Kjære kulturpolitikere: Sats på kunstens kjøpesentre

At kunstverk som er utviklet med statlig støtte, forvitrer på lager, er en tragedie – både for kunstnerne og for skattebetalerne.

Publisert Sist oppdatert

For meg startet det med Tempelhof. Som nordtrøndersk kunsthistoriker var det ikke åpenbart at jeg hadde noe i Miami å gjøre. Jeg ville jo bare drive et visningsrom. Forventninger om å krysse landegrenser kom derimot fort, og da jeg oppdaget at den nedlagte flyplassen Tempelhof også huset en kunstmesse, var jeg solgt. Følelsen av å bli godkjent husker jeg ennå. For det er ikke bare å møte opp på kunstmesse, man må kvalifisere seg, klatre, og konkurransen er knallhard.

Tempelhof pirret meg som kurator. Alle lufthavners mor ble ombygget i neoklassisistisk granitt fra 1936 til 1941 som en del av Albert Speers ombyggingsplaner for Berlin, og flyplassen lå i den amerikanske sonen da  Sovjetunionen blokkerte vestmaktenes innfartsveier til Vest-Berlin i 1948. Jeg ville realisere et prosjekt om forflytning og avgrensning inne i dette festningsaktige monumentet. Sammen med kunstneren Frido Evers skapte jeg i september 2010 et messekonsept som var både kino og skulptur. 

Arrangørene elsket ideen, så vi fikk låne deres galleri i Berlin som produksjonsrom, hvor Evers jobbet døgnet rundt, mens jeg fløy til Oslo for å mingle hos Hans Rasmus Astrup. Dette høres jo pussig ut, men jeg har alltid vært bedre på markedsføring enn montering. Vi kastet steinen først, og løp etter, som Evers så presist oppsummerte det i ettertid.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her