Den grensesprengende Wergeland

Han står der, Henrik Wergeland, på sin sokkel, bare litt hevet over vanlige dødelige. Går man nær nok, må man bikke hodet så man kjenner det i nakkemusklene. Han virker lett, oppløftet, som om det er dikterens etterlegeme Vigeland har portrettert. Kunstneren må ha innblåst liv i den døde bronse, skikkelsen puster, synes å lette; en optisk illusjon, selvsagt, men alt vitner om indre aktivitet, en dirrende energi, mens sollyset spiller i løvverket …

Jeg, i slet Lune, Morgenblad? Jeg som kun behøver et glimt af Solen for at briste i høi Latter, jeg ikke kan forklare mig?» som det heter i det berømte diktet ‘Mig selv’.

Han holder hodet høyt løftet, nei, tilbakekastet. Likheten med den klassiske profil av Orfevs, sangeren, er slående. Også han har dette tilbakekastede, oppadvendte hodet, de halvlukkede øynene, antydningen av et mystisk smil, en mann hensatt i ekstase. Dermed røper Vigeland Wergelands samhørighet med den orfiske poet, han som kunne spille på sin lyre slik at hele naturen lyttet. Alle kulturer har en slik skikkelse som synes å stå i direkte kontakt med det pulserende Livssenter. England har Shelley, Tyskland Novalis, Russland Pusjkin, Polen Mikiewicz, Persia Rumi, Amerika Whitman, vi har Henrik Wergeland.