Kanon er vårt felles minne

I en hvilken som helst kulturnasjon ville rivning av Y-blokken eller fraflytting av landets nasjonalgalleri vært like utenkelig som å brenne Munchs Skrik eller Ibsens verker.

Publisert

Påsken ble dominert av den tragiske nyheten om brannen i Notre Dame – et hovedverk i den vestlige arkitekturens historie. Ifjor høst brant Nasjonalmuseet i Brasil ned, der en stor del av landets kulturarv gikk tapt. I Norge trenger vi ikke ulykker eller naturkatastrofer for å utrydde hovedverker i verdensarven – her har vi politikere som tar seg av den slags. Regjeringen vil rive Y-blokken i Regjeringskvartalet, med originale monumentalutsmykninger av Pablo Picasso og Carl Nesjar. Når disse sakene vekker så stor oppmerksomhet, er det fordi Y-blokken – som Notre Dame og museet i Rio de Janeiro – er en del av vårt felles minne. De utgjør verker i den kulturelle kanon – et begrep som har vært sterkt omdiskutert i nyere tid.

Kanon-debatten

I 1994 publiserte den fremtredende litteraturhistorikeren Harold Bloom The Western Canon, en bok som har som mål å fiksere en kanon av den vestlige verdens litterære verker. Boken utløste mer eller mindre sjokkbølger i akademia på begge sider av Atlanterhavet. Fra 1970-årene av hadde det pågått en re-evaluering innen kunst- og litteraturhistorien. Her som i de øvrige humanistiske dominerte postmoderne teorier 1990-årenes universitetsmiljøer. Kunstneriske hierarkier tilhørte – trodde man – fortiden.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her