DEBATT

At kongen kommer til folket på 17. mai når folket ikke han komme til ham, har en viktig symbolverdi, skriver Linn-Aurora Wengen.
At kongen kommer til folket på 17. mai når folket ikke han komme til ham, har en viktig symbolverdi, skriver Linn-Aurora Wengen.

Snever monarki-kritikk i VG

To ting er særlig grunnleggende for en nasjons fellesskapsfølelse: tradisjon og tilhørighet. Monarkiet er en bærer av dette.

Publisert

Fra tid til annen dukker debatten om monarkiet opp. Nylig var student Synnøve Vereide ute i VG Debatt med sin kronikk Nei, kongen er ikke «en av oss». Her tar hun til orde for at «flere bør reflektere over monarkiets ikke-demokratiske verdier», og at det å hylle kongen for å kjøre til østkanten for å møte folk på 17. mai, blir for banalt. I stedet savner hun «en opplyst debatt: Vereide opplever at svært få aktivt tar stilling til hvilke verdier monarkiet er tuftet på.

Valgt av folket

Det stemmer, som Vereide påpeker, at monarkiet i sin kjerne på mange måter er en anakronisme. For de aller fleste av oss strider det mot allmenn fornuft at nedarvede privilegier fortsatt gjør seg gjeldende. Allikevel mener jeg Vereide legger en for snever tolkning til grunn i sin forståelse av monarkiet som institusjon. Monarkiet må forstås innenfor en historisk, demokratisk og samfunnsmessig kontekst.

La oss for det første starte med den historiske konteksten. Det er verdt å påpeke at Norge har valgt sin konge. Ikke bare én gang, men to.

Det er ikke mange dagene siden nasjonaldagen vår, da vi feiret Grunnlovens tilblivelse i 1814. Da spørsmålet om Norges selvstendighet ble reist etter Napoleonskrigene, hevdet prins Christian Frederik av Danmark sin arverett til tronen. På det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll i februar 1814, var man derimot uenige om synet på prinsens arverett. Professor Georg Sverdrup påpekte at dette spørsmålet tilfalt folket: «Ingen har mer rett nu til den norske krone enn jeg eller en hver annen nordmann.»

Ved neste historiske korsvei, i 1905, da vi løsrev oss fra unionen med Sverige, hadde vi også en folkeavstemning om styreform. Det var også et eget krav fra prins Carl av Danmark, han som senere skulle bli vår egen kong Haakon 7. Resultatet fra avstemningen gikk som kjent i overveldende favør for monarkiet.

Om demokratisk legitimitet

For det annet er det den demokratiske konteksten. Medfører det at man ikke er folkevalgt, at man er «ikke-demokratisk»? Det stemmer at monarken ikke er valgt av folket, men institusjonen er avhengig av demokratisk legitimitet. Det får den til enhver tid gjennom det folkevalgte Stortinget. Monarken vår, kong Harald V, er ingen eneveldig monark. Vår styreform er et konstitusjonelt monarki og kongen svarer til konstitusjonen. Når Grunnloven i de fleste bestemmelser henviser til «Kongen i statsråd», forstås jo nettopp dette som regjeringen. Til stadighet løftes spørsmålet om Norges styreform i den lovgivende forsamling. Og til stadighet stemmes også forslaget ned.

Tradisjon og tilhørighet

For det tredje, og avslutningsvis, må vi også se på den samfunnsmessige betydningen av monarkiet. Kongens makt er for det meste symbolsk. Så hva gjør man om institusjonen og rollen man forvalter i stor grad er symbolsk? Jo, man er uløselig knyttet til symbolske handlinger. Jeg nevner kong Olav på trikken, en gråtende kong Harald under 22. juli og nå på 17. mai et monarki som dro ut for å møte folket, når folket ikke kunne komme til dem. Disse symbolske handlingene blir kollektive minner som binder oss sammen.

En nasjon må bygges på en felles forståelse. En felles forståelse av historien, nasjonen og vår plass i denne. Da mener jeg særlig to ting er grunnleggende, og det er tradisjon og tilhørighet. Monarkiet blir en bærer av dette. Verdien av en apolitisk institusjon som binder folket sammen, og som alle kan kjenne på en eierskapsfølelse til, er avgjørende for å bygge en felles nasjonsfølelse og et robust demokrati.

En mer opplyst debatt om monarkiet er velkommen, men da må den skje på riktige premisser.