Kultur

Kulturleder: Utviklingen av nye normer for seksuell trakassering har så vidt begynt

Bilde: Ron Mader / Flickr / CC by 2.0

Den prosessen må vi gå i gang med selv – vi kan ikke vente på at politikken skal gjøre det på våre vegne.

Det er ikke lenger mulig å diskutere kjønn og arbeidsliv som om #MeToo aldri hadde skjedd, skrev jeg i en tekst for Minerva i forbindelse med kvinnedagen.

At #MeToo er et paradigmeskifte, er det liten tvil om: Den verdensomspennende kampanjen forandret måten vi som samfunn diskuterer kjønn og seksuell trakassering på.

Men hvilke konkrete forandringer ser vi i hverdagen vår, et drøyt halvår etter at kampanjen braket løs? Selv om #MeToo uten tvil har satt i gang endringer, er vi på langt nær ferdige med å diskutere omfanget av kampanjen, ei heller alle gråsonene den fører med seg.

Jobben med å lage rammene for hvordan vi skal samhandle etter #MeToo, har vi fremdeles foran oss. Hva skal være opp til bedriftene å regulere, og hva skal være opp til oss som individer?

I kulturseksjonen i denne utgaven av Minervas kvartals-tidsskrift skriver Mathilde Tybring-Gjedde om nettopp gråsonene. Én ting er at vi er enige om at kampanjen først og fremst handler om asymmetriske maktforhold i arbeids- eller organisasjonslivet, og at privat flørting er noe helt annet. Men hva om forholdet på arbeidsplassen er frivillig der og da? Mange blir jo gjensidig forelsket under fredagspilsen på jobb. Skal det virkelig ikke være lov for en underordnet å gi en overordnet «fritak» fra #MeToo-begrensninger?

I Sverige fikk #MeToo-debatten et nytt alvor da teatersjefen Benny Fredriksson tok sitt liv i mars i år. Han hadde måttet gå av etter en rekke #MeToo-varsler fra ansatte på teateret.

I Embret Rognerøds reportasje forteller Åsa Linderborg, kulturredaktøren i Aftonbladet (som dekket saken om Fredriksson), om hvordan de med andre oppfatninger av hva som hadde skjedd på teateret, ikke ville uttale seg til Aftonbladet fordi #MeToo i Sverige ikke tillater nyanseringer. Det gjør det umulig for dem som anklages, å forsvare seg. Norden-ekspert Hilde Sandvik, som også intervjues i Rognerøds artikkel, mener vi er i ferd med å få en slik «svensk» debattkultur – der rommet for nyanser snevres inn – også i Norge.

Det er ikke nok å vente på at politikken skal ta det på våre vegne.

En slik nyansering som sjelden kommer til syne, er mannens perspektiv på #MeToo. Det diskuterer Alexander Z. Ibsen i sin artikkel. Han har hatt samtaler med ti menn, og konkluderer med at de grunnleggende er tilhengere av #MeToo; vi er alle tjent med at tabuer blir borte, og at problemer løftes frem i dagen. Men rettssikkerheten, og definisjonene på hva som er #MeToo, og hva som ikke er det, må diskuteres og ivaretas.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Også menn må kunne kritisere #metoo-kampanjen

Som en av informantene sa: #MeToo må ikke ende som den organiserte antirasismen, et i utgangspunktet aktverdig formål alle rimelige mennesker kan stille seg bak, som mister proporsjonene og blir kuppet av radikale opportunister. Det er sterke ord, men viser behovet for et grundig arbeid med #MeToo også fremover. Debatten må ikke stilne, selv om det har gått et halvt år.

Tvert imot: kanskje er det først nå vi er klare for å gå inn i materien, etter at det første sjokket har lagt seg. Utviklingen av nye normer har nettopp begynt, og det er en prosess hver og én av oss må fortsette selv – det er ikke nok å vente på at politikken skal ta det på våre vegne.

Som Mathilde Tybring-Gjedde skriver, står #MeToo som et eksempel på at endringer i normer og kulturer ikke bare kan tvinges frem av politikere.

Endringene blir først og fremst fremprovosert av vår egen forståelse av ukultur og kjønnsroller – og vår egen vilje til å kreve forandring.

Kulturlederen ble først publisert i Minervas papirutgave nr. 2/ 16. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden