Når ordet mister sin kraft

Hadde man fått høre et lydopptak fra første del av Nationaltheatrets og Riksteatrets nyeste samproduksjon av klassikeren Romeo og Julie, ville det meste av opptaket være fylt av latter og knis fra publikum, noe regissøren Sigri Strøm Reibo og skuespillerne selv i høy grad legger opp til.

Jeg må ha misforstått. Jeg trodde at det var en tragedie og ingen komedie publikum var kommet for å se, men dette var et show fylt av gags og påfunn, noe som ville passet ypperlig – hvis det altså hadde vært en komedie.

Og det er da jeg må spørre: Hva er det ved teateret i dag som gjør det så vanskelig å skape dette særegne rommet som ikke bare skal være en trimsal for lattermusklene, men kanskje noe mer opphøyet og verdig? Her kommer Paris, Juliettes beiler, iført turndrakt og et påklistret glis som han aldri får tørket vekk; han spenner de svulmende musklene som skal få kvinner til å dåne, og er i det hele tatt en så sjablongmessig figur at det hadde passet bra til en russerevy.