DEBATT

Slik er den nye skiltingen på Bislett Stadion.
Slik er den nye skiltingen på Bislett Stadion.

Farvel til egenart og lokal tilhørighet

Skiltingen på Bislett stadion er byttet ut. Noen ganger kan det være bedre å ikke gjøre noe enn å gjøre noe.

Publisert Sist oppdatert

Oslo hadde en Bislett stadion som ble revet, men den ble heldigvis ikke erstattet med en grusomhet av et bygg, men et ganske godt tilpasset bygg i funksjonalistiske spor. Denne fikk attpåtil en godt tilpasset skilting i form av smakfullt plasserte bokstaver fra skriftsnittet Futura av Paul Renner fra 1926, en funkis-font som kan plasseres i kategorien «klassikere». I lengre tekstmengder er den ikke å anbefale, og på en annen bygning ville den virket kald og avvisende. På Bislett stadion var den en innertier.

Slik ser det ikke lenger ut på Bislett.
Slik ser det ikke lenger ut på Bislett.

Jeg har vokst opp i denne byen, og hatt bokstaver som arbeidsfelt i mange av disse årene – lenge nok til å anerkjenne en god skilting når den for en gangs skyld inntreffer. Noen var våken på jobb da funkis-fasaden (for all del, kall den gjerne ny-funkis) ble påført bokstaver. En sjeldenhet.

Jeg burde visst bedre; det er jo bare et spørsmål om tid før det begynner å klirre av mynt i designernes lommer. Mulighetene for å «redesigne» og lage «grafisk profil» tiltrekker seg pengetørste og markeringshungrige «visuelle kommunikatører», som det også heter.

Designmanualer lages ofte for å legitimere høye budsjetter, og det å presentere en egen font for bedriften kan da også bety tilsvarende forhøyet honorar, særlig der den «nye» fonten rett og slett er en slags hybrid bestående av elementer fra allerede eksisterende typesnitt. Som Helvetica, Arial og Akzidenz Grotesk. Med en minuskel r som henger med nebbet og en g som ser ut som den havnet på feil bar.

Nå er det sant at typografi ofte handler om de små justeringer, men det handler også om de riktige justeringene. I dette tilfellet ville et bytte til Helvetica vært av det bedre, og det sier ikke lite.

Skiltingen til Bislett stadion er nå byttet ut med en klumpete og på bygget fremmedgjort skrift som til forveksling ligner på den bisvermen av industrielle grotesker som har overflommet vår grafiske virkelighet i godt og vel en tiårsperiode. Også internasjonalt. Egenart og lokal tilhørighet – farvel.

Nå leser jeg på Oslo Kommunes nettside at dette er en del av byens nye grafiske profil, som skal gi byen et enhetlig grafisk preg. Med denne fonten, Oslo Sans, ønskes også typografien velkommen til den raseringen av byens utseende som ble markert med barcode-bygningene. Bokstavene må gjerne brukes som klakører til barcode-byggene som blokkerer fjordutsikten. Men over hele byen? Og hva sies om denne skriften på Oslo Kommunes nettsider? Den er «inspirert av skilting». Que? Det er som å si at en matrett er inspirert av mat. Det gir rett og slett ingen mening. Det minner meg om da en «kommunikatør» klarte å plassere futurismen på 1980-tallet i et møte jeg var i for en stund siden. Og det er forbausende at ikke offentlige instanser har gjennomskuet designbyråenes innsalgsstrategier.

Hvor mange millioner som gikk med til «profilen» denne gang vites ikke. Vi har allerede lagt Oslo Met og Vy bak oss med sine flunkende nye påhitt. Hvis «identitetsplattformen» til skriften forteller oss at den er «inspirert av skilting», så vil jeg også ha en identitetsplattform til mine gamle skosåler som tydelig tilkjennegir at de er inspirert av gammel fotsvette. Jeg vil minne om at Sans betyr «uten». Eventyret om keiseren uten klær blir det litt for fristende å minne om.

Det er vel ikke en altfor stor prestisjesak dette, etter at Y-bygget er kastet på båten, til at man ikke kan innrømme en feil, holde på Oslo-profilen innenfor et område der den kan gjøre begrenset med estetisk og visuell skade, og få opp igjen en skilting det altså slett ikke var noe å utsette på.