Spaltist

Kunstig intelligens og religion

Med en gud i bunn slipper vi å tvile. Vi følger et program. Vi blir som selvkjørende biler, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Pixabay

Teologer følger, i likhet med selvkjørende biler, en algoritme som i bunn og grunn er ubegrunnet. Jeg tror vi snart, som noen av de første, vil kunne erstatte teologer med AI-androider.

Do androids believe in electric gods?

Ettersom dette skrives i en religiøs høytid, påsken, skal jeg holde en cybernetisk andakt om forholdet mellom kunstig intelligens (AI) og religion. Eller, mer treffende: Om forholdet mellom rasjonalitet og teologi. For det er ikke slik at det er et fullstendig «schizofrent» (avspaltet) forhold mellom viten og tro. På tross av hva Luther sa, er troen aldri alene, men alltid koblet til en type rasjonalitet, og veldig ofte til den type rasjonalitet som kalles AI. (Fredrik Stabel hadde heller ikke rett i at fornuften er en ensom ting.)

Det er nemlig en misforståelse at AI er noe nytt, som bare henger sammen med utviklingen av datamaskiner. Ettersom AI er laget av mennesker, og ikke av androider, må vi tro denne type intelligens i bunn og grunn er en naturlig (menneskelig) intelligens eller rasjonalitet (NI), eller altså en variant av denne, som allerede har vært i bruk lenge, men som nå er blitt rendyrket og overlatt til datamaskiner.

Teori og praksis

Det finnes to typer AI, en teoretisk og en praktisk, slik det også er tilfelle når det gjelder NI. Teoretisk AI finner vi i sjakkprogrammer eller i regnemaskiner. Denne type AI består av algoritmer, det vil si logiske regler av typen Hvis p, så q, som fungerer i forhold til et digitalisert, men begrenset og fullstendig oversiktlig problemfelt, slik et sjakkbrett og dets regler eksemplifiserer. Som vi vet er teoretisk AI i dag langt utviklet og overgår teoretisk NI, (som måles i IQ), for eksempel ved å seire i sjakk, ved å regne ut siffer i pi, eller finne primtall. Teoretisk AI vil også snart kunne overta mange byråkratiske oppgaver. Ingen er bedre til å følge rutiner enn AI.

Praktisk AI finner vi i selvkjørende biler. Denne type AI inneholder teoretisk AI i den forstand at den også består av algoritmer, og inneholder altså teoretisk AI, men dette fungerer i forhold til et analogt ubegrenset og uoversiktlig problemfelt, slik trafikken i et veikryss eksemplifiserer, og er koblet til handlingsteknologi, slik bilens motor eksemplifiserer. Et hovedproblem ved praktisk AI er at den må forholde seg til input fra persepsjon av dette uklare problemfeltet, som ikke er digitalisert, slik sjakkspill er det. For å kunne beregne hvordan handlinger skal oppnå målet: Hvordan den selvkjørende bilen skal komme fra A til B.

Persepsjon er problematisk for praktisk AI, selv om finmaskede sensorer utvikles, ettersom dette ikke bare dreier seg om direkte sensorisk registrering, men en type utvelgende fortolking av mangetydigheter, og hvor en vid kontekst av andre fortolkede observasjoner og meninger er en fortolkningsforutsetning.

I tillegg er det et moralsk problem knyttet til praktisk AI: Den selvkjørende bilen observerer hendelser i trafikken og tilpasser seg disse. Men selv om AI har en hurtigere reaksjonstid enn NI, er det fysiske begrensninger i den handlende teknologien og ute i det trafikale problemfeltet: Et barn løper for eksempel ut i veien, og ut fra Newtons lover kan bilen umulig bremse tilstrekkelig for å unngå å treffe barnet: Skal den svinge til høyre eller venstre og heller treffe en voksen fotgjenger på fortauet eller velte en motorsyklist ute i veien?

Digitalisert etikk

Her tror filosofer at de kan komme til unnsetning. De har lenge jobbet med noe de kaller, på engelsk, «the trolley problem». Der forsøker de å finne svar på et tilsvarende problem: En trikk løper løpsk: Du står ved en pens hvor du kan la trikken gå inn på et spor hvor den vil drepe en person, eller på et annet hvor den vil drepe fem personer. Hva er riktig å gjøre? Hva om de fem er en gruppe rasister, mens den ene er en innvandringsvennlig biskop i Den norske folkekirke? Dette burde kunne avgjøres ved hjelp av forskjellig etiske teorier?

Slike teorier blir forsøkt digitalisert som algoritmer innebygd i bilens praktiske AI. Ved hjelp av dette vil bilen kunne foreta moralske vurderinger nesten uendelig raskere enn mennesker, og lenge før den har nådd fram til barnet. Vi kan tenke oss at når vi i fremtiden kjøper ny (selvkjørende) bil, kan vi velge om bilen skal utstyres med et utilitaristisk, deontologisk eller dygdsetisk program. Hvis ikke lovverket allerede har bestemt hvilket av disse som må brukes.

Hadde det bare vært så enkelt! For ikke all etikk kan digitaliseres. Og kanskje ingen etikk kan digitaliseres. Selv ikke utilitarisme, som gir inntrykk av å være basert på lystkalkyler. Kanskje vil vi aldri kunne unnslippe usikre moralske skjønnsvurderinger? Nei, vi vil aldri unnslippe dem.

For en grunnleggende forskjell på AI og NI er at den førstnevnte har dogmatisk ubegrunnede første prinsipper. Dermed blir AI rasjonalitet uten tvil. Jo, det går selvfølgelig an å innebygge en algoritme for tvil i et AI-program. Men da er denne algoritmen selv dogmatisk uten tvil. NI er derimot orientert mot å vurdere første prinsipper med kritisk tvil, og i denne vurderingsprosessen blir det umulig å overse at disse er ubegrunnet. NIs etiske vurderinger er ikke produkt av enkle regnestykker.

Vel, Aristoteles mente at dette med nødvendighet tvang oss til å måtte godta en Første Begrunner. Slik Descartes gjorde det med sitt «Jeg tenker». Men hvorfor ikke heller akseptere usikkerhet og tvil? Ikke minst fordi selve problemfeltet som den praktiske AI skal anvendes på er analogt og ikke digitalt. Det må gjennomgå en abstraherende forenkling. Tvil var den varige og egentlige arv Descartes etterlot seg, ikke dette dogmatiske «Jeg tenker». Popper ga gode grunner til å tvile på at rasjonell vitenskap kan endelig verifisere hypoteser. (Dessuten var det en som het Gödel som begrunnet aksiomatiske systemers ufullstendighet.)

Teologiske algoritmer

Men hva har disse egenskapene ved AI og NI å gjøre med religion? Men det er vel åpenbart (i en sekulær betydning): Teologiske systemer består i stor grad av algoritmer der de første premisser ikke er rasjonelt begrunnet, men bare postulert og tatt for gitt. Det kalles dogmatikk. Tvil finnes ikke. Jo, enkeltindivider kan selvfølgelig tvile. Men ikke teologien. Sto Jesus opp fra de døde på den tredje dag? Uten dette ingen kristendom. Ut fra alle rasjonelt vitenskapelige krav, laget av NI, finnes det ikke tilstrekkelig begrunnelse for å tro dette. Så da må ikke-rasjonell tro postulere det, slik vi laster inn første premisser for AI i den selvkjørende bilen. Og derfra kan det utbygges et program som nettopp er så tiltrekkende for den praktisk AI-lignende delen av vår NI. Med et slikt program slipper vi å tvile. Vi slipper å tenke selv. Vi følger et program. Vi kan bli teologiske AI-androider.

Og man behøver ikke å lete for å finne eksempler som underbygger dette: Se for eksempel på Abraham. AI-programmet hans bestemmer, uten tvil, at han skal ofre Isak, sin egen sønn. Som han er i ferd med å gjøre, som om han var en selvkjørende bil. Eller Agamemnon, som faktisk gjennomfører å ofre sin datter Ifigeneia. NI vil derimot stille seg skeptisk til slike handlinger.

Man kan naturligvis påpeke at Jesus i Bergprekenen forsøker å erstatte den  gammeltestamentlige AI med sin egen NI: «Dere har hørt det er sagt etc. Men jeg sier dere etc.» Men Jesus var ingen teolog og det er disse jeg snakker om her. Det Jesus sa er like mangetydig, og krever like mye fortolkning som innholdet i våre persepsjoner. Det er like vanskelig å handle i forhold til som den selvkjørende bilens persepsjoner.

(Jeg kunne her også snakket om muslimske teologer, men alle skjønner hva jeg da ville mene).

Jeg tror altså at vi snart, som noen av de første, vil kunne erstatte teologer med AI-androider. Vel, da mener jeg ekte AI-androider, for allerede er det mange teologer som nesten til forveksling ligner på AI-androider. Jo, jeg kjenner også noen filosofer, særlig av kantiansk opphav, som kanskje allerede er erstattet av AI-androider. Men jeg tror ikke behovet for slike er særlig stort. Derimot vil teolog-androider kunne fylle et tomrom, ikke minst det som er i våre underfylte kirker. Etterhvert som vanlige mennesker med NI forlater den absolutte sikkerhet som filosofisk og teologisk AI postulerer, vil økt produksjon av teologiske androider igjen kunne fylle våre kirker!

Forresten: Ingen tror vel, langt mindre vet, om jeg som skriver dette er en androide, utrustet med AI for religionskritikk?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden