Kultur

Kunst til salgs

Nordmenn prioriterer gjerne å kjøpe en dyr sofa. Hva skal til for at vi investerer i original kunst på veggene, spør Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Pixabay / CC0

Hva skal til for at vi tar oss en tur på et lokalt galleri i stedet for på Ikea?

Det er noe mystisk med kunstmarkedet. På den ene siden vet vi at det drives av de samme mekanismene som andre markeder. Menneskelige egenskaper som teft og investeringsvilje er to av dem.

Men vi vet også at det inngår en følelsesmessig komponent i kunstmarkedet som ikke er like synlig i for eksempel finansmarkedet:

«Jeg tror enda jeg har til gode å oppleve at noen som samler kunst, gjør det fordi de skal tjene raske penger og ikke har med seg hjertet,» sier Anna Thorud Hammer i Blomqvist Kunsthandel til journalist Ida Skogvold i denne utgaven av Tidsskriftet Minerva.

Kunstsamlerne Skogvold intervjuer, bekrefter utsagnet: Når kunst er en genuin interesse, er det hjertet og ikke lommeboken som blir drivkraften.

Hva skjer med et marked når følelsene bestemmer? Da tenker jeg særlig på den øvre delen av kunstmarkedet, som domineres av rike mennesker som plasserer sine rasjonelle investeringer andre steder, mens de lar smaken og hjertet styre investeringene i kunst.

Først og fremst blir svingningene vanskelige å følge med på; det er ikke lett å forutse hva som kommer til å stige i verdi. Men når det gjelder kvaliteten på kunsten, er det ikke nødvendigvis sånn at de rikes smak «bestemmer» hva som slår igjennom. Som Knut Ljøgodt skriver i denne utgaven av Minerva, er det nok av andre aktører samspiller med samlerne i den øvrige delen av kunstmarkedet, både kuratorer, gallerier og museer.

I Norge er det relativt få samlere som kjøper kunst for store penger. Det fører blant annet til, som Maria Veie Sandvik skriver i sin artikkel, at også norske kunstnere må ut dit kundene er; de må ut til de internasjonale arenaene for kjøp og salg av kunst.

Men kunstmarkedet har også et annet sjikt enn det som styres av de rike eller mektige aktørene. Det er et sjikt det snakkes mindre om, nemlig du og jeg som private kunstkjøpere. Det er få investeringer i kunst på veggene i Norge, mens vi er helt i verdenstoppen på antall Ikea-plakater pr. innbygger. Hva skal til for at vi vil investere i original kunst på veggene? Nordmenn kjøper gjerne en designsofa, men et kunstverk sitter lenger inne.

Når den nasjonale kunstnerøkonomien er så svak som den er blitt i Norge, er det fristende å spørre om nordmenn bare ikke er interessert i kunst.

Når den nasjonale kunstnerøkonomien er så svak som den er blitt i Norge, er det fristende å spørre om nordmenn bare ikke er interessert i kunst. Men det kan også hende at vi har for få gallerier som folk kjenner til, eller for få kunstnere som har en gallerist, og dermed når frem til kjøperne. Sandvik foreslår en ordning med rentefrie lån, og mener galleriene er nøkkelen til å stimulere folk til å kjøpe kunst.

Kunstmarkedet er utvilsomt en del av nøkkelen til at kunstlivet her i Norge skal kunne blomstre, til at kunstnere skal kunne leve av å lage kunst. Når vi skal lage politikk som best mulig kan stimulere til det, må vi legge til rette for at kunstnerne våre er synlige der ute hvor de store investorene er.

Men vi må heller ikke glemme den delen av kunstmarkedet som er for oss dødelige her hjemme. Vi bør kanskje tenke over hva som skal til for at vi tar oss en tur på et lokalt galleri i stedet for på Ikea.

Artikkelen er lederen til kulturseksjonen i Minerva 3/2017 med tema «Kunstmarkedet.»

De tre artiklene kan leses her: 

«Samler etter alle kunstens regler» av Ida Skogvold.

«Kunstens movers and shakers» av Knut Ljøgodt.

«Kjære kulturpolitikere: Sats på kunstens kjøpesentre» av Maria Veie Sandvik. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden