Skiltskyting

Gatebildet som åsted for nedplaffing og/eller dekonstruksjon av kanon.

Publisert

  1. «Når du kikker rundt deg i byrommet vil du fort merke at (...) byrommet i likheten med offentligheten generelt, er preget av menn». Slik lyder Facebook-invitasjonen til Kvinnehistorisk natt 2019 i Oslo, som jeg mottar en april morgen. Målet er en aksjon der gatenavn og plasser heller kalles opp etter «kvinner du digger eller ser opp til».

    Når jeg går ut døra, er det en statue av Rudolf Nilsens på en plass oppkalt etter ham selv. Nilsen er ikledd Adams drakt – egentlig et sjeldent syn på skulpturer av navngitte mennesker, også menn. Det er vanligere at de nakne statuene er navnløse eller mytiske. Tankene vandret til min hjemby, til en statue av en naken mor med to barn i Storgata, til Harald Bodøgaards forevigelse av impotens utenfor det gamle kulturhuset. Et helt typisk bybilde med andre ord: nakne kvinner uten navn, fallossymboler (om enn mindre høyreiste enn tradisjonelt er), litt natur, og mannlige helter.

    Det var i Bodø jeg vokste opp. Når jeg blar igjennom gatenavnene på nettet, finner jeg følgende seks gater som har fått navn etter kvinner: Cora Sandels vei, Louise Engens vei, Märthas gate, Regine Normanns vei, Sigrid Undsets vei, Torgny Segerstedts vei – av totalt 573 veier. Så kan vi legge til Dronningens gate, i generøsitetens navn.

    Det fins i tillegg nok av myrer og planter som har fått navngi byens gater. Selv vokste jeg opp i et nabolag som var navngitt etter steinsorter: granitt, kvarts og marmor. Men så er det en hel del flere menn enn kvinner også: Raud, Roald Amundsen, Amtmann Hegge, Haakon Kløkstad, Nils Friis, for å nevne noen få.

    Bybilder kan kanskje være en god inngang til spørsmålet om kanon, i det minste om vi forstår «kanon» bredt. Selve ordet kommer fra gresk og betyr «rettesnor». Bybildet synliggjør hvem vi løfter frem og foreviger i stein, marmor og bronse, og som uunngåelig blir viktige referansepunkter når vi skal navigere rundt omkring, om det så er på byvandring eller i Google Maps. Mens debattene har rast om kanon med jevne mellomrom de siste årene, har kommunene forlengst sementert en variant av kanon i en salig miks mellom nasjonale og lokale helter, i tillegg til fjell, vann og andre lokale minnesmerker.

    Hva og hvem som utgjør vår nasjonale kanon, er i stadig endring i formelle og uformelle kåringer av norsk kulturlivs bautaer i avisredaksjonene, i høringssvar til nye læreplaner og i seer- og lytterpriser. Men også på grunn av kommunereformen; når flere kommuner nå snart slås sammen, må likelydende gatenavn endres, og ifølge Kommunal Rapport bør færrest mulige av de nye gatenavnene ha mannsnavn når nye skal skrives og materialisere seg i kart og veiskilt.

    2.

    Fotoboken Fast plass fra 2017 løfter de 80 (navngitte) kvinnene som har fått permanent plass på sokkel spredt omkring i den norske offentligheten. For hvorfor så få kvinnenavn, kan man jo spørre seg. Hvor er de kvinnelige geniene og nasjonalheltene opp gjennom historien? Det er ikke egentlig et særlig spennende spørsmål, og mange har allerede svart. I Muser og menn viser Marta Breen til Nina Burtons boklange svar på spørsmålet. Selvsagt har de eksistert! (Det vises blant annet til Sapfo fra Samos og Arete av Kyrene.)

    Men ekteskapet innebar betydelige begrensninger, i tillegg til at utdannelsesinstitusjonene har utelatt kvinner i århundrer – utestengt og innestengt på samme tid. I Virginia Woolfs boklange essay Et eget rom stenges hun ute fra biblioteket i «Oxbridge» på grunn av sitt kjønn. Essayet, utgitt i bokform i 1929, er basert på en forelesning hun holdt for en gruppe unge kvinnelige studenter på Cambridge – en utdannelse hun selv sårt savnet.

    Hvordan skal vi evne å skille mellom verkene som faktisk overlever tidens tann, og hvilke verk vi ønsker skal overleve?

    Hennes mye siterte poeng er at kvinner må ha et eget rom (arbeidsro) og penger for å skrive, og i Muser og menn er det dette rommet for kvinners skapende virksomhet – om enn i utvidet forstand – som Breen jakter på, og undersøker nærmere. Woolf hevder at økonomisk selvstendighet er helt sentralt for at de kvinnelige forfatterne skal kunne utvikle en selvstendig kritisk stemme. Men hun ønsket seg også en eksistensiell frihet til å vandre, til å drømme, til å utforske.

    Woolf var blant de som tidlig lanserte det man kanskje kunne kalle en feministisk kritikk i det mye omtalte og siterte, dog kanskje mindre leste, essayet. Hun skriver også om problemet med lav representasjon av kvinner i litteraturen, særlig dem som ikke står i direkte relasjon til en mann, og fraværet av kvinner som snakker med hverandre – således en forløper til den mer kjente Bechdel-testen innen feministisk filmkritikk, lansert i en tegneserie der en karakter sier at hun ikke lenger ser filmer som (minst) har 1) kvinnelige karakterer som 2) snakker sammen om 3) noe annet enn en mann. Få filmer består.

    Et eget rom er for lengst kanonisert i den feministiske litteraturen og tenkningens historie, og Woolf presenterer også dilemmaer og ambivalens knyttet til hvordan man skal dømme verk av kvinner dersom de først nå har anledning til å begynne å skrive – «å rose sitt eget kjønn er alltid suspekt», skriver hun på et tidspunkt, og dessuten: «Man kan ikke gå til kartet og si at Columbus oppdaget Amerika, og at Columbus var kvinne». Men en feministisk kritikk kan pirke i det etablerte, det tilsynelatende nøytrale.

    Blant den feministiske kritikkens anliggender er å frembringe tidligere oversette verk og foregangskvinner. Mangelen på anerkjennelse av de kvinnelige lokale og nasjonale heltene er også beveggrunnen til aksjonen «kvinnehistorisk natt». Sist jeg sjekket, henger fortsatt en påklistret lapp med skriften «Elsa Laulas plass» like ved Brenneriveien i Oslo etter den samiske foregangskvinnen som var med på å sette sammen den første samiske forsamlingen i 1917 i Tråante – Trondheim.

    3. Bådåddjo

    Jeg husker godt da Bodø fikk samisk navn i 2011: Bådåddjo. Skiltet med det samiske navnet hang like under skiltet med det norskspråklige langs riksvei 80 som tar deg inn mot sentrum. I årevis ble det nye skiltet nedtagget, igjen og igjen. De var mange som ikke likte det nye bynavnet, selv om Bådåddjo kunne dokumentere både en pitesamisk og en lulesamisk befolkning tusen år tilbake i tid. Avisa Nordland kunne melde om en klagestorm på hundrevis av grove leserinnlegg, og en lokal entreprenør slo seg til og med opp på salg av Bådåddjo-skilt som folk kunne få gjøre som de ville med. Først i 2014 kunne NRK Sápmi melde om at skiltet endelig hadde fått stå i fred i et helt år.

    Kanskje ga de samiske skiltene et frempek mot de følelsene som settes i sving når det forhatte spørsmålet om avkolonisering av kulturen løftes.

    I 2001 satte Totalteateret i Kåfjord opp stykket Skiltskytter, som åpner med følgende låt: «Kom ikke hit og lur mannskit på folk, man må for faen kunne lese skilt uten å trenge tolk/kuk helvetes jævla sjitsama». Låta er en selvironisk harselas, men tok utgangspunkt i virkelige hendelser omkring et samisk skilt – som ganske riktig ble skutt ned, gjentatte ganger.

    Med Bådåddjo gjentok kanskje historien seg i en mildere variant? I et intervju med Avisa Nordland uttalte den lokale FrP-politikeren Tom Cato Karlsen at «dette er et dusteforslag fra venstresiden. Bodø er Bodø (...) Jeg skal bli ordfører i Bodø, ikke i Bådåddjo.» Det var på motsatt side mange som også forundret seg over de arge bodøværingenes reaksjoner over et skilt, ettersom det i realiteten ikke erstattet verken det gamle bynavnet eller byskiltet.

    Men hvilken bodøværing har vel ikke kjørt langs riksveien og gledet seg over å se byskiltet som varsler at vi snart er hjemme. Det er del av et kollektivt minne, der «minnesteder, minnelandskap, inkludert bronse- eller steinskulpturene som befolker dem, [spiller] en sentral rolle». Hva så når disse kollektive minnene befolkes stort sett bare av menn, spør Helge Jordheim i Fast Plass – stort sett er de også hvite, kunne man legge til.

    Kanskje ga de samiske skiltene et frempek mot de følelsene som settes i sving når det forhatte spørsmålet om avkolonisering av kulturen løftes. Hva betyr det egentlig? Utradering av kulturminner og alt vi holder kjært? Fornektelse av at det fins noe norsk, eller at det fins gode sider ved den vestlige verden? Selv tror jeg avkolonisering kan forstås som en form for kritikk: Kritikk av det som utgir seg for å være nøytralt. Det betyr ikke at det ikke fins noe objektivt i verden, men at ikke alt som utgir seg for å være det, er det. I en slik forståelse har feministisk kritikk og avkolonisering mye til felles.

    Minervas lesere husker nok at det var debatten om en statue av den amerikanske generalen Robert E. Lee skulle rives som var utgangspunktet for de voldelige sammenstøtene i Charlottesville med de høyreekstreme demonstrantene som endte med at borgerrettighetsaktivisten Heather Heyer ble kjørt over og drept. Tiltak som løfter tidligere mindre offentlig anerkjente deler av historien, provoserer. Det samme gjør det når noen tar til orde for å avslutte hedringen av gamle helter, som mister sin historiske glans når de dømmes for sine udåder i nyere tid. «Omskriving av historien!», svarte noen på spørsmålet om statuen skulle fjernes.

    Tema som abort, barsel, diskriminering og rasisme er også menneskelige erfaringer, ikke bare identitetsproblemer.

    Så er spørsmålet om det er dét det handler om. Det er forskjell på å rive ut noen sider fra en historiebok og å rive en statue på et torg. Det koster penger å reise en statue og å vedlikeholde den. Å innskrive noen i vår felles minnehistorie i form av stein og bronse på en høyreist sokkel ligner dessuten på en hyllest. Å skrive Robert Lee ut av historiebøkene der hans bidrag er relevante, vil på den annen side utvilsomt være en historieforfalskning. Så må vi spørre oss om vi vil la noen stryke med, jevnes med grunnen, når vi pirker i våre etablerte kollektive fortellinger. Eller kanskje er løsningen å reise et slags korrektiv ved siden av?

    Og fra bronse og granitt kan vi sirkle oss videre mot spørsmålet: Skal vi skrive kanon på nytt?

    4.

    Kanoniseringen av verk begynte med antikkens sortering av hellige tekster. Etterhvert ble også kristendommens martyrer kanonisert som helgener. Kanonisering av litteraturen kom til etterhvert som bokbransjen etablerte seg. Og på 1900-tallet løftes litteraturen inn i utdannelsen og skolene, inntil den litterære kanon falt ut fra norske læreplaner med Kunnskapsløftet i 2006.

    I Norsk litterær kanon (red. Stig Sæterbakken og Janike Kampevold) har redaktørene forsøkt seg på kanonisering i anledning av litteraturfestivalen Sigrid Undset-dagene i 2007, og essay om de utvalgte verk ble publisert i bokform det påfølgende året. Kanonisering børster støv av gamle mesterverk, bringer dem inn i vår samtid, og setter oss i dialog med fortiden, lød begrunnelsen. Men de la samtidig vekt på at kanon er i stadig utvikling, er en «fleksibel størrelse».

    Fins det i det hele tatt en kanon lenger? Man kan jo lure når man blar seg gjennom egen brukerprofil på Netflix.

    I det innledende essayet til samme bok spør Atle Kittang imidlertid om dette ikke er en selvmotsigelse. Kanon vil alltid være et forsøk på «å fiksere det bevegelige», skriver han. Så hvordan skal vi evne å skille mellom verkene som faktisk overlever tidens tann, og hvilke verk vi ønsker skal overleve? Og hvem er så dette «vi» som skal bestemme hvem som kan inkluderes?

    Noenlunde vellykket må man vel kalle denne fikseringen (eller sementeringen om du vil) også: Norsk kanon vil i all overskuelig fremtid inkludere Snorre Sturlason, Henrik Wergeland og Ibsen, og så må vi for all del ikke glemme Sigrid Undset når vi først er i gang (selv om hun fortsatt ofte anses som mindre interessant). De har alle fått både sokler å stå på og gatenavn oppkalt etter seg.

    Da kunnskapsminister Jan Tore Sanner skulle presentere de nye læreplanene ante han dermed en debatt han ikke ønsket seg. Å inkludere obligatoriske forfattere i norsk «vil bare føre til en debatt om hvem som ikke er med på lista», uttalte han til Klassekampen. Kanskje er det like greit at tidsskriftene, avisene og den enkelte velger sin egen kanon. Hvem er vel uansett ikke lei av å bli sett ned på i visse kretser om de ikke har lest Ulysses?

    5.

    Fins det i det hele tatt en kanon lenger? Man kan jo lure når man blar seg gjennom egen brukerprofil på Netflix. Jeg innser at jeg har sett så mye innhold med kvinner, skeive og melaninrike kvinner i de sentrale rollene, at jeg stadig får anbefalt noe nytt tilpasset min antatte målgruppe. Så finmasket er tilpasningen av kulturtilbudet blitt at våre kulturelle referanser kan brukerstyres. Siri Hustvedt skriver i et essay at «[s]pesialiseringen har gjort samtaler mellom velutdannede mennesker vanskeligere fordi ingen leser de samme bøkene.» Kanskje er det TV-serier vi kanoniserer om 50 år. Da er det kanskje serien Game of Thrones som overlever tidens tann, simpelthen fordi det er en serie så mange vil ha sett. I skrivende stund er ikke serien avsluttet, men tanken blir mer deprimerende for hver episode som slippes.

    Nedtaggingen og nedplaffingen av skilt som vil løfte deler av kulturen som ikke har vært synlig for de mange, til et alment nivå, illustrerer den satte kanons slitestyrke. Det samme gjør de siste årenes debatter om avkolonisering av universiteter og kulturliv, eller «Lolita-debatten» jeg selv hadde den tvilsomme æren av å starte: Utfordringen av vår felles kulturarv tas på største alvor også i Norge. Jeg skrev at jeg slet med å lese Nabokovs roman og at jeg ikke klarte å like den. Men utsagnet ble tolket blant avisredaksjoner og arge forfattere som agering for sensur og boikott (det burde jeg kanskje ha ant på forhånd). Å stå midt i misforståelsen var ikke så gøy. Men i ettertid har jeg hørt at det ble bestilt nye opplag av romanen – på et vis en oppmuntrende tanke.

    Om kanon skal omskrives, er det fordi selve samtalen om hva som fins i kulturen, om hva litterær og estetisk kvalitet er for noe, og hva som skal leve videre i våre kollektive minner, har verdi. «Litteraturens evig utsatt fremtid er ikke i hendene på maskiner. De er i hendene til lesere og forfattere», skriver Hustvedt.

    Om man ser feminisme som et analyseverktøy og utgangspunkt for kulturkritikk, tror jeg svaret er: Ja, vi bør omskrive kanon, for vi trenger hele tiden bevissthet om hvem som har formet vårt verdensbilde, hvem som publiseres og hvem som glemmes. Virginia Woolf drømte om en mindre kjønnsbevisst litteratur. Et steg på veien, tror jeg, vil være å dissekere hvorfor litteratur av kvinner stadig klassifiseres som «kvinnelitteratur», altså et sidespor til den mer «universelle» litteraturen som gjerne er skrevet av menn. Tema som abort, barsel, diskriminering og rasisme er også menneskelige erfaringer, ikke bare identitetsproblemer.

    Når vi stadig spør oss selv om det nå er på tide å omskrive kanon er det først og fremst en kollektiv hukommelsesøvelse som bedrives, og den pågår hele tiden. I Bergen skal de nå reise fem statuer av kvinner over de neste ti år – først ut er Kim Friele. Det handler om offentlighet – en delt en, som sådan, i gatebilder og i bokhyller.