Det var ikke mulig å skjelne noe stoff på det uskarpe bildet, men det gjorde det hele bare mer spennende. Hovedstadsavisenes motejournalister tvitret om ryktene. Hvem hadde vel ikke likt å få sydd seg en drakt med dette unike materialet som alle snakket slik om? Stoffet skulle riktignok være usynlig for folk som var inkompetente eller dumme som et brød, men ingen trodde det gjaldt de.

“Deres kongelige høyhet! Stunden er inne. Vi inviterer deg til å ta vårt verk i åsyn!” sa veverne morgenen før Nobelprisutdelingen. De gikk bak et forheng og kom frem med en kleshenger som de holdt høyt hevet: “Merk Dem vår plettfrie søm. Se hvordan stoffet draperes rundt huden på lekkert vis. Kjolen er tynn som spindelvev. Det føles som om man ikke bærer noe som helst!”

Etter en lang stund brøt kommunikasjonssjefen stillheten. “Du a meg. Den er nyyydelig!” sa hun med et svett smil. Men hun kunne ikke se noen kjole, fordi det var ingen ting der.

Veverne ba kronprinsessen skifte, slik at hun kunne prøve kjolen. Hun kastet klærne på selvsikkert vis. Veverne latet som om de hjalp henne på med kjolen. De ba henne vende seg mot speilet.

“Ja vettu hva? Jeg er mektig imponert” stemte kronprinsessen i. “Kjolen er helt meg.” Hun ville ikke at de skulle forstå at heller ikke hun kunne se noen kjole.

I rådhussalen satt gjestene og ventet spent. Gjennom sosiale medier var de kjent med at stoffet var usynlig for de som var uskikket for sine posisjoner eller dumme. Da kronprinsessen entret salen, var motejournalistene fra seg av begeistring. “Kronprinsessen stiller i sin fineste kjole til dags dato. Terningkast seks!” Politikerne hvisket til hverandre at kjolen var den vakreste de hadde sett. Ingen ville at andre skulle forstå at de ikke så noen kjole.

Nobelprisvinnerne tenkte at dette måtte være en lokal skikk. De hadde reist fra fjerne himmelstrøk og ville ikke fornærme vertene ved å spørre hvorfor i all verden kronprinsessen ikke bar klær. I dette landet holdt man på sine tradisjoner. I stedet for å la folket velge statsleder, lot de posisjonen gå i arv.

“Hun har jo ingen ting på seg!” utbrøt formannen i Nobelkomiteen. Alle latet som om de ikke hadde hørt han.

Da fredsprisseremonien var over, kjørte kronprinsparets kommunikasjonssjef tilbake til Slottet i sin elektriske bil, så fort det lot seg gjøre. Hun formulert et skarpt brev til Nobel-instituttet: Utbruddet til komiteens formann “hadde vært utilbørlig”. Forstyrrelsen “var i strid med retningslinjene for de kongeliges deltakelse i arrangementet”.

Dersom ikke Nobel-instituttet kunne garantere at liknende episoder ikke kom til å gjenta seg i fremtiden, måtte de kongelige revurdere sin deltakelse. Brevet ble sendt fra Slottet, og ingen fikk innsyn. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden