Må kunstneren forholde seg til publikum?

KRITIKK: Ny utstilling ved Henie Onstad-senteret stiller spørsmål om rollefordelingen mellom kunstner og kurator.

Billedkunstner Elise Storsveen har kuratert den nye samlingsutstillingen på Henie Onstad-senteret.
Billedkunstner Elise Storsveen har kuratert den nye samlingsutstillingen på Henie Onstad-senteret.
Publisert

For å utfordre seg selv og egen samling har Henie Onstad invitert billedkunstner Elise Storsveen til å kuratere deres nye utstilling i Sal Haaken, i samarbeid med Henie Onstads kurator Ana María Brescianianken. Tanken er å se på samlingen, som er på over 4000 verk, med nytt blikk, og Storsveen har fått frie tøyler til å dukke ned i arkivet og gjøre hva hun ville.

På vei inn i utstillingen er det imidlertid andre nye problemstillinger som melder seg. Hvor isolert kan egentlig kunstneren tillate seg å være i et større system, bestående av kunstner, kurator, institusjon og publikum? I sin todelte rolle nevner Storsveen kunstnerklisjeen om ikke å ville arbeide for et publikum, som hun har måttet legge bort som kurator.

Utsagnet møtes med latter, men jeg tror dessverre ikke det bare var humoristisk ment. Uttalelsen setter hverken kunsten eller kunstneren i et godt lys, og underbygger de fordommer som ofte kan finnes blant “publikum”, eller folk flest. For hvem er det egentlig som muliggjør det at kunstneren kan drive på som hen vil, om ikke publikum selv? Hadde ikke alle kunnet tjene på om kunstneren tok sitt publikum i betraktning? Eller er det kuratoren ene og alene som har det ansvaret?

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her