Feilslutninger om teater

Regissør og leder av Norsk Sceneinstruktørforening, Johan Osuldsen, kritiserer i et innlegg på Minervanett teatrenes kommunikasjon med publikum og retter skyts mot det han kaller "akademisk teater".

Osuldsens kritikk bygger på feilslutninger om feltet, faget og den historien han er en del av. Derfor bør ikke hans påstander forbli uimotsagt.

Osuldsens hovedpoeng er at norske teatre lurer publikum til å kjøpe billetter på falske premisser. Dette begrunner han med at teatrene selger forestillinger – av for eksempel Ibsen – hvor regissøren ikke følger manus-kronologi eller kjønnsfordeling i rollebesetninger, og det uten å si fra til publikum på forhånd.

Han vil vite om det er en konvensjonell versjon av Et dukkehjem eller det han kaller en "dekonstruksjon" han skal se. Altså: Osuldsen vil gjerne vite om den oppsetningen han skal se er tolket av den som har iscenesatt den.

Hm. Finnes det andre måter å skape scenekunst på enn å tolke teksten som skal møte et publikum? Osuldsens forhold til tekstfortolkninger og meningsdannelse er uklar. Finnes det en objektiv lesemåte? Hva betyr det å ikke tolke en tekst?

Men Osuldsen vil mer enn å angripe teatrenes markedsavdelinger for manglende informasjon. Han vil også det han kaller "akademisk" teater til livs fordi det ikke er publikumsvennlig nok.

All scenekunst, enten den er publikumsvennlig eller ikke, er et resultat av en kunstnerisk idé og tolkning. Om det ender i en kommersiell suksess, en kunstnerisk suksess eller begge deler samtidig, kommer an på stykkets kontekst og på regissørens intensjoner.

Mer vanskelig er det å forstå hvem det er Osuldsen snakker for. Hvem blir lurt til å gå på disse "lite publikumsvennlige" oppsetningene? Hvis teatrets intensjon er å «gi publikum det de ikke visste de trengte» (noe Osuldsen mener er arrogant), er det en intensjon som setter kunstens potensiale først, til fordel for konvensjonell og tradisjonstro scenekunst. I beste fall undervurderer Osuldsen publikums egenvilje og intelligens når han mener at de blir lurt til å se teater av langt mer eksperimentell art enn det de forventer. Men mest sannsynlig snakker han på vegne av et publikum som ikke finnes.

Men manglende kunnskap og feilslutninger til side – mer interessant er det å se på hvilke fordommer Osuldsen gjør seg skyldig i når han på en bemerkelsesverdig reaksjonær måte går til frontalangrep på den delen av scenekunsten i Norge som han kaller akademisk. Dette begrunner han med utgangspunkt i en genre-inndeling som ikke er relevant for den kritikken han fremmer.

Hvorfor mener Osuldsen at musikaler spesielt trenger forsvar mot å bli rangert nederst på rangstigen – forsvar mot å få merkelappen som kommersiell scenekunst? Er det fordi han mener at musikaler ikke når opp til det han selv mener er kunst?

"Deler av kunstverden har skapt stats- og kommunalt finansierte institusjoner hvor de selv kan definere hva som er kunst" skriver han – som om kunst er en beskyttet tittel bare noen få kan hekte varen sin på. Osuldsen burde her ta et dypdykk ned i historien og få en bredere begrepsorientering. Teatre lager scenekunst, regissører og skuespillere og musikere og dansere og scenografer lager scenekunst – teater og musikaler og danseforestillinger og you name it, er scenekunst, uavhengig av hvor du har utdannelsen din fra eller hvor du jobber.

Avslutningsvis og til orientering: begrepet dekonstruksjon, som Osuldsen hevder er en moteretning innen det "akademiske teatret" (hva i all verden han enn mener med akademisk teater) sin tvangstrøye, var en retning (for omtrent 40 år siden). Det var et postmodernistisk analytisk verktøy satt i system av Jacques Derrida og introdusert innunder den retningen som ble hetende post-strukturalismen innenfor litteraturvitenskap, og som, symptomatisk nok, var en måte å forstå tolkning på – forholdet mellom tekst og mening.

Dette er ikke en moteretning, og det er ingen i teaterfeltet som vil hevde at det er moderne å dekonstruere i dag. Begrepet er, som analyseverktøy, en metode forlengst inkorporert i ethvert fagfelt, for å erverve seg dypere innsikt i det man til enhver tid har under lupen – noe Osuldsen selv burde forsøke.

Da ville han kanskje ha langt større glede av alle de forskjellige tilbudene teatrene har til ham.