DEBATT

Hvorfor skal kunstfaglige konklusjoner trigge en rett til å bli forsørget av andre, mens faglige diskusjoner om andres særinteresser ikke gjør det, spør Sløseriombudsmannen i dette innlegget.
Hvorfor skal kunstfaglige konklusjoner trigge en rett til å bli forsørget av andre, mens faglige diskusjoner om andres særinteresser ikke gjør det, spør Sløseriombudsmannen i dette innlegget.

«Populisme» er blitt en nyttig, men stadig mer innholdsløs, merkelapp å sette på stemmer en vil avfeie uten å argumentere

Publisert Sist oppdatert

Minerva kjenner forfatterens identitet, og har akseptert pseudonym i publisering av dette tilsvaret.

I Minervas portrettintervju med Kulturrådets leder Lars Petter Hagen forklarer han at jeg manipulerer folk til å tro på et falskt «oss og dem»-bilde av en elite som står i motsetning til folks vilje. Dette etter at jeg på Facebook har opprørt scenekunstmiljøet ved å legge ut snutter fra forestillinger og nevnt hvor mye hver enkelt får i statsstøtte. Rett etterpå i intervjuet hevder Hagen at rådet han leder må bestemme hvilket kulturtilbud ressursene til andre folks ressurser skal gå til, og at maktbruken visstnok 'handler om kjærlighet'. Det er nettopp denne paternalistiske holdningen som engasjerer folk i kommentarfeltet mitt! Skildringene mine var altså ikke fiktive likevel.

Denne kulturkræsjen og -debatten er blant temaene i forestillingen 'Sløserikommisjonen' (skal settes opp under Festspillene i Bergen) som Morten Traavik har utfordret meg til delta i.

Reell problemstilling

Når staten setter en gruppe mennesker til å forsørge en annen gruppe mennesker kan det skape konflikter, og det må kunne snakkes om uten å late som problemstillingen er fiktiv. Riktignok godtar de fleste en slik omfordeling så lenge staten flytter ressurser fra de ressurssterke til de ressurssvake, og om formålet oppleves som verdiskapende. Men Kulturrådet feiler på begge disse kriteriene: de som frivillig oppsøker den statsstøttede scenekunsten er i snitt ressurssterke osloborgere som ikke burde trenge å bli støttet av folk på bygda som liker DDE og countrymusikken scenekunstmiljøet typisk bruker som eksempel på hvor galt det kan gå om folk får velge selv. Om vi skal diskutere det om Kulturrådet skaper noe verdifullt kommer klippene jeg har delt inn.

For mens klippene jeg har delt av statsstøttede scenekunstnere som spruter maling ut av rumpa, smører bæsj i ansiktet eller plasker i en pøl av sæd naturligvis er spissede eksempler, er dette et gjennomgående tema. Det er tydelig at Kulturrådet har en sterk fiksering på det å leke med kroppsvæsker eller simulere epilepsianfall som de færreste ser underholdningsverdien i. Vi sitter da igjen med at ressurssvake folk må betale for at en liten gjeng ressurssterke folk skal se på en gjeng masterutdannede dansere jukke på hverandre. Det er ikke rart folk reagerer negativt.

«Jukking og gnikking»

Hagen vil antagelig mene at karakteristikken min av forestillingene er misvisende, men alt i alt vil jeg si at klippene jeg har delt speiler Kulturrådet sine satsningsområder godt. Et par eksempler: de fleste norske anmeldelser av Vinge/Müller sine forestillinger de siste årene beskriver at tissing/bæsjing framstår som et hovedelement i forestillingene, og overdøver små glimt av Ibsen-referanser. De er (muligens) det kunstnerparet som har fått mest skattepenger de siste 10 årene. Et annet eksempel er Carte Blanche (vårt nasjonale kompani for samtidsdans), hvor selv scenekunstner, kritiker og tidligere kulturråds-fagutvalgmedlem Lisa Nøttseter i Norsk Shakespeare tidsskrift nylig nølende stilte spørsmål om forestillingen Nororoca egentlig var noe mer enn dyrisk jukking og gnikking.

Når en godt utdannet, sentral og anerkjent kritiker i miljøet er usikker på om hun ser 'jukking og gnikking' eller nasjonens flotteste manifestering av høyt fagnivå, da er det problemer i «faget»!

La meg til slutt anta at jeg tar helt feil om det faglige her, og at det norske publikumet også tar helt feil når de i stadig mindre grad velger å oppsøke forestillingene som Kulturrådet legger stadig mer penger i (som beskrevet tidligere i Minerva både ved Kristian Meisingset og Jan Arild Snoen). Innebærer det at Lars Petter Hagen i Kulturrådet likevel fortjener en slik formynderrolle?

Rett til å bli forsørget?

I Minervas portrettintervju nevner Hagen en historie om hvordan han identifiserte seg med sjåfører på et vaskeri hvor han hadde sommerjobb; disse hadde nemlig like sterke følelser rundt sine respektive smale særinteresser (som motorsykler og campingvogn) som Hagen hadde for orkestermusikk. Målet med historien var nok å snakke ned «elite»-preget scenekunsten har fått, men det som først ligner et egalitært brorskap på vaskeriet stopper plutselig når Hagen krever at de tidligere kollegene skal tvinges til å finansiere hans særinteresse – men ikke motsatt. Om disse vaskerisjåførene ikke klarer å hoste opp nok penger til Hagens særinteresser (og alt annet staten bruker penger på) kommer namsmannen og beslaglegger motorsykkel og campingvogn.

Hvorfor skal kunstfaglige konklusjoner trigge en rett til å bli forsørget av andre, mens faglige diskusjoner om andres særinteresser (som motorsykkel og campingvogn) ikke gjør det? Det sier ikke kunstfaget noe om, noe det heller ikke kan gjøre med mindre kunstfaget står over etikkfaget. Resultatet er at Hagens 'kjærlighet' for å bestemme over andre framstår mer som meningsløs maktbruk som ikke gjør stort annet enn å berike gruppen Hagen identifiserer seg med.