Kultur

Kulturleder: Om kunst og makt

Bilde: Pixabay

Spørsmål om penger, bukken og havresekken må ikke bli det viktigste i kulturdebatten, og i alle fall ikke viktigere enn kunsten selv.

Når vi går i gang med en samtale om kunst og makt, avdekkes det gjensidige avhengighetsforholdet med én gang. For det første har du selve kunsten – kan den ha makt? I så fall, hva slags hva slags makt? Det begynner vel å bli lenge siden vi så konkrete eksempler på at en kunstnerisk ytring forandret noe i samfunnet.

Ifølge Dag Bredal, en av artikkelforfatterne i denne kulturseksjonen, har kunsten på sitt beste makt til å endre politikken og historien. Bredal peker blant annet på Ludvig Holberg, som gjennom sine skuespill endret opinionen i en liberal retning. Mens politikken har sitt utgangspunkt i fysisk makt, baserer kunstens innflytelse seg på andre ting: ideer, sanselighet eller godhet. I den grad man kan si at kunst har makt, dreier det seg om legitimitet, skriver Bredal.

Bredal mener imidlertid at kunstens makt i dag har forsvunnet helt. Den er blitt et politisk redskap, og har dermed mistet sin legitimitet, mener han. Kunsten har blitt en vare, eller et redskap for den en rådende ideologi i dagens demokratier der kunsten enten skal «behage» eller bygge opp under «gode verdiholdninger». Nå går mesteparten av kulturbevilgningene til byråkratene, mens kunstnerne fordeler smulene. De har mistet makten sin, skriver Bredal.

Da er Ane Marthe Holens diagnose ganske annerledes. Hun er selv utøvende kunstner og beskriver hvordan kunsten har makt gjennom å påvirke individene – og dermed også det fellesskapet som oppstår etterpå: man møtes, opplever kunsten sammen og diskuterer den fra ulike ståsteder, og den da åpner for en ny forståelse. I sin artikkel forteller hun om sin egen opplevelse av å tolke et verk av Jens Bjørneboe på nytt i 2017, inn i dagens politiske virkelighet, og hvordan det ble mottatt av publikum.

Bredal har rett i at drift og byråkrati sluker en for stor del av kulturbudsjettet i dag, på bekostning av kunsten.

Et annet lag i diskusjonen om kunst og makt, er hvem som styrer pengene som betaler for kunsten. Som Dag Bredal påpeker, har kunsten alltid vært avhengig av makten: Uten den franske kong Louis XIV, ingen Moliére, og så videre.

Men i Norge er det som regel det offentlige som deler ut pengene. Er det da byråkratene som ender opp med makten? Og hvordan kan vi unngå at det er de som skriver de beste søknadene som får pengene, og ikke de som lager den beste kunsten?

Det er temaet for Ida Skogvolds reportasje. Hun kommer inn på det som har vært den største maktkampen i norsk kulturliv de siste månedene, nemlig hvem som skal oppnevne stipendkomiteene som deler ut kunstnerstipendene. I dag er det kunstnernes egne fagorganisasjoner, mens regjeringen har foreslått å overlate dette til Kulturrådet. Mange kunstnere har vært bekymret for at endringen skulle føre til at de mister makt, men de Skogvold intervjuer, bekymrer seg for at «bukken og havresekken»-problem slik ordningen er nå.

Holens artikkel minner oss om at det lages mektig kunst fremdeles – kunst som kan påvirke oss som individer og dermed også fellesskapet. Men Bredal har rett i at drift og byråkrati sluker en for stor del av kulturbudsjettet i dag, på bekostning av kunsten. Nå har vi fått ny kulturminister, og med det en mulighet til å sørge for at maktbasen til det offentlige gir mest mulig kultur – og færrest mulige faste utgifter som bremser muligheten for mer kultur.

Spørsmål om penger, bukken og havresekken må ikke bli det viktigste i kulturdebatten, og i alle fall ikke viktigere enn kunsten selv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden