Kulturkommentar

Kulturlivet bør krangle så busta fyker

Kulturminister Linda Hofstad Helleland arrangerte i går oppstartskonferansen "Kulturpolitikk for en ny tid."

Bilde: Thomas Haugersveen / Statsministerens kontor

Og vi må innse at det blir mindre penger til kultur i fremtiden. Hvis ikke blir den nye kulturmeldingen irrelevant.

Sjelden har flere representanter for kultur-Norge (og da mener jeg det offisielle kultur-Norge) vært samlet på én gang enn i går.

For første gang siden 2003 får vi en stortingsmelding på kulturfeltet, på initiativ fra kulturminister Linda Hofstad Helleland, og 650 kulturfolk var til stede på oppstartskonferansen på Det Norske Teatret.

Det er på høy tid med en ny kulturmelding. Mye er forandret siden forrige melding kom i 2003: Den gang hadde vi hverken YouTube eller Facebook. Ingen iPhone, ingen strømming, ingen Kindle. Nå har globaliseringen tatt av for fullt, tilgjengeligheten for kulturuttrykk er en helt annen, men ikke minst: Folks kulturvaner er helt annerledes.

En annen viktig forskjell er at mens vi den gang sto foran en periode med massiv økonomisk vekst og olje, har vi nå denne perioden bak oss. Alt tyder på at vi venter trangere tider.

Burde ikke dette bety massive endringer også i politikken?

Under konferansen kom det flere anslag som sparket i den retningen. Flere av dem var nok provoserende for mange i publikum.

Grå hoder i konsertsalene

Forfatter Eirik Newth snakket om hvordan en ny kulturmelding bør sørge for at investeringer gjøres i et generasjonsperspektiv. Med lav økonomisk vekst foran oss, understreket han viktigheten av å ikke binde seg til dyr drift av noe som kan vise seg ikke å være relevant om fem år.

Kommer man til å snakke om 2000-tallet som en “boom,” der man bygde en rekke nye kulturbygg i Bjørvika som man ikke har råd til å vedlikeholde?

Newth trakk frem DAB som det pinligste eksempelet på en sånn investering. Han nevnte også noe som det sjelden snakkes høyt om: Kommer man til å snakke om 2000-tallet som en “boom,” der man bygde en rekke nye kulturbygg i Bjørvika som man enten ikke har råd til å vedlikeholde, eller at man blir tvunget til å bruke hele kulturbudsjettet på driften av disse?

Nok en provokasjon var Newths assosiasjon til valget i USA, der eldre velgere endte med å få makt til å forme fremtiden til de yngre, som tross alt ønsket noe annet. Med det henviste han til de gråhårede hodene i teatrene og konsertsalene — hvis de unge tiltrekkes av noe helt annet, hvorfor satser vi egentlig så tungt på de eldre?

Klokkertro på kultur som verdiskapning

Provosere gjorde også BI-professor Anne-Britt Gran. I samme åndedrag som hun poengterte at vi går inn i en fremtid med mindre penger, lanserte hun nærmest kreative næringer som den nye oljen. I det ligger en klokkertro på kultur som verdiskapning som jeg tror både venstresiden og en del på borgerlig side har vanskelig for å svelge.

Friske fraspark eller ei — elefanten i rommet er likevel hvordan noe av dette skal bli til politikk. Kulturfeltet har hatt vekst i mange år. Vi har vært vant til både-og, ikke enten-eller. Kulturpolitikken har vært feltet der alt det nye har kommet i tillegg til det gamle. Der politikere til høyre og venstre stort sett har vært enige.

Det er ikke så rart at det å skulle prioritere eller forholde seg til store omveltninger er upløyd mark. Det gjelder også politikerne.

Kulturlivet må på banen

Konkrete forslag var det få av på konferansen. Det er forsåvidt greit, det er tidlig i prosessen. Men et sted må vi begynne. Så hvilke slike omveltninger kunne vært fornuftige i dag, sett fra et borgerlig perspektiv?

Utgangspunktet må være at ressursene kommer til å være knappere, og at vi fortsatt skal ha et sterkt og levende kulturliv.

For eksempel: De nasjonale kunstinstitusjonene har som samfunnsoppdrag å forvalte og fornye kulturarven vår. Så langt er de fleste enige. Men når det blir mindre penger, burde ikke pengene da bevilges til nettopp forvaltning av kulturarven, mens de andre delene av virksomheten, som å sette opp utenlandske klassikere som man vet trekker publikum, heller finansieres av økte billettpriser? Målgruppen er jo uansett pengesterk? Bør vi ikke begrense antallet offentlige kulturinstitusjoner til det som er nødvendig for å utføre det nevnte samfunnsoppdraget? Og heller satse på frie aktører som krever mindre penger til drift, men holder vel så høy kvalitet?

Og så er det dette med kultur som integrering, som regjeringen har vært opptatt av. Hvis det nå er sånn at integrering foregår på helt andre arenaer enn kunstmuseene, nemlig på kinoer, ungdomsklubber, kommersielle konsertarenaer og mer lavterskel tilbud. Er det da riktig at de store kunstinstitusjonene skal bevilges penger til integrering, eller forventes å jobbe med det? Bør de ikke heller gjøre det de er best på?

Jeg har ikke de enkle svarene, og er heller ikke egentlig komfortabel med å komme med omveltende forslag for en fremtid vi ikke kan spå. Men et sted må vi altså begynne. Det er hele poenget med den idéprosessen som nå er i gang, og dette er spørsmål politikerne godt kan stille seg.

Vi har godt av å krangle

Men så er det jo ikke politikerne, men kulturlivet selv, som bør legge grunnlaget for politikken, før sånne forslag skal inn i noen melding.

Kulturlivet må bidra med de perspektivene som også bør med i en kulturmelding, men som slett ikke handler om tall eller penger — hva kulturen vår faktisk er til for, hva den bør inkludere, hvorfor vi setter den så høyt. Det er jo dette som må ligge til grunn for tallene.

Dagens utenlandske foredragsholder, John Newbigin fra Creative England, kritiserte sitt eget lands kulturmelding for å nettopp inneholde for mange tall og for få visjoner.

Å få kulturlivet på banen har den borgerlige regjeringen til dels har feilet med. Ikke at kulturlivet har gjort det lett for regjeringen. Som en konsekvens av at feltet har blitt vant til gode kår, har frykten for å miste blitt større enn viljen til å forandre seg.

I stedet for å gå inn i kritisk debatt, med hverandre og overfor politikere, har man blitt vant til at det er lurt å holde kjeft.

I stedet for å gå inn i kritisk debatt, med hverandre og overfor politikere, har man blitt vant til at det er lurt å holde kjeft. Det er skummelt å kritisere andre, for gjør du det, kan det senere slå tilbake på deg selv.

Denne tendensen går ut over det som jeg mener en borgerlig regjering burde sette høyest av alt: kvaliteten.

I trange tider kan vi ikke rettferdiggjøre å bruke sårt tiltrengte kulturpenger på kultur som ikke har kvalitet og relevans. Da er det ekstremt viktig at kulturlivet selv tar jobben med å løfte blikket, går inn i konflikt der det trengs, diskuterer hva som fungerer — og hva som ikke fungerer.

I en kommentar om den samme konferansen fortviler Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten over at vi nå må begynne å krangle så busta fyker om hva som er viktigst.

Jeg er mer optimistisk, jeg tror genuint at norsk kulturliv har godt av å krangle så busta fyker. Ikke fordi jeg ikke er glad i kultur, men fordi jeg er det.

Uten kritikk får vi middelmådig kultur.

Meldingen kan bli irrelevant

For første gang på lenge er det en bevissthet om at vi går mot trangere tider også i kulturpolitikken. Spørsmålet er hva som skjer når det kommer til stykket.

En ny kulturmelding har to mulige skjebner:

Enten blir det en skikkelig diskusjon, og vi får muligheten til å legge en kurs som faktisk er tilpasset fremtiden. Eller det mest sannsynlige, tross enkelte gode anslag i går: At hverken folk i feltet eller politikerne klarer å tenke ut fra en verden med mindre ressurser til rådighet, en virkelighet der man må prioritere.

Da blir ikke bare meldingen irrelevant, men makten over prioriteringene i kulturlivet blir i enda større grad overlatt til dem som ikke bør ha den, nemlig politikerne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden