Det var ikke enklere å definere «norsk kultur» før enn det er i dag

Vi er en del av verden, på godt og vondt.

Publisert

For rundt 3500 år siden ble det i det gamle Mesopotamia skrevet ned viktige ting av det slaget det var kjekt å ha oversikt over, på leirtavler. Man brukte en tynn stav til å risse inn det man trengte i leirtavla, og når man ikke trengte dette lenger, kunne man stryke det ut igjen. Det kunne være hvor mye bygg man hadde sådd, hvordan elva flommet, og andre detaljer om hverdagslivet i våre aller tidligste byer.

På noen av disse tavlene ble også eposet om Gilgamesj skrevet ned. De første kulturene var hovedsakelig muntlige kulturer, og disse historiene var blitt fortalt i tusener av år. Men hva avgjorde at vi sitter igjen med fortellingen om Gilgamesj, og ikke de andre?

Da de gamle byene i Mesopotamia brant, gjorde temperaturen byene mer eller mindre om til en ovn, og det som vanligvis ville ødelagt alle andre medier – flammer – gjorde altså at tavlene stivnet, og skriften på dem ble permanent. I denne formen kunne ikke tavlene lenger brukes på nytt, på noen som helst måte, og skrifter som ellers ville gått tapt, overlevde og fikk være med på å definere nesten en hel arts kulturelle arv.    

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her