DEBATT

«Bekrefter fordommer om dansekunst som noe smalt, teoretisk og ekskluderende»

Dansekunsten er under angrep. Det handler ikke bare om at Kulturrådet mangler penger å dele ut.

Publisert Sist oppdatert

Den erfarne og bredspektrede utøveren, danseren og skapende dansekunstneren Øyvind Jørgensen legger ned virksomheten i produksjonsenheten oj produksjoner etter 26 år fordi det ikke er økonomisk forsvarlig å fortsette driften.

Jørgensen retter samtidig kritikk mot Kulturrådet og Kulturdepartementet for måten de forvalter dansekunsten på: Selv om han understreker at han selv er heldig som har fått drive kompaniet lenge, opplever Jørgensen at det i dagens kulturpolitiske klima er vanskeligere og vanskeligere for dansekunstnere som representerer et bredere, mer fysisk og energisk uttrykk, å bli prioritert i offentlige tildelinger.

I intervjuet med Scenekunst.no sier Jørgensen blant annet at det kan virke som Kulturrådet de siste årene har valgt en strategi der det kan se ut som kunstnere med konseptuelle og teoretiske overbygninger får støtte i større grad enn fysiske og energetiske uttrykk.

Jørgensen og jeg har dynamiske, kunstneriske uenigheter. Men etter 40 år som profesjonell dansekunstner, deler jeg hans bekymring.

I Fondets danseutvalg, som fordeler bevilgningene, er ingen (0) av medlemmene (heller ikke varamedlemmene) utstrakt erfarne med, eller har gitt tydelige signaler om, forståelse og interesse for brobygging fra prosjekt inn- og ut av institusjonene. Det er også usikkert om noen av dem selv bekjenner seg til eller interesserer seg for den fysiske energetiske dansens muligheter og tradisjoner.

Ingen (0) av personene (heller ikke varapersonene) er erfarne med å drifte og lede storformat produksjoner og med spillinger utstrakt for folk flest i Norge, verken i prosjektform eller institusjonelt.

Tre (3) medlemmer er akademisk orientert, hvor en (1) er med studier i danseviten og en (1) er p.t. aktive i studier med egne PhD-arbeider ved KHIO.

I "Særlig Kunstnerskap"-tildelingen for år 2020 – som er den mest prestisjetunge av Kulturrådets ordninger, med summer som gjør at man kan overleve – var fem (5) av fem (5) utvalgte, personer som ikke arbeider med fysisk energetisk dansekunst som varemerke. Arbeidene kan derimot knyttes inn til teoribasert kunnskap, fortolkning og forklaringer, med begrepsbruk som "konseptuelt", "tverrkunstnerisk" og evt. med referanser til "likestilt dramaturgi" som viktig virkemiddel.

Kulturrådet selv argumenterer med at det er utfordrende å ta hensyn til alle parametrene: Alder og modenhet, rekruttering, konseptualitet, geografi, kjønn, kulturell bakgrunn, formidlingsformer, og at det er fortvilende hvor mange gode kunstnere de ikke har midler til.

(Les hele svaret fra leder av faglig utvalg for dans i Kulturrådet, Peder Horgen, hos Scenekunst.no.).

Sammenhenger mellom kunstsyn og økonomi

Men diskusjonen om begrensede midler kan ikke uten videre skilles fra diskusjonen om selve kunsten. For det er ikke gitt at prioriteringene vil endre seg dersom midlene blir flere. Utviklingen på scenekunstutdanningene, særlig på KHiO, peker også i en akademisert og teoretisk retning.

Hvis dansekunst begrenses til denne ene typen kunst, nedvurderer man ikke bare det norske folk, som ikke får muligheten til å oppleve en bred og mangfoldig dansekunst. Det kan bekrefte fordommer om dansekunst som noe smalt, teoretisk og ekskluderende, og det blir desto vanskeligere å tilrettelegge for publikumsvekst, og dermed økonomisk vekst, innen feltet. Da blir det også vanskeligere å overleve som dansekunstner.

I dag finnes det ingen vekststrategi å snakke om. For eksempel har myndighetene ingen større kraft eller vilje til å vurdere distribusjonsansvaret for kunsten som investeres i: Ansvaret gis først og fremst til den enkelte kunstner. For eksempel blir ikke landets mange kulturhus benyttet i større grad.

Landsdekkende nettverk som styres av kunstnere selv har ingen offentlige plikter til å redegjøre for sine kunstneriske valg. Hvordan skal man da unngå at venner programmerer hverandre ut fra egne kunstneriske preferanser, uten å måtte tenke på å sette sammen et bredspektret tilbud til et sammensatt norsk publikum?

Løsninger

Kanskje kunne man sett for seg et tilstøtende offentlig fond som ikke bare har fokus på teoribasert kunstproduksjon og forskning, men har mulighet til å vektlegge det direkte kommunikative som gjelder når bla fysisk energetisk dansekunst får utfolde seg. I samspill kunne de to fondene ha ulike blikk for de mange flere sidene av dansekunst som gjør seg gjeldende overfor et bredere publikum, og representere en utvidende vekstplan.

Samtidig trengs det en utdanningspolitisk vilje for kunstfaget dans i skolehverdagen og en opprustning i kulturskolen.

Dansekunstens fremtid i Norge avhenger av en åpen, omfattende og utvidende drøftelse, i og utenfor dansefeltet – både om en økonomisk vekststrategi og om hva som kan oppfattes som dansekunst i Norge.

Powered by Labrador CMS