Kulturleder: Om kunst og makt

Spørsmål om penger, bukken og havresekken må ikke bli det viktigste i kulturdebatten, og i alle fall ikke viktigere enn kunsten selv.

Publisert

Når vi går i gang med en samtale om kunst og makt, avdekkes det gjensidige avhengighetsforholdet med én gang. For det første har du selve kunsten – kan den ha makt? I så fall, hva slags hva slags makt? Det begynner vel å bli lenge siden vi så konkrete eksempler på at en kunstnerisk ytring forandret noe i samfunnet.

Ifølge Dag Bredal, en av artikkelforfatterne i denne kulturseksjonen, har kunsten på sitt beste makt til å endre politikken og historien. Bredal peker blant annet på Ludvig Holberg, som gjennom sine skuespill endret opinionen i en liberal retning. Mens politikken har sitt utgangspunkt i fysisk makt, baserer kunstens innflytelse seg på andre ting: ideer, sanselighet eller godhet. I den grad man kan si at kunst har makt, dreier det seg om legitimitet, skriver Bredal.

Bredal mener imidlertid at kunstens makt i dag har forsvunnet helt. Den er blitt et politisk redskap, og har dermed mistet sin legitimitet, mener han. Kunsten har blitt en vare, eller et redskap for den en rådende ideologi i dagens demokratier der kunsten enten skal «behage» eller bygge opp under «gode verdiholdninger». Nå går mesteparten av kulturbevilgningene til byråkratene, mens kunstnerne fordeler smulene. De har mistet makten sin, skriver Bredal.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her