Kultur

Kultur for kulturens skyld

Et hipt galleri kan gjøre selv den kjipeste norske bygd til en attraktiv landsby med kontinentale vibber, tror politikere og næringsliv. De tar feil.

Et hipt galleri kan gjøre selv den kjipeste norske bygd til en attraktiv landsby med kontinentale vibber, tror politikere og næringsliv. De tar feil.

Spørsmålet om et bredt kulturtilbud gjør et sted mer attraktivt og dermed gjør det lettere å tiltrekke seg innflyttere, fortrinnsvis smarte og kreative sådanne, har rast i den senere tid, nylig også i Minerva.

Det virker unektelig intuitivt riktig at folk heller vil bo på et kult sted enn et kjipt et, og utfordringen til politikerne har dermed blitt hvordan man gjør kommunen kul nok til at egen ungdom vil bli boende og annen ungdom vil flytte til. Innflyttere vil visst alle gjerne ha, i hvert fall så lenge innflytterne er smarte og kreative arbeidere og ikke flyktninger og asylsøkere.

Løsningen har de siste årene for svært mange kommuner vært å bygge kulturhus, konsertscener eller andre arenaer for kunstnerisk utfoldelse og kulturforbruk. Et hipt galleri kan gjøre selv den kjipeste norske bygd til en landsby med kontinentale vibber, dit bohemene valfarter for å starte moderne kulturbedrifter – eller i hvert fall har noe å gjøre på etter kontortidens slutt.

Når det gjelder regional utviklingspolitikk, er politikerne flokkdyr. Dersom Bilbao lykkes i å omdefinere seg fra rusten industriby til moderne kulturby ved å bygge et stilig kunstmuseum, kan vel også alle andre byer i Europa gjøre det samme. Og når Oslo har suksess med sitt Litteraturhus, dukker det kjapt opp forslag om å bygge noe tilsvarende også i andre byer.

Dermed bygger nå Stavanger nytt konserthus til 1,2 milliarder kroner, mens Bodø bygger kulturkvartal og får bibliotek og teater med på kjøpet til samme pris. Litteraturhus er allerede under bygging i Bergen og Fredrikstad, mens Tromsø i forrige uke kjøpte lokaler til det samme. Tre av ti kommuner planlegger å bygge kulturhus, meldte Kommunal Rapport i fjor.

Det åpner for at kulturens verdi ikke lenger knyttes til opplevelser og følelser, men nettopp til det som kan spores i en regresjonsanalyse.

Problemet er at unge kreative arbeidere antakeligvis er vel så opptatt av mulighetene for å få spennende jobber med gode karriereutsikter når de velger seg bosted. Det indikerer også rapporten fra Knut Vareide og Telemarksforskning.

Les også Knut Vareides artikkel på Minerva:  Kultur påvirker ikke flytting

Jeg skal ikke gå inn i debatten om hvor gyldige Telemarksforsknings indikatorer er. Derimot vil jeg gjerne kommentere ideologiproduksjonen knyttet til troen på at kulturtilbudet er nøkkel til å tiltrekke seg arbeidskraft.

”At kultur er viktig for å skape attraktive bosteder, har nærmest blitt oppfattet som en sannhet”, sier Vareide. Undersøkelser som vi på International Research Institute of Stavanger (IRIS) har gjort, underbygger denne påstanden og viser dessuten at mange politikere og næringslivsledere oppfatter dette som den aller viktigste grunnen til å bruke penger på kultur.

Hvorfor er det viktig å satse på kultur?
For to år siden ba IRIS 400 norske bedriftsledere vurdere viktigheten av ulike mulige effekter av satsing på kulturlivet. Disse inkluderte både tradisjonelle argumenter for å investere i kultur, som å sikre at smalere kunst- og kulturtilbud ikke forsvinner, og argumenter knyttet til stedsattraktivitet og regional utvikling, som å øke regionens tiltrekningskraft overfor nye arbeidstakere, studenter og bedrifter.

Ledernes svar pekte kraftig i retning av det siste. Mens et mindretall av bedriftslederne – 44 prosent – mente at satsing på kulturlivet var enten nokså viktig eller svært viktig for å sikre at smalere tilbud ikke forsvinner, mente 77 prosent at satsing på kultur er viktig for å tiltrekke arbeidskraft til regionen.

Disse holdningene er ikke bare utbredte i næringslivet. Vi finner dem i enda større grad hos norske politikere. I 2007 stilte vi de samme spørsmålene til 250 lokalpolitikere og kommunale ledere i Rogaland og Agder. Her var troen på kulturens tiltrekningskraft enda større.

Over 90 prosent av kommunestyrerepresentantene og 93 prosent av rådmenn og andre ledere i kommunene mente at satsing på kulturlivet var viktig for å tiltrekke seg arbeidskraft og studenter. Til sammenlikning mente 64 prosent at det var viktig for å beskytte smalere kulturtilbud. Igjen ble dette vurdert som den minst viktige effekten av å satse på kultur.

Egenverdi eller virkemiddel?
Direktør i Arts & Buisness, Øyvind Stålsett, sier at ”kultur både er viktig i kraft av seg selv og i kraft av de effektene den har på individ og samfunn”. Det er vanskelig å være uenig i den påstanden, men det kan være problematisk for kulturlivet at deres fremste finansieringskilder ser ut til å vektlegge det første i langt mindre grad enn det siste. Det åpner nemlig for at kulturens verdi ikke lenger knyttes til opplevelser og følelser, men nettopp til det som kan spores i en regresjonsanalyse. Ettersom det har vist seg å være svært vanskelig å spore disse effektene, kan kulturlivets status som trendy regional utviklingspolitikk fort snu.

Dersom en av tre kommuner bygger kulturhus, er det ikke akkurat slik at kulturhuset vil være en unik attraksjonsfaktor for den enkelte kommune.

Les også Øyvind Stålsetts artikkel på Minerva  Og jorden er flat

Det er i utgangspunktet positivt at kulturtilbudet bygges ut også utenfor hovedstaden. Agderforskning viste i 2009 at en av fire statlige kulturkroner brukes i Oslo og Akershus. Dette forklares til dels ved at hovedstaden ivaretar en del nasjonale funksjoner innenfor kulturlivet, men dette er likevel en mager trøst for de som bor i andre deler av landet. Det er de færreste som reiser en time med fly for å gå på teater (og om man gjør det, er målet kanskje like gjerne West End som Bjørvika).

Dersom innbyggerne i en kommune gjennom demokratiske kanaler vedtar å bevilge penger til å bygge ut kulturtilbudet for å kompensere for de manglende statlige investeringene, er det ingenting galt i det. Det er heller ikke noe galt i at de statlige bevilgningene i større grad spres til andre byer og muliggjør utviklingen av et attraktivt kulturtilbud også der. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne ha flere enn én kulturby i dette landet.

Les også Anne-Britt Grans  Kortslutning om kultur

Det er imidlertid lite sannsynlig at den forventede tilstrømningen av kulturinteressert ungdom vil materialisere seg. Et steds attraktivitet påvirkes, som Stålsett sier, av mange subjektive faktorer og dreier seg i stor grad om hvordan den enkelte opplever stedet. Dette er ikke slik som lett kan endres med noen enkeltvedtak i et kommunestyre. Dersom en av tre kommuner bygger kulturhus, er det dessuten ikke akkurat slik at kulturhuset vil være en unik attraksjonsfaktor for den enkelte kommune. De fleste kommuner kommer dermed til å bli skuffet dersom de forventer en strøm av innflyttere i kjølvannet av byggingen.

Politikerne må innse at det ikke er mulig å komme utenom vanlige økonomiske prosesser når man skal skape regional utvikling. Dersom det ikke finnes interessante jobber på et sted, vil ikke de klokeste hodene flytte dit fordi det er et kjekt sted å gå på konsert.

Les også Aase Marthe Horringmo: Den kreative klassen bor i Oslo.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden