Kommentar

Kulturrådet vet ikke hva kritisk journalistikk er

Kulturrådets direktør skriver i Minerva at hun ønsker seg flere kritiske spørsmål. Men det ser ut som hun bare ønsker seg de kritiske spørsmålene hun selv ville stilt, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Kulturrådet

Kristin Danielsen ønsker seg kritisk journalistikk, så lenge den ikke baserer seg på andre vurderinger enn hennes egne.

Det var ikke Minervas plan, da vi publiserte to artikler om teaterstykket Døden kommer ikke med ljå, å havne i polemikk med direktøren for Kulturrådet, Kristin Danielsen.

Før påske var det likevel nettopp det vi gjorde. Danielsen begikk først en kronikk i Dagbladet om trusler mot ytringsfriheten. Ingressen tar utgangspunktet i rabalderet rundt Ways of seeing, komplett med kritikk fra landets statsminister og en politianmeldelse fra den daværende justisministerens kone – men allerede første setning fører kronikken inn på den andre store trusselen mot ytringsfriheten i vår tid, nemlig de to artiklene i Minerva.

«Når politiske teaterstykker møtes med mistenkeliggjøring og skjulte trusler, blir det stadig mer krevende for utøvende kunstnere å delta i debatten», skriver hun blant annet, med referanse til Minervas dekning av teaterstykket. Ankepunktet synes å være at vi henvendte oss til Kulturrådet med spørsmål om stykket herunder om hvordan Kulturrådet «vurderer grensen mellom kunstnerisk frihet og oppmuntring til kriminelle/ulovlige handlinger».

Jeg skal komme tilbake til hvorfor Minerva stilte det spørsmålet, som hadde en, trodde vi, tydelig og forståelig journalistisk motivasjon. Minervas kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen svarte Danielsen her i Minerva, og forsøkte å kommunisere dette poenget. Hun stilte da følgende spørsmål: «Men mener Kristin Danielsen at heller ikke mediene skal stille prinsipielle og praktiske spørsmål om kunstens rolle i samfunnet og Kulturrådets arbeid? At pressens kritiske impuls ikke skal gjelde for kulturlivet?»

Dette foranlediget Danielsens andre artikkel, her i Minerva. Her opprettholder Danielsen at Minervas to artikler om teaterstykket kan være «mistenkeliggjøring og skjulte trusler» – fordi det ikke er kritisk journalistikk, men dårlig journalistikk – adding insult to injury, som det heter. Denne påstanden om Minervas journalistikk fra Kulturrådets direktør kan ikke få stå uimotsagt, og nødvendiggjør nok et tilsvar.

Radikalisme, klima og kunst

Begrunnelsen for at dette skulle være dårlig journalistikk er, så vidt jeg kan se, at Danielsen misliker antagelsen, som hun sier, som ligger til grunn for spørsmålet Minerva retter til Kulturrådet, nemlig at «[invitasjons]teksten kan oppfattes som en støtte/oppmuntring til økoterrorisme».

Men dette var ingen «antagelse» fra Minerva side – tvert imot var hele premisset for saken at teksten var blitt lest nettopp slik – av juristen og samfunnsdebattanten Audun Engh. Teaterstykket ble introdusert for offentligheten gjennom en invitasjonstekst på Facebook, der man blant annet kunne lese:

«Ted Kaczynski drepte i løpet av to tiår tre personer og skadet tjuetre. Han begrunnet handlingene sine som en legitim reaksjon mot truslene fra teknologisamfunnet, som han mente ødela naturen. Var han den første øko-terroristen? (…) Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne? (…) En stor fare ved at mange opplever at politikerne ikke gjør nok, er at sinne, eller sorgen, over klima og miljø-ødeleggelsene blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen.»

Engh tolket denne teksten nettopp som noe som kunne legitimere terrorisme, og gav uttrykk for det i kommentarfeltet. Dette dannet et utgangspunkt for Minervas journalistiske interesse. Til Minerva sa Engh at han mente teksten kunne inspirere til kriminalitet og vold i «det godes tjeneste». En lignende diskusjon dukket for øvrig opp i forbindelse med et teaterstykke basert på Anders Behring Breiviks manifest i 2017: Flere fryktet at teaterstykket ville spre terroristens ideologi – til tross for at teaterdirektør Christian Lollike fremhevet at stykkets målsetting eksplisitt var nettopp å avkle og advare mot selve ideologien.

Enghs uttalelse kommer i en situasjon der spørsmålet om politisk radikalisme i kunsten er journalistisk høyaktuelt. For det første pågår en rekke ulike debatter om hvordan vi møter ytringer på de politiske ytterkantene generelt. De fleste av dem handler om ytringer om innvandringsspørsmål: spørsmålet om statsstøtte til Human Rights Service, ulike diskusjoner om «no-platforming»; og diskusjoner om retorikk som begynner å viske ut grensen mellom advarsler og trusler. Et eksempel på det siste er tekster som sier vi må regne med at innfødte europeere svarer med vold hvis myndighetene ikke endrer innvandringspolitikken. Et ensidig fokus på at det er staten som må endre sin politikk for å unngå vold – snarere enn på at den voldelige ideologien må konfronteres – vil i blant kunne klinge som en trussel.

Her finnes parallell til Ossavys tekst. På spørsmål fra Minerva sa hun at «det nettopp kan være en fare for ekstremisme om det ikke handles i klimasaken». Hun kalte det «en advarsel mot terrorisme og ikke et forsvar for» – men uttalelsen handler tilsynelatende om at myndighetene må handle, og Ossavy er i beste fall langt mindre eksplisitt enn for eksempel Lollike på at det er de voldelige ideologiene i seg selv som må bekjempes.

For det andre har vi nettopp hatt en debatt om antidemokratiske strømninger i den grønne bevegelsen, aktualisert ved et opprop undertegnet av 25 norske akademikere og kulturprofiler. Høyres Torbjørn Røe Isaksen reagerte på retorikken i en artikkel i Aftenposten. Jeg skrev selv om saken i Minerva, og Minerva undersøkte også gruppene som stod bak mesteparten av teksten i oppropet.

Det var heller ikke bare den politiske høyresiden som reagerte: Også flere som selv er en del av den grønne bevegelsen, og som ønsker omfattende samfunnsendringer for å møte klimakrisen, reagerte på retorikken, som forfatteren Svein Hammer.

For det tredje har vi altså Ways of seeing-saken, inkludert altså både statsministerens uttalelser og det som ser ut til å være bisarr og kriminell adferd fra den tidligere justisministerens kone. Men som Ingebjørg Sofie Larsen viser i sitt svar til Danielsen, inneholder saken også, i følge Pia Maria Rolls egen søknad til kulturrådet, et eksplisitt ønske fra kunsternes side om å bruke provokasjonen som metode for å synliggjøre hvor grensene går for hva som er akseptert og hva som er lov. Implikasjonen er at noen kunstneriske ytringer potensielt kan krysse grensene for ytringsfriheten.

Hyperaktuelt

Til sammen gjør dette bakteppet av pågående diskusjoner – om politiske ytringer knyttet opp mot politisk vold, om potensialet for antidemokratiske strømninger i klimakampen og ulike typer grenser (etiske og juridiske) for kunstnerisk frihet – at Ossavys invitasjonstekst og Enghs reaksjon på den er et journalistisk interessant og hyperaktuelt tema.

Vi stilte åpne spørsmål til både Ossavy og Kulturrådet, uten å fronte noe sterkt eget syn. Danielsen kunne ganske enkelt for eksempel svart at grensen for ytringsfriheten innen kunsten må være svært vid, også når det gjelder temaer som kriminelle handlinger eller vold – blant annet fordi kunst ofte er flertydig og skal utfordre måten vi tenker på. Og hun kunne svart at Ossavys stykke i alle tilfeller var langt fra noen slik grense – eller at det ikke er naturlig for Kulturrådet å uttale seg om enkeltverk. Det var vel sant å si et slikt svar vi hadde ventet oss. I stedet tar Danielsen først Audun Enghs forståelse av invitasjonsteksten for å være journalistens, og bedømmer deretter denne tolkningen av teksten som så hinsides at et journalistisk spørsmål basert på den, i seg selv utgjør en trussel mot ytringsfriheten.

Når Danielsen i sitt svar til Minerva skriver at hun er for ytringsfrihet uavhengig av politisk farge, og at hun «ikke [er] så interessert i hvilken side av midtstreken man hører hjemme på» – med henvisning til at hun som biblioteksjef leide ut lokaler til Document – illustrerer hun ufrivillig at hun ikke forstår hva som er poenget med politisk mangfold i pressen: Den ulike lesningen av Ossavys invitasjonstekst har nettopp å gjøre med ulike politiske forforståelser – av potensialet for voldelig radikalisme i den grønne bevegelsen og av skillet mellom advarsel og trusler i ulike kontekster. Nettopp derfor trengs et mediemangfold, med aktører som kan forstå nok av Enghs tolkning til å diskutere den i lys av mer overordnede spørsmål.

I stedet for å bidra til belyse disse spørsmålene på en god måte tolker altså Danielsen journalistiske spørsmål som mistenkeliggjøring og trusler. Hva trusselen fra Minerva skulle bestå i, er for meg uklart: Det er altså Kulturrådet, ikke Minerva, som deler ut penger til kunstnere; og teaterstykket hadde uansett allerede fått støtten innvilget.

Minervas makt

Danielsen mener likevel «Minerva-redaksjonen må være klar over at også de har makt», og beklager seg over at Larsen i sitt innlegg påpekte at Minerva er en «liten aktør», mens jeg selv i en diskusjon om dette på Facebook tillot meg kraftuttrykket «bitteliten aktør i Kultur-Norge» – mens vi snakker om «maktinstitusjonen Kulturrådet». «Er dette virkelig Minervas bilde av seg selv?» spør Danielsen.

Minervas selvbilde kan på en god dag være temmelig oppblåst. Som andre medier ønsker vi å sette agenda og å løfte debatter. Men slike selvbilder har dessverre en tendens til ikke å overleve møtet med virkeligheten. I 2018 hadde Minerva inntekter på litt under 5 millioner kroner. Av dette kom nesten ni prosent nettopp fra Kulturrådet. Til sammenligning har de to store kulturavisene, Klassekampen og Morgenbladet budsjetter som er henholdsvis rundt 35 og 15 ganger større. Det er helt åpenbart at ressurser har mye å si for evnen til å utøve makt på et felt som dette – og med størrelsen følger nettverk i kulturlivet og i kulturpolitikken.

Danielsen må gjerne smigre oss med at Minerva er en maktspiller. En sjelden gang, og på avgrensede områder, kan det kanskje til og med anføres noe støtte for det også. Og hadde Minervas ganske uskyldige spørsmål hisset opp et samlet presse-Norge til et stormløp mot kunstner og Kulturråd, med krav om at penger måtte tilbakebetales og at kunstneren måtte anmeldes til politiet, da ville Danielsens bekymring vært høyst reell. Slik er det selvsagt ikke.

Det er ikke bare fordi Minervas anliggende var hverken tilbakebetaling eller anmeldelse, men å starte en diskusjon om overordnede spørsmål om radikalisme og kunst; men også fordi vi hverken la opp til, eller har noen posisjon til å skape, et slikt stormløp. Døden kommer ikke med ljå har ifølge et enkelt google-søk nemlig ikke vært omtalt i noe annet medium overhodet, med unntak av Danielsens egen kronikk i Dagbladet og en mer overordnet kronikk av Civitas Bård Larsen i VG. Når Danielsen tematiserer makt som en del av en diskusjon om «ytringsvilje», er det greit å få både edruelighet og tall inn i debatten.

Forstår ikke kritisk journalistikk

Noen slik edruelighet bringer Danielsen dessverre ikke til torgs. I stedet går det frem av artikkelen hennes i Minerva at hun har korrespondert med Ossavy på epost: hun viderebringer uten kritisk distanse Ossavys opplevelse av å bli «skremt» av at Minerva har stilt to journalistiske spørsmål til Kulturrådet. I stedet for først å bestrebe seg på å forstå Minervas side av saken, og bakgrunnen for journalistikken og spørsmålene, går Danielsen til angrep på artiklene, journalisten og Minerva.

Det er oppsiktsvekkende at lederen for en sentral kulturinstitusjon snarere enn å forsøke å bestrebe seg på å gi best mulig svar på journalistiske spørsmål, beklager seg over at spørsmålene blir stilt. Det er heller ikke første gang: I 2017 gikk Danielsen til angrep på Dagbladet fordi avisen avdekket at kunstnere som var Facebook-venner med dem som satt i Kulturrådets ulike utvalg, hadde større sjanse for å få innvilget søknader. Snarere enn å forstå at dette var helt normale journalistiske spørsmål rundt et interessant funn, førte Danielsens bekymring for at dekningen kunne undergrave tilliten til fagfellevurderingen i utvalgene, at hun underkjente hele det journalistiske arbeidet.

Kanskje mener Kulturrådet det finnes gode svar på funnet; men spørsmålet er ikke noe dårligere av den grunn. Tvert imot: Det er en anledning til å få gitt disse gode svarene. Og kanskje avdekker spørsmålene også noe man kan jobbe videre med. Debatten fortsetter heldigvis: Simen Sætre hadde denne uken i Prosa en meget god sak nettopp om utfordringer med fagfellevurderingene innen sakprosa. Men det er en debatt som mange forfattere av forståelige årsaker holder seg unna, og som Danielsen gjennom sitt utfall mot Dagbladet og sin svært selektive omtanke for ytringsviljen gjorde det enda vanskeligere å delta i.

Noe lignende ser vi i denne saken: Snarere enn å bidra til å åpne opp en samtale om forholdet mellom politisk ekstremisme og kunst, bidrar Danielsen til å lukke den. Saken blir verre på grunn av tilleggsdimensjonen at Kulturrådet altså er en viktig finansieringsskilde for Minerva – selv om Danielsen understreker at Minerva er velkommen til å søke støtte hos Kulturrådet igjen og at hun ikke selv sitter i komiteene som deler ut penger. Det er vel og bra. Men at en toppsjef ikke forstår at en leders utsagn har betydning for tilliten til en organisasjons upartiskhet og integriteten i tildelingsprosessene, er oppsiktsvekkende.

Danielsen skriver i Minerva at hun ønsker seg flere kritiske spørsmål. Men både Dagbladets spørsmål om Facebook-nettverk og Minervas spørsmål om radikalisme i kunsten viser at Danielsen bare ønsker seg de kritiske spørsmålene hun selv ville stilt.

Da er det neste kritiske spørsmålet om Kulturrådets direktør i det hele tatt forstår hva kritisk journalistikk er.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden