Kultur

– Kulturjournalister bør gjøre som andre journalister: kjempe om leserne

– Kunst og kultur er ikke for alle. Men det betyr ikke at kulturjournalister ikke skal jobbe mot å bli lest, sier sjefredaktør i Subjekt Danby Choi til Minerva.

Minerva snakker med kritikerne og redaktørene Inger Merete Hobbelstad, Danby Choi og Hilde Sandvik om DNs anmelderkutt – og hva som er grunnen til at kulturstoff selger dårlig.

Nyheten om at at Dagens Næringsliv slutter å anmelde litteratur, musikk og kunst har gått som en storm blant kulturinteresserte i sosiale medier. Flere sinte lesere har truet med å si opp abonnementet.

Men engasjementet for kulturen i sosiale medier gir ikke utslag i lesertallene. Etter at man fikk verktøy som kunne måle hva folk faktisk leser, og hva de fleste scroller forbi, oppdaget man til manges overraskelse at kulturstoffet stort sett havner helt på bunnen.

Samtidig vet vi jo at folk fortsatt ser film, leser bøker og hører på musikk i store mengder. Man skulle tro at interessen var til stede.

Dagens Næringsliv høster nå kritikk for å kutte i kulturstoffet i stedet for å utvikle potensialet. For hva er grunnen til at anmeldelser og kulturstoff har så lave leser- og konverteringstall i de store nyhetsavisene? Hva må til for at dette stoffet skal bli viktig for flere? Og er det et problem for samfunnet at kulturstoffet i økende grad er å finne i egne nisjemedier?

Minerva har spurt Danby Choi, sjefredaktør i kunstmagasinet Subjekt, Inger Merete Hobbelstad, kritiker og Hilde Sandvik, redaktør i Broen.xyz og tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende.

Fra papir til nett

Både Hilde Sandvik og Inger Merete Hobbelstad tror overgangen fra papir til nett har vært vanskeligere for en del kulturstoff enn rene journalistiske nyhetssaker.

– Du kan fange en konkret hendelse eller en sterk følelse på liten plass, men for det mer analytiske og resonnerende er det vanskelig å få like sterkt gjennomslag, sier Hobbelstad.

Når anmeldelsene ikke lenger er en del av en trykksak man blar gjennom og plutselig kan la seg fange av, men må nå velges aktivt side om side med andre spissformulerte lenker, kan de fort falle mellom lesernes stoler, tror hun:

– Både de som er uinteresserte og de som er dypt interesserte kan velge å gå andre steder, og dermed blir stoffet for smalt for noen og samtidig for generelt for andre.

– Mens anmelderne ser etter kvalitet, er journalistikkens nyhetskriterier noen helt andre: vesentlighet, identifikasjon, sensasjon, aktualitet og gjerne også konflikt. Danby Choi.

– Jeg skulle likt å vite om hvorvidt DN har undersøkt hvilken type lojalitet papirleserne har til helgeavisene mot den jevne ukedagsleseren, fremhever Sandvik:

– For min del har det vært uaktuelt å lese kritikken i DN på nett – rett og slett fordi det er selve pakken – miksen – i papiravisen på lørdag som har skapt vane, engasjement og lojalitet. Du ville aldri finne meg igjen blant klikkerne.

At anmelderiet taper kampen om klikkene mot de nyhetsorienterte gravejournalistene, bør ikke overraske noen, mener Danby Choi, som sier det kan forklares av eldgammel medieforskning:

– Mens anmelderne ser etter kvalitet, er journalistikkens nyhetskriterier noen helt andre: vesentlighet, identifikasjon, sensasjon, aktualitet og gjerne også konflikt, sier Choi.

Les også:

DNs anmelder-kutt bør være en vekker for kulturjournalister

Bør kjempe om leserne

Men kan ikke kulturstoff formidles bedre også på nett, med tanke på at fremtidens medieverden tross alt er digital?

– Jeg tror det trengs å jobbe mer med hvordan anmeldelser fremstår på nett, og finne vinklinger som klarer å være klare uten å være fordummende, og presise uten å være kronglete, sier Inger Merete Hobbelstad.

– Det har vært en tendens i de senere år til at anmeldelsene er blitt stadig kortere. Lengre anmeldelser er ikke alltid bedre enn kortere, men hvis malen for anmeldelsen blir for kort, må man utelate fryktelig mye av det man har lyst til å si, blant annet knyttet til nyanser og kontekst, som kunne gitt anmeldelsene mer fylde.

Her kan det faktisk være en fordel at nettet tar mer og mer over, slik at vi ikke lenger blir bundet av papiravisens maler, understreker kritikeren.

– Kunst og kultur er ikke for alle. Men det betyr ikke at kulturjournalister ikke skal jobbe mot å bli lest. Danby Choi.

Danby Choi synes kulturjournalister på sin side bør bli mer som andre journalister, nemlig kjempe om lesernes gunst.

– Kunst og kultur er ikke for alle. Men det betyr ikke at kulturjournalister ikke skal jobbe mot å bli lest. I motsetning til kunstnerne, synes jeg journalister skal være stolte i kampen om å bli mest lest.

– Ukritisk kulturjournalistikk for kulturens skyld er en stor bjørnetjeneste. Samtidig stemples kritiske kulturjournalister lett som kulturfiender.

– Noe av styrken i DN er at stoffet er skrevet på en slik måte at både bedriftslederen fra Sola og kulturkjerringen fra Gjøvik kan finne det interessant. Hilde Sandvik.

Hobbelstad savner også en redaksjonell selvtillit hva angår journalisters evne til å formidle stoff som i utgangspunktet ikke regnes som det bredeste, og gjøre det levende.

– Da P2 la om sendeskjemaet sitt i retning av det mer generelle, i stedet for forskjellige programposter ledet av folk som hadde peiling på akkurat sitt felt, var det en avgjørelse som sa mye.

DN var best

Hilde Sandvik tror kritikere som Trygve Aas-Olsen, som har hevdet at kulturjournalister interesserer seg for lite for økonomi og andre fagområder, har rett i noen av innvendingene sine. Men hun påpeker at det er ikke dette denne saken handler om:

– Kulturkritikken i DN har stått i en særstilling. Gjennom år har de utviklet noen av de beste kritikerne, som skriver spist, fortettet og interessant om bøker, film og musikk, mener Sandvik:

– Noe av styrken i DN er at formatet både er overkommelig – det er kresent kuratert – og skrevet på en slik måte at både bedriftslederen fra Sola og kulturkjerringen fra Gjøvik kan finne det interessant.

Det som fremstår underlig er at de slutter med noe de kanskje var best i hele det norske medielandskapet på, synes hun.

– Jeg har forstått det slik at DN ønsker å spare godt under en million. Men to av kritikerne, Bjørn Gabrielsen, som er fast ansatt, og frilanser Audun Vinger, kommer til å fortsette å skrive – i andre formater. Det sier meg at det først og fremst er formatet kritikk de vil til livs.

Danby Choi lar seg imidlertid provosere av den kultureliten som truer med å avslutte DN-abonnementet sitt i protest mot beslutningen.

– Leserne svikter mediene når de er på sitt mest sårbare, stoler ikke på redaksjonelle avgjørelser og prøver å få mobben med seg på det. Det er ikke heldig når problemet i bunn og grunn er synkende tillit til journalister og media.

Les også:

Et feilslått signal fra Dagens Næringsliv

Henvist til nisjer

Når kulturstoffet forsvinner fra de bredere arenaene, blir det i større og større grad henvist til egne nisjemedier.

Men dette er ikke en trend som DN har funnet opp, eller står bak, påpeker Choi:

– Folks tillit til elitenes dom er generelt synkende. Brukerne vil heller orientere seg via venner, enn via de kvalifiserte anmelderne, ifølge tall fra Norsk Publikumsutvikling. Jeg antar også at brukerkvantitativt solide stjernerangeringer i de nye sosiale mediene har mye å si for hvordan leserne orienterer seg i det massive tilbudet, sier Choi.

Likevel mener Choi at anmeldelser, i algoritmenes tidsalder, er viktigere enn noen gang.

– Både bevisst og underbevisst stoler vi mer og mer på algoritmene, så vi trenger de som kan sette ord på hvorfor noe er bra, mens annet er dårlig.

– I så mye film, litteratur og musikk er noe dypt menneskelig som kommer frem: sterke følelser, eksistensielle betraktninger. Inger Merete Hobbelstad.

Om vi migrerer til hver våre ekkokamre, svekkes den felles samtalen, understreker Sandvik.

– Et gagns menneske, for å bruke det eldgamle begrepet, har flere prismer å se verden gjennom. En felles samtale er avgjørende for tilliten i samfunnet, for å snakke høystemt.

Hun nevner to viktige hendelser fra i fjor:

– Både Terje Tvedt og Marte Michelets bøker førte til en stor, bred samtale om vår egen selvforståelse. Og den samtalen initieres av kritikere. Jeg så frem til og ventet på å høre Bjørn Gabrielsens lesing av Michelets bok – både fordi han er en god leser og en fritenker.

Bygge ned terskelen

En åpenbar grunn til at vi bør ha overordnede, velbegrunnede og lett tilgjengelige diskusjoner om hva norsk musikk, film og litteratur handler om, er at den norske staten bruker mye penger på kultur, påpeker Inger Merete Hobbelstad.

Det å formidle hva som faktisk kommer ut av denne investeringen ut til publikum, og å vise hva som er der ute og som de kan ta til seg hvis de vil, er en viktig oppgave.

Dessuten er det viktig å motvirke bildet av kultur som en ekstravaganse, som noe en innforstått og urban bekjentskapskrets pynter seg med, for spesielt interesserte og utdannede, sier hun:

– I så mye film, litteratur og musikk er noe dypt menneskelig som kommer frem: sterke følelser, eksistensielle betraktninger.

Men i mange tilfeller hjelper det ifølge Hobbelstad å kjenne kunstformen, sjangeren eller sjargongen fra før, for å kunne dekode eller oppleve det ordentlig:

– Velbegrunnede anmeldelser kan være med å bygge ned tersklene inn til kunstneriske universer og få deg til å se nærmere på noe som du ellers kanskje ikke ville tenkt at du kom til å like – eller, for den saks skyld, å se nye sider ved det du allerede har et forhold til.

– Vi vet ikke alltid hva vi vil ha.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden