Det var ikke enklere å definere «norsk kultur» før enn det er i dag

Vi er en del av verden, på godt og vondt.

Publisert

For rundt 3500 år siden ble det i det gamle Mesopotamia skrevet ned viktige ting av det slaget det var kjekt å ha oversikt over, på leirtavler. Man brukte en tynn stav til å risse inn det man trengte i leirtavla, og når man ikke trengte dette lenger, kunne man stryke det ut igjen. Det kunne være hvor mye bygg man hadde sådd, hvordan elva flommet, og andre detaljer om hverdagslivet i våre aller tidligste byer.

På noen av disse tavlene ble også eposet om Gilgamesj skrevet ned. De første kulturene var hovedsakelig muntlige kulturer, og disse historiene var blitt fortalt i tusener av år. Men hva avgjorde at vi sitter igjen med fortellingen om Gilgamesj, og ikke de andre?

Da de gamle byene i Mesopotamia brant, gjorde temperaturen byene mer eller mindre om til en ovn, og det som vanligvis ville ødelagt alle andre medier – flammer – gjorde altså at tavlene stivnet, og skriften på dem ble permanent. I denne formen kunne ikke tavlene lenger brukes på nytt, på noen som helst måte, og skrifter som ellers ville gått tapt, overlevde og fikk være med på å definere nesten en hel arts kulturelle arv.    

«Bokhistorie» er det fengende navnet på universitetsfaget som tar for seg dette temaet, definert som det materielle og historiske studiet av litteraturen. Man undersøker de samfunnsmessige forutsetningene for et verk, altså verket i en historisk sammenheng, og de fysiske forutsetningene som innebærer alt fra materialet som er brukt, til skrifttype og utgivelsesprosess.

De fysiske forutsetningene og ikke minst utgivelsen er selvfølgelig også historiske aspekter ved verket. En annen viktig del av bokhistorien er mottagelsen verkene har fått, både i sin samtid og gjennom historien. Derfor blir bokhistorien ofte en studie av et land eller en kulturs historie sett fra ett verks perspektiv, og de forskjellige tolkningene kan fortelle oss svært mye.

Med jevne mellomrom de siste årene er diskusjonen om en nasjonal kanon blitt reist, for så å bli borte igjen. I en slik diskusjon er bokhistorien et åpenbart utgangspunkt for å finne ut hvilke verk som har hatt stor innflytelse på sin samtid og ettertid, og som gjenspeiler samfunnet på en oppsiktsvekkende måte.

Hvem har definisjonsrett på den norske kulturen? Er det bare bunad, Bjørnson og brunost?

Selv om det er uklart nøyaktig hvilke krav som skal stilles for å være en del av vår nasjonale kanon, nasjonens viktigste kunstneriske skatter, virker det som et uskrevet krav at verket bør gjenspeile noe som er typisk for norsk kultur i tillegg til å ha vært med på å definere den norske kulturen.

Og det er rundt «norsk kultur», det nasjonale, at debatten blir vanskelig og gjerne lite konstruktiv. For hvem har definisjonsrett på den norske kulturen? Er det bare bunad, Bjørnson og brunost? Kan noe som var norsk kultur på 1600-tallet, men overhodet ikke nå lenger, inkluderes? Hva med det flerkulturelle samfunnet vi er blitt, hvordan skal vi klare å definere det?

Forteller noe om samfunnet

Selv slutter jeg meg til argumentet om at det mest interessante med opprettelsen av en nasjonal kanon vil være diskusjonen rundt den. Min generelle holdning til det meste er at det alltid er bra med diskusjon om kunst, og at vi har det for sjelden. Så for all del, la oss ukentlig diskutere kanon – vi har mange verk å gå igjennom, så det kan vi holde på med en stund.

Men i tillegg til den offentlige diskusjonen er kanskje den mest historisk interessante opplysningen en kanon kommer med, informasjon om ideene i tiden det ble bestemt at den skulle dannes. Hva skjedde med Norge tidlig på 2000-tallet som gjorde at vi ønsket en liste over nasjonens viktigste kulturelle skatter/verk? Dette, samt begrunnelsene for hvilke verk som ble omfattet av denne nye kanon, vil kanskje være noe av det mest interessante for historikere, sosiologer, filosofer og sosialantropologer å diskutere i fremtiden.

Analysene av et verk avhenger i svært stor grad av hva som er de rådende ideene og verdiene i tiden den tolkes i. Derfor får vi «plutselig» ukjente verk og forfattere ut av glemmeboken (det er få ting kritikere liker bedre enn å trekke frem en eller annen fullstendig ukjent helt som har vært undervurdert helt til de selv «oppdager» dem), og man ser litterære kvaliteter og historiske og sosialantropologiske aspekter som tidligere tider har oversett, eller til og med vært frastøtt av.

Eller vice versa, for femti år siden kunne man sett for seg at Rudyard Kipling eller en annen stor forfatter som skriver ikke-kritisk om kolonialismen, kunne blitt del av en litterær engelsk kanon. I dag ville det blitt en svært heftig og polarisert debatt om man foreslo det.

Da Eva var helten

La oss gjøre teorien om til et praktisk eksempel. Vi tar utgangspunkt i en av verdens mest kjente fortellinger på tvers av kulturer: fortellingen om Adam og Eva i Edens hage, en eldgammel historie med sannsynlig opphav i det gamle Mesopotamia.

I noen av de aller tidligste versjonene vi kjenner til, er det Eva som er helten i historien. Noen ganger er det slangen. Skurken er Gud selv.

Den vanlige tolkningen av denne kjente myten i den jødisk-kristne tradisjonen er at slangen er den største skurken, Eva er litt skurk, og Adam er en tøffel som ikke har klart å passe på kona si, så han må også bære sin del av straffen (selv om han slipper barnefødsler og sånt, da). Men i noen av de aller tidligste versjonene vi kjenner til, er det Eva som er helten i historien. Noen ganger er det slangen. Skurken er Gud selv. Forklaringen på dette er enkel, nemlig at i noen av de tidlige samfunnene ble kunnskap sett på som en av de viktigste, nærmest definerende egenskapene hos mennesket, og da må den som vil overrekke kunnskapen være god. Eva og slangen blir heltene når de prøver å gi kunnskap til menneskene. Tilsvarende må en Gud som prøver å skjule kunnskapen for menneskene være en slem eller dårlig Gud.

Disse versjonene vet de færreste av oss om, fordi de tapte kampen om å bli inkludert i en stor kanon på 300- og 400-tallet – Bibelen.

Kirkefaderen Augustin gikk grundig igjennom hvilke tekster fra Det gamle testamente som skulle få være med videre, og det fikk skapelsesfortellingen fra den hebraiske kanon. De versjonene som ikke ble anerkjent i arbeidet med å samle bibelen, ble som man kan tenke seg ødelagt eller gjemt bort av mennesker som ønsket å bevare dem. Det var slike tekster som ble funnet utenfor den egyptiske byen Nag Hammadi på 1940-tallet, hvoriblant flere utgjorde fortellingen om Adam og Eva, både med Eva og slangen som helter.

I sin bok The Rise and Fall of Adam and Eve vier Harvard-professor Stephen Greenblatt Augustins arbeid med fortellingen mye tid, av den enkle og åpenbare grunn at syndefallet har hatt enorm betydning for vår kultur, særlig synet på kvinner og seksualitet. Augustin var avgjørende i tolkningen som er blitt stående, om kvinner som leder ut i fristelsen, og sex som en viderefører av arvesynden.

Augustin grubler over hvordan det kan ha seg at det fortsatt (i hans tid som i vår) er så mye elendighet og lidelse i verden, og at dette fortsetter i slektsledd etter slektsledd, hos alle mennesker.

Det må være noe som sender denne synden videre, tenker han, og kommer til slutt frem til dette: Hva har alle mennesker som får barn, til felles? Hva lager barn? Jo, det må være slik at den aktiviteten som lager barn, viderefører synden fra foreldre til barn. Og slik blir seksualitet noe syndig. (Ikke at Augustin skal ha hele skylden altså; man har hatt strenge seksualmoraler i de fleste samfunn før hans tid, for eksempel i det gamle Hellas.)

Denne tolkningen har holdt seg mer eller mindre frem til vår tid. Men hva om Augustin hadde valgt en av de andre versjonene? Eller om han hadde ment som de fleste andre i sin samtid: at historien om Adam og Eva ikke var en fortelling om noe som faktisk hadde skjedd, men en type allegori til å reflektere over?

Selv for de tidlige kristne er denne historien såpass fantasifull at man ikke leste den bokstavelig. Men Augustin gjorde det, og hans tolkning er altså blitt stående, med alt det innebærer, og den har i likhet med mange andre «sannheter» i Bibelen vist seg å være temmelig seiglivet. Grunnlaget for myten begynte tidlig å slå sprekker (en begivenhet å nevne er for eksempel da europeerne oppdaget Amerika og så menneskene der gå rundt nakne uten å skamme seg over det), men den har altså holdt seg helt frem til i dag. I 2017 trodde 38 % av amerikanerne fortsatt at Gud skapte mennesket i vår nåværende form.    

Dette bringer oss til et av de virkelig store temaene innen kunsten, som er spørsmålet om hvordan det kan ha seg at fortellinger lever videre og forblir relevante og interessante når forutsetningene er blitt drastisk forandret, nærmest til det ugjenkjennelige.

I Adam og Eva-tilfellet kan man spørre seg om forklaringen av syndefallet er en av grunnene til at den har overlevd. Hvis man hadde hatt med poenget om at Eva var helten som ga menneskene kunnskap, ville poenget med hele fortellingen blitt såpass annerledes at den hadde mistet en del av sin relevans eller den magien historien har som har gjort den så ekstremt innflytelsessterk.

Kanskje var forklaringene Augustin ga, så gode at de ga historien et liv den ellers ikke ville hatt fordi den forklarte noen grunnleggende utfordringer ved å være menneske.

Eliter og avkolonialisering

Dette kan virke som en lang avsporing fra en nasjonal kanon. Men du får bære over med meg, for jeg synes fortellingen er et besnærende eksempel på de prosessene som foregår under tilblivelsen av en klassiker – eller kanon.  

Hva skjedde med Norge tidlig på 2000-tallet som gjorde at vi ønsket en liste over nasjonens viktigste kulturelle skatter/verk?

For et av problemene knyttet til opprettelsen av en eventuell norsk kanon er at vi vel strengt tatt allerede har en uoffisiell kanon, vi kaller det gjerne klassikerne våre. At noen av disse verkene, det være seg malerier, bygninger eller dikt, skal plasseres i en offisiell kanonsamling uten noen egentlig gode grunner som skiller dem fra hverandre, ser jeg ikke helt poenget i. Som vi har vært inne på, vil det sannsynligvis stilles noen krav til en slik samling som vil ekskludere verk som har høyere kunstnerisk kvalitet enn andre man vil inkludere av politiske grunner.

Men så vil jo også en slik samling av prinsipper være lik det Harold Bloom har angrepet i boken «Vestens litterære kanon», fra 1994: en litteraturvitenskap der kritisk teori er det gjeldende, og der kunstkritikken er blitt mer politisk enn estetisk.

Opprettelsen av en nasjonal kanon vil være et politisk prosjekt, og vurderingene som ligger til grunn, vil være politiske heller enn estetiske. Jeg var såvidt innom det i sted, men to åpenbare faktorer vil påvirke dannelsen av kanonen: avkolonialisering og elite-diskusjonen. De går i stor grad ut på det samme: hvordan en liten gruppe har hatt makt til å definere hele kulturen som har vokst frem. De er blikket vi ser ting gjennom; det er deres syn man lærer. En norsk kanon vil defineres av hvite menn, og den vil (sannsynligvis) etableres av en høyt utdannet gruppe med helt andre vurderinger og smakspreferanser enn «vanlige folk».

Mens Kipling skrev om den hvite manns byrde som en rettferdiggjøring av kolonialismen og imperialismen til det britiske imperiet, at det var en plikt det «siviliserte» Europa hadde til å «hjelpe» mennesker i koloniene, er denne fortiden i dag blitt en moralsk byrde.

Et oppgjør med kolonialismen har vært, og er fremdeles, rett og helt rimelig. Byrden er ganske naturlig, historien tatt i betraktning. I noen situasjoner, derimot, kan byrden bli urimelig tung å bære.

Opprettelsen av en nasjonal kanon vil være et politisk prosjekt, og vurderingene som ligger til grunn, vil være politiske heller enn estetiske.

Den siste tids kamp for å avkolonialisere akademia er et eksempel der ønsket og behovet for å få inn flere stemmer og virkelighetsoppfatninger går ut over det som er nyttig og rimelig: Jeg kan ikke se noen annen logisk grunn til å forkaste bærende filosofiske ideer enn at disse har vært medvirkende til å forklare tanken om europeisk overherredømme og overlegenhet. Men en grunnleggende idé i vestlig humanisme er jo nettopp humanismen, og med den troen på menneskets verdi, ukrenkelighet og medfødte rettigheter, deriblant retten til å gjøre opprør mot undertrykkende makter. Undertrykkelsen av menneskene i koloniene har som regel skjedd på tross av og ikke på grunn av de europeiske idéene fra opplysningstiden. Så skal det også sies at disse tankene – ganske unike i historisk sammenheng – stort sett har vært teoretiske og utopiske.

En del av verden

Mye av den vestlige kanon bygger på den humanistiske arven. Ironisk nok er det vi snakker om som de norske klassikerne, den uformelle kanon om du vil, strengt tatt mer europeisk enn rent norsk. Den norske kulturhistorien er så påvirket av den europeiske at det er vanskelig å finne norske klassikere som er unike for Norge, og ikke kunne vært skrevet andre steder. Det er de samme verdiene og den samme levemåten som går igjen.

Det nærmeste vi kommer noe som skiller seg fra det, er kanskje sagalitteraturen, som er grunnleggende annerledes, men den ble hovedsakelig skrevet på Island, og er teknisk sett ikke norsk. Men den er interessant å bruke som utgangspunkt fordi den er fra før Norge og Skandinavia virkelig ble en del av Europa, fra den tiden da vi virkelig var et annerledes område langt mot nord med en annen religion, et annet alfabet, et annet styresett.

Men strømningene i Europa på denne tiden kom også nordover. Etterhvert som man får en religion underlagt pavekirken i Roma og alt den fører med seg (utdannelse, styresett og, ikke minst, et felles-europeisk språk: latin), blir kulturen stadig likere den lenger sør.

Det vil si høykulturen. Den europeiske overklassen er temmelig lik. Men i Norge forblir en stor del av befolkningen vanlige bønder, og føydalsystemet som festet seg i resten av Europa, døde ut under svartedauden. Etter dette var Norge en avkrok, med få adelige og en liten overklasse. Derfor har vi også en temmelig beskjeden kunstnerisk kulturarv: få kunne lese og skrive, få hadde de verktøyene og den utdannelsen man trengte for å lage skulpturer og malerier. Selv stavkirkene har det vist seg i stor grad ble bygget av utenlandsk arbeidskraft.

Poenget er egentlig at definisjonen av norsk kultur aldri har vært noe enklere i tidligere tider enn den er i dag – vi er en del av verden, på godt og vondt.

Dette er problematisk for den nasjonale kulturarven selvfølgelig, for hvis man skal ta for seg de beste eksemplene på norsk kultur, må det være folkekunsten. Men den var i stor grad muntlig, og ble først samlet på 1800-tallet – og da hadde europeiske strømninger også kommet til den norske landsbygden. Poenget er egentlig at definisjonen av norsk kultur aldri har vært noe enklere i tidligere tider enn den er i dag – vi er en del av verden, på godt og vondt.

Så kan man selvfølgelig snakke om en norsk kanon uten fokus på det nasjonale. Man kan enkelt og greit sette som krav at verkene uttrykker noe ved samtiden de ble til i, og at de har påvirket senere generasjoners kunstnere. Og selv om Ibsen og Bjørnson er mer europeiske enn norske, er de gode speil inn i den norske samtiden, i diskusjonene som gikk, i strømningene som påvirket utviklingen av den nasjonale følelsen.  

Diskusjonen om en nasjonal kanon vil på denne måten enkelt la seg diskutere i lys av kanskje vårt tiårs store debatt: forholdet mellom vanlige folk og elitene. For kunsten som er opphøyet til kanon og klassiker, vil alltid reflektere virkeligheten fra eliten, eller fra den herskende over de undertrykte. Og kanskje er det dette avkolonialiseringsdebatten også bunner i, fraværet av perspektivet fra de undertrykte, for de har verken hatt språk, tid eller anledning til å fortelle sin historie.

Dersom man skulle opprettet en norsk kanon, er det nærmest umulig å gjøre det uten å få et «all white panel», og de fleste ville i tillegg vært menn. Den politiske diskusjonen rundt hvor mange kvinnelige kunstnere som skulle blitt representert, er en diskusjon som kan bli like stygg som den er lite konstruktiv. En annen vil handle om å få med det multikulturelle Norge, slik vi er i dag, men to spørsmål melder seg: Er representasjon viktigere enn kvalitet, og er det riktig å kanonisere kunstnere som fortsatt lever?

Prinsipielt er jeg motstander av begge deler, men kanonen som utvilsomt vil stå igjen som et speil på vår tid og våre tanker, vil mangle en vesentlig del av norsk kultur i det 21. århundre.

Digitalisering som magi og trussel

Tilbake til Gilgamesj og bevaringen av leirtavlene i Mesopotamia. Det er en siste faktor vi bør ta inn over oss i kanondiskusjonen. Den handler om det materielle mediet og digitaliseringens tidsalder. I mine øyne gir det en enda større grunn til å ha en debatt om kanon.

Vi vet rett og slett ikke hva som kommer til å skje med de tradisjonelle mediene nå som det meste digitaliseres. En stund ble det meldt om bokens død, men slik det ser ut nå, kommer den til å holde seg. Folk foretrekker rett og slett å lese en fysisk bok fremfor en digital. Det er mange forklaringer på det, men en av dem tror jeg har å gjøre med at bøker, altså papir og sider, har en egen magi knyttet til seg. Papiret har vist seg å være et fantastisk medium med mye større rekkevidde enn noe annet vi kjenner til i dag. Vi har trofast holdt oss til det i tusener av år, og det er alltid tilgjengelig.

Jeg pleier litt på fleip og litt med ømhet å si at du må gjøre deg fortjent til en god bok.

Så er det definitivt også knyttet en viss magi til de digitale løsningene som gjør at jeg med noen få tastetrykk finner Gilgamesj-eposet på nettet på engelsk. Jeg kan lukke dette dokumentet på iPaden min for så å åpne nøyaktig det samme på pc-en min. Å lagre i sky kan virke som en gave fra oven hva gjelder bevaring. Men hvis serveren som lagrer mine tekster skulle tatt fyr, ville alt forsvunnet like fort som papyrusene i biblioteket i Alexandria.

Med den farten teknologien går i, er det vanskelig å se for seg hvordan filer som i dag lagres digitalt, vil kunne være lesbare om noen tusen år. De fleste av oss har mange kassetter eller cd-er hjemme som vi må oppsøke spesialister for å få avlest. Hjemmevideoene fra 60-tallet er allerede utilgjengelige for de fleste av oss. Vi kan også se for oss kirkelederne klikke «delete» på de tekstene som ikke kom med i Bibelen, og borte var de.   

Men det jeg likevel er mer bekymret for, er at flere og flere slutter å lese til fordel for å sitte foran en skjerm, det være seg en mobiltelefon, datamaskin eller tv. Hvordan dette vil påvirke åndsvitenskapen er vanskelig å forutsi. Hvor mange som vil bry seg om de kanoniserte tekstene, er enda vanskeligere å forutsi. Det vi vet med sikkerhet, er at skjermtid påvirker konsentrasjonsevnen vår, evnen til å holde fokus på en ting over lengre tid. Dette er en stor trussel mot tekster som krever enorm energi og konsentrasjon for å være forståelige.

Jeg pleier litt på fleip og litt med ømhet å si at du må gjøre deg fortjent til en god bok. Å lese Don Quijote er en kamp over hundre sider, men så åpner boka seg for deg i all sin kraft. Det kan se ut som at færre og færre har tålmodighet til å holde ut de hundre sidene.

Men la oss håpe de gjør det, for det de har til felles, disse klassikerne, offisiell eller uoffisiell kanon, er at de forteller oss noe som er bestandig, at vi kan relatere oss til tekster skrevet for så lenge siden, i samfunn vi knapt har noe til felles med. De har på en eller annen måte klart å bevare sin relevans. Kunnskapen kjempen Enkidu gir til Gilgamesj om meningen med livet, er tilgjengelig for enhver som søker.