Minerva Debatt

Kunnskapen gikk dit hampen grodde

Det særnorske forbudet mot dyrking av industriell hamp er et kroneksempel på en norsk narkotikapolitikk som på mange områder er preget av idealistisk moralisme heller enn kunnskap.

Det særnorske forbudet mot dyrking av industriell hamp er et kroneksempel på en norsk narkotikapolitikk som på mange områder er preget av idealistisk moralisme heller enn kunnskap.

I boken Hamp! fra 2003 av Sondre Båtstrand fra Foreningen for norske hampebønder (FNH) kommer det frem at arten av cannabis sativa anvendt i industri verken har medisinsk virkning eller «rusvirkning» og ingen negativ innvirkning på helsen. Den er tvert imot en nytteplante til papir, tekstiler, byggematerialer, olje og mat.

Det norske forbudet mot industriell hamp støttes ikke av FN. I den alminnelige narkotikakonvensjonen av 1961 – ratifisert i Norge i 1967 – uttrykte man spesifikt at konvensjonen «ikke gjelder dyrking av cannabisplanten til industrielle formål (fiber og frø) eller hagebruksformål». Cannabisplanteslekten er imidlertid omfattet som planter man kan forby i artikkel 22 i den samme FN-konvensjonen. Om det er for «å verne om folks helse og velferd og hindre at narkotiske midler blir overført til den lovlige omsetningen, skal vedkommende part forby dyrking».

Problemet er at i anvendelsen av den siste artikkelen som grunnlag for et forbud mot industriell hamp, ser man bort fra at innholdet av virkestoffet THC er for mikroskopisk til at det lønner seg å utvinne verken rusmidler eller medisinsk cannabis.

I Norge har man – tross kunnskap om det motsatte –  påstått det skal være vanskelig å skille mellom cannabisarten som brukes industrielt og cannabisarter som brukes i produksjon av medikamenter og/eller rusmidler. Staten Landbrukstilsyn vurderte kontrollmulighetene ved dyrking av industriell hamp i 2001. De bekreftet at plantene i utgangspunktet skiller seg relativt klart fra hverandre. Daværende landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) mente at: «Hvis EU kan se forskjell på hamp- og hasjplanter, kan vi klare det i Norge og».

Argumenter om å «ta hensyn til negative signaleffekter en slik dyrking vil kunne sende» og påstander om at «det å dyrke hamp kan bli tolket som et liberaliseringstiltak» bidro imidlertid til at forbudet mot dyrking av industriell hamp i Norge ble opprettholdt.

I lys av at forbud mot psykoaktiv cannabis ikke har den påvirkningskraften på bruk man har trodd på, virker forbudet mot cannabisarten anvendt til industrielle formål særskilt meningsløst.

Å peke på tyntflytende signaleffekter for å stanse en miljøvennlig hampindustri blir aldri noe annet enn spekulasjoner. Det som skal til for at folk skal vite det ikke er mulig å ruse seg på industriell hamp er ikke forbud mot dyrking, men kun enkel folkeopplysning.

Om man skulle ville opprettholde et forbud mot industriell cannabis ved å anvende frykt for økt bruk av rusmiddelet cannabis, fordi noen – etter sigende – lar seg påvirke av såkalte «signaleffekter», vil en slik argumentasjon være mer spekulativ i dag enn den var det, i 2001. I 2011 fastslo nemlig European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) at det ikke kan påvises noen enkel sammenheng mellom narkotikalovgivningen i ulike europeiske land og forekomsten av cannabisbruk. Stikk i strid med det vi har lært å tro, sier EMCDDAs funn at skjerping av forbud ikke fører til at bruk går nødvendig ned, ei heller at land som mildner sine forbud opplever noen nødvendig økning i bruk. Det er andre faktorer enn forbud som påvirker mengden bruk av psykoaktiv cannabis i de enkelte land. I lys av at forbud mot psykoaktiv cannabis ikke har den påvirkningskraften på bruk man har trodd på, virker forbudet mot cannabisarten anvendt til industrielle formål særskilt meningsløst. Den gir ikke engang rus. Men så er det bare Norge – i hele Europa – som opprettholder forbudet.

Det er forståelig når norske, miljøentusiastiske bønders støttespiller FNH – i sin iver etter å dyrke den fortvoksende, miljøvennlige mangebruksplanten industriell cannabis – resignerte når den moralske «signaleffekten» fra fremtidige avlinger var at bøndene ville bli oppfattet som å være fryktede «narkoliberalister». Tilbake i 2001 ønsket FNH og bøndene å skape arbeidsplasser, samt å erstatte bomull-, papir- eller petroleumsprodukter med langt mer miljøvennlige hampprodukter, ikke på en ubestemmelig måte å «oppfordre» til liberal rusmiddelbruk i samfunnet.

I stedet for å utfordre den usaklige moralismen i opposisjonen valgte bevegelsen å resignere ved å ta avstand fra en beslektet debatt omkring det å regulere også psykoaktive cannabisarter på et hvitt marked. På FNHs Facebookside kan man i dag lese: «Enhver samtale som ikke spesifikt gjelder dette tema [industriell hamp], slik som narkotika, vil ganske enkelt bli slettet». Det er merkverdig at hampbøndenes forening tar avstand fra debatten når årsaken til forbudet mot hampen er narkotikapolitiske.

Selv liberalerne blant legaliseringsforkjemperne er lite liberale når det kommer til regulering av mildere rusmidler. Det snakkes om noe så lite liberalt, som restriktiv statlig kontroll over narkotikamarkedet, med bruk av skattevirkemidler, aldersgrenser, kvalitetskontroll og begrensede utsalgs- tider og steder. Vi mener statlig kontroll vil ha større effekt på å begrense tilgang til unge enn det politibekjempelse av det svarte markedet har vist seg å være i stand til. Resultatet av statlig kontroll vil også være at mindre skadelige varianter av rusmidler er tilgjengelige for fornuftige rusvalg.

Hampbevegelsen og legaliseringsbevegelsen har det til felles at vi ønsker å bli møtt med motargumenter som er tuftet på kunnskap og ikke vidløftige påstander om at vi sender uheldige «signaleffekter» eller er «narkoliberalister». Der hampbevegelsen ønsker å innføre en bærekraftig produksjon av miljøvennlige materialer, ønsker legaliseringsbevegelsen å fjerne de illegale plantene fra både krigsøkonomi og voldelige handelsmetoder. Hjemme ønsker vi å begrense skader ved stoffbruk – både skader som oppstår på bakgrunn av selve stoffene og de som oppstår gjennom implementering av den forbudspolitiske linjen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden