Kultur

– Kulturlivet burde gå foran, men når det kommer til kjønnsbalanse henger de langt etter samfunnsutviklingen ellers

Om kvinnemangelen på Operaen: Det er uforståelig for unge mennesker i dag at en hel musikkform kun blir representert ved mannlige opphavspersoner, sier Bodil Maroni Jensen.

Bilde: Andreas Haldorsen / Wikimedia Commons/ CC BY-SA 2.0

Det mener musikkjournalist Bodil Maroni Jensen, som har dekket det norske komponistmiljøet i en årrekke.

Minerva har denne uken dekket den skjeve kjønnsbalansen på repertoaret til musikkinstitusjonene våre og blant norske kulturinstitusjoner generelt:

Over 8 av 10 av komponistforeningens medlemmer er menn.

Minervas opptelling av repertoar viser dessuten at over 90 prosent av repertoaret i Norges to største orkestre er skrevet av menn, samt at Operaen i løpet av de ti årene i Bjørvika bare har vist én opera på hovedscenen som er skrevet av en kvinne: L’amour de loin av Kaija Saariaho i 2014.

Ingen før Saariaho

Bodil Maroni Jensen, som har vært musikkjournalist i NRK i en årrekke og fulgt Den Norske Opera og komponistmiljøet tett, kan imidlertid fortelle at kvinnemangelen på Operaen går lengre tilbake i tid enn som så.

– Selv om Den Norske Opera ikke gjorde noe poeng av det selv i 2014, var L’amour de loin av Kaija Saariaho den første operaen av en kvinnelig komponist satt opp på hovedscenen noen gang, sier Jensen.*

Ikke en fullskala opera

– Det gir sviktende mening å snakke om at man vil være relevant og aktuell hvis man ikke greier å få opp kvinneandelen på repertoaret, sier musikkjournalist Bodil Maroni Jensen.

Trond A. Tune (c) / musikkjournalistikk.no

– Et annet poeng er at Saariahos opera ble satt opp som en konsertant opera, der sangerne kun sang og ikke agerte. Vi kan dermed si at det aldri har vært satt opp en fullskala opera av en kvinnelig komponist på hovedscenen, påpeker Jensen.

At det er få kvinnelige komponistene i de store operahusene, er ikke uvanlig. Ved Operaen i Stockholm var det første gang med en helaftens opera av en kvinnelig komponist på hovedscenen så sent som i 2017 – Dracula av Victoria Borisova-Ollas.

– Svenske medier nevnte knapt dette poenget, sier Jensen, som selv var tilstede under premieren i Stockholm.  – Kanskje de ikke kjenner historien, eller man begynner å bli lei av disse første-gang-en kvinne-temaene, spør hun seg.

Les også: – Det holder ikke å snakke om at vi trenger kvinnelige komponister.

Symboltungt

Selv om det har vært satt opp operaer av kvinnelige komponister på Operaens Scene 2 i Bjørvika, er det helt i utakt med vår tid at det ikke fremføres operaer av kvinnelige komponister også på hovedscenen, sier Jensen.

–Det klassiske musikklivet er kommet inn i en bakevje sammenliknet med for eksempel næringslivet og henger langt etter når det kommer til kjønnsbalanse.

– Det er på hovedscenen de store pengene investeres. Her må det være en selvfølge at man også satser på kvinnelige komponister. Det er uforståelig for unge mennesker i dag at en hel musikkform kun blir representert ved mannlige opphavspersoner.

Flaut

Musikkjournalisten synes det er et paradoks at klassiske musikkinstitusjoner hevder at de har som mål å være «relevante» og «aktuelle» når de samtidig har ytterst få kvinnelige komponister på programmet.

– Man kan lure på hvorfor de ikke har gjort mer for å komme seg ut av fastlåste kjønnsroller, mener hun:

–Det klassiske musikklivet er kommet inn i en bakevje sammenliknet med for eksempel næringslivet og henger langt etter når det kommer til kjønnsbalanse.

– Kulturinstitusjonene sier selv at de ikke kan forandre musikkhistorien, og at det derfor er vanskelig å få inn verk av kvinner?

Ta grep

– Det er riktig at det ikke finnes noen kvinnelig Beethoven. Eller Puccini. Men man kan likevel ta flere grep: For det første kan man spille de kvinnelige komponistene som faktisk finnes, igjen og igjen. Da vil man skape gjenkjennelse og gjøre dem mer kjente og sentrale enn i dag, mener Jensen.

– I tillegg må man selvfølgelig bestille verk av nålevende kvinner.

Jensen peker på hvordan man på mange samfunnsområder har tatt i bruk virkemidler for å styre utviklingen i retning av likestilling. Det gjelder på utdanningsfeltet, i næringslivet, i politikken.

– Hvorfor har man ventet så lenge i musikklivet, spør hun.

– Det gir sviktende mening å snakke om at man vil være relevant og aktuell hvis man ikke greier å få opp kvinneandelen på repertoaret.

––

* Da Minerva la frem dette spørsmålet for Operaen under arbeidet med saken, fikk vi ingen bekreftelse på at det ikke har vært noen kvinnelige komponister representert på hovedscenen før de flyttet til Bjørvika.

Men etter å ha konfrontert dem igjen, fikk vi en bekreftelse fra notearkivet i Operaen: Kaija Saariahos opera er ikke bare den første operaen av en kvinne på hovedscenen i Bjørvika, men den første opera av en kvinnelig komponist på hovedscenen til Den norske opera noen gang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden