KULTUR

Hva om det skjedde her?

Veien til et autoritært styre, med angivere og portvoktere, kan være skremmende kort. HBO-serien The Plot Against America er brennaktuell.

Publisert

SERIE

  • The Plot Against America
  • Amerikansk TV-serie i seks deler
  • HBO
  • Manus: David Simon, Ed Burns, Reena Rexrode
  • Basert på Philip Roths roman

I Philip Roths roman The Plot Against America (på norsk Konspirasjonen mot Amerika) fra 2004 stiller populisten og flygerhelten Charles Lindbergh opp som presidentkandidat for Republikanerne i 1940. Og han vinner.

Taperen er den sittende presidenten, Europa-vennen og antifascisten Franklin D. Roosevelt. Lindbergh har gått til valg på et program for isolasjonisme og en underliggende paranoid fortelling om en global jødisk sammensvergelse. Det viktigste for den nazivennlige presidenten er å holde USA utenfor krigen mot Tyskland. Lindbergh skriver under en pakt med Hitler og går raskt etter jødene.

Roth forteller, gjennom kontrafaktiske fremstillinger av sin egen jødiske familie, hvordan frykt og fordommer gnager seg inn i det amerikanske sivilsamfunnet og legger veien åpen for gradvis demontering av den liberale orden og – slik tittelen fastslår – det virkelige Amerika.

I den virkelige verden var flygerhelten og den nazivennlige antisemitten Lindbergh sentral i bevegelsen America First. Denne hadde som mål at USA ikke skulle blande seg inn i krigen i Europa. Lindbergh var utvilsomt høyreradikal, nazivennlig og jødehater, men president ble han ikke. Han døde stille og rolig av leukemi på Hawaii i 1974. Roth finner altså på, men holder seg til saken.

De mange som har lest boken og ventet på filmatiseringen, kan nå glede seg over HBO-serien med samme navn. Filmformatet har sine åpenbare begrensninger. De som ikke har lest boka, bør selvfølgelig lese, men uten at det er noen forutsetning for å kunne glede seg over serien. For The Plot Against America er tro mot forfatteren. Serien har kvalitet i alle ledd, og treffer dessuten så utrolig godt blink når det gjelder timing at det er til å gråte over. Den ser dessuten bra ut, slik TV-serier ofte gjør om dagen, og skuespillet overbeviser.

Med sitt karakteristiske utseende er John Torturro et godt valg som rabbineren Lionel Bengelsdorf: En reaksjonær, usikker og utilgivelig naiv opportunist som søker ære og berømmelse ved å bli Lindbergh-regimets løpegutt og jødiske alibi. Zoe Kazan leverer også en vidunderlig rolle som Bess Levin, mor i huset og historiens klippe og helt. Winona Ryder spiller rollen som Bengelsdorfs konkubine og Levin-familiens bedragerske svigersøster Evelyn Finkel. Ryder er den eneste av skuespillerne undertegnede er usikker på. Det er noe maniert og utdatert over henne, men hun får i alle fall frem en rollekarakter som fortjent er lett å mislike. Den største bragden står barneskuespilleren Azhy Robertson for, i en fremragende rolleprestasjon som yngstegutten Philip Levin (Roth), som ikke står noe tilbake for Haley Joel Osment i M. Night Shyamalans Den Sjette Sansen fra 1999.

Ben Cole som Charles Lindbergh (til venstre) og John Turturro som hans forbundsfelle.
Ben Cole som Charles Lindbergh (til venstre) og John Turturro som hans forbundsfelle.

Filmskaperne tar godt vare på bokas stemning av fornektelse som preger deler av det jødiske miljøet og i befolkningen ellers. Hvor stor skade kan Lindbergh påføre dem? Det er jo bare prat, og han er omgitt av ansvarlige politikere.

Noen sekvenser i serien gjør særlig inntrykk. For eksempel når familien Roth sitter samlet rundt radioapparatene på valgnatta og holder hverandre i hendene. Det begynner å demre for dem at Lindbergh er i ferd med å vinne (ringer det en bjelle, er det altså ikke tilfeldig). Men også når pappa Levin tar med seg familien til Washington slik han hadde lovet dem lenge. Som erkeamerikaner er han stolt over landets institusjoner og monumenter i hovedstaden, en stolthet over demokratiet og konstitusjonen som selv ikke en Lindbergh kan ta fra dem.

Slik blir det ikke. I Washington møter de antisemittismen på høylys dag. Det er vanskelig å tro på monumentene og bygningene fordi de ikke lenger kan beskytte dem. Det hvite hus er inntatt av en antagonist. Landet de bor i, er ikke lenger deres land.

Slik sett leverer Lindbergh: Gjennom omskoleringsprogrammet Homestead 42 skal de amerikanske jødene assimileres inn i samfunnet. Der er slik Lindbergh ønsker å gjøre America Great Again. Gjennom tiltakene blir jøder alokalisert til avsidesliggende strøk, for eksempel ved at arbeidsgiverne flytter på dem. Det Roth fremstiller, er forsøk på utslettelse av jødisk liv i slow motion, riktignok ikke så drakonisk som i Tyskland og Nürnberg-lovene, men like fullt effektivt.

Med nye lover, forkledd som stemoderlighet og patriotisme, blir jøder fortalt at de skal være med på et eventyr. Homestead 42 ”is designed for city dwellers to experience America” som det blir fortalt. I effekt betyr det deportering av jødiske familier, å spre dem for alle vinder til steder der det ikke finnes synagoger.

En del av kritikken av serien har vært relativt lunken, uten at jeg egentlig kan se hvorfor. At serien er for pen og pyntelig og regissøren tar ikke hardt nok i, er noen av innvendingene. Men har kritikerne lest boken? På tross av ytre dramatikk er boken nemlig relativt lavmælt, kanskje også naiv. Boken er først og fremst en familiehistorie, slik et barn opplever den, eller rettere: Sett gjennom øynene til Philip Roth selv, slik forfatteren fremstiller sin egen, langt på vei fiktive barndom. Selv omtalte han boken som ”falske memoarer”. I serien er Roth-navnet derimot gjort om til familien Levin, uvisst av hvilken grunn.

Det er ikke alltid nødvendig å bruke pauker og cymbaler for å få frem et budskap. Den snikende uhyggen i det jødiske miljøet i New Jersey er flott portrettert, men igjen, fra et barns synsvinkel. Roth selv har uttalt at det som interesserte ham, var å utforske hvor mye press du kan legge på en familie og hvordan de takler truslene som omgir dem, som familie:

”De prøver alle å takle ydmykelsen, også den lille gutten, ydmykelsen av å være, av at jødene på en eller annen måte blir skilt ut, av å ikke være velkomne.”

What if?

Roth tok seg store friheter med andre enn seg selv også. Det historiske persongalleriet består av mange virkelige personer, men med en mer eller mindre freidig twist. Roths kontrafaktiske roman er åpenbart ikke bare skrevet som en historie om at ”vi kan puste lettet ut, for de gode kreftene vant”. For kontrafaktisk historie er ikke alltid bare eventyrfortellinger.

Kontrafaktisk historie kan fortelle oss noe om hvordan historien utvikler seg: Ikke lineært eller forutbestemt, men ofte også drevet av tilfeldigheter (for eksempel at et virus kan slå ut verdensøkonomien), massesuggesjon og anomalier. Det som ikke skjedde i fortiden betyr altså ikke at det ikke kunne skjedd, eller at det ikke kan skje i fremtiden. Kontrafaktisk historie kan derfor fortelle oss noe om hvordan fremtiden på plausibelt vis vil kunne utspille seg.

Det er her The Plot Against America treffer så godt i dag. For mens Vesten og Europa (hvis vi nå glemmer koronaviruset for en stakket stund) er et bedre sted å leve i enn noensinne, har de siste årene brakt oss en brottsjø av misnøye og demagogiske folkeforførere.

USA, som ledernasjon i den frie verden, har fått en pøbelaktig bananrepublikkpresident som promoterer isolasjonisme, splittelse og rasisme. En demagog som kom fra sidelinjen og gjorde rent bord. En president som ville vært en en selvskreven salgsrepresentant for America First på 1930-tallet. Som om det ikke er nok, har altså det ene av de to statsbærende partiene i USA blitt en ren førerkult. Hvem hadde trodd?

Serieskaperne Ed Burns (en tidligere politimann og skolelærer) og forfatteren David Simon er ingen hvem som helst, men gutta bak geniale The Wire. Burns og Simon ble spurt om å dramatisere boka til Roth for mange år siden, men som Burns selv sier: ”Trump skal ha æren for å ha fått oss i gang.”

Burns har også fortalt at boka er interessant fordi Trumps velgere på mange vis er ligner på Lindberghs. Den antielitistiske, populistiske, fremmedfiendtlige proteksjonismen og dens tiltrekningskraft er den samme: "Med The Plot Against America leverte Roth en følelsesmessig bevegende politisk traktat om landet vårt i tørt løp med totalitarisme og intoleranse. At boken ble utgitt i 2004, gjør ikke at det er et mindre forutseende dokument i dag. Roth advarte oss om at det kan skje her. Og det kan det."

Direkte referanser til Donald er heldigvis ikke overtydelige. Det ville være å banalisere Roth. Men noen åpenbare drypp får vi. For eksempel med linjer som ”the man is unfit, he should not be the president, it´s as simple as that” og ”It Can’t happen here!? No, it is happening here!”. Det siste er antagelig et nikk til Sinclair Lewis´roman It Can’t Happen Here fra 1933, om den fascistiske populisten Buzz Windrip, som overlegent vinner presidentvalget.

America First-bevegelsen er et relativt ukjent historisk fenomen i dag. Men på tredvetallet samlet den nesten en million medlemmer, og nasjonshelten Lindbergh var deres prydgjenstand. I 1941 holdt Lindbergh en tale i Des Moines der han identifiserte grupper som han trodde konspirerte for å tvinge USA i krig mot Tyskland: "De tre viktigste gruppene som har presset dette landet mot krig er britene, jødene og Roosevelt-administrasjonen.”

America First bidro utvilsomt til å holde USA ute av kampen mot fascismen. Massemønstringer fant sted over hele USA. Etter angrepet på Pearl Harbor ble den derimot nærmest oppløst ...

Bevegelsen var en riktig guffen forsamling av nasjonalister og andre proteksjonister, der antisemittisme og fascisme sto sterkt. Men også andre opportunister og autoritære fant veien dit (hesteskoen). En av dem var Demokraten Burton K. Wheeler, som i serien og boka blir Lindberghs visepresident. Hans rolle skal ikke avsløres her.

”Fun” fact: I 1939 samlet den enda mer fascistiske organisasjonen German American Bund 20 000 fans i Madison Square Garden. Et møte som Sinclair Lewis´ kone, antifascisten Dorothty Thompson, var til stede på. Der ga hun utrykk for forakt, nektet å flytte seg og påberopte seg ytringsfriheten. På fotografiet ser vi Thompson sittende staut og sta blant uniformerte nazister i New York.
”Fun” fact: I 1939 samlet den enda mer fascistiske organisasjonen German American Bund 20 000 fans i Madison Square Garden. Et møte som Sinclair Lewis´ kone, antifascisten Dorothty Thompson, var til stede på. Der ga hun utrykk for forakt, nektet å flytte seg og påberopte seg ytringsfriheten. På fotografiet ser vi Thompson sittende staut og sta blant uniformerte nazister i New York.

Lindbergh-administrasjonen preges av en hyklersk og muligens naiv dannelse. Parfymert rasisme og diktatur i lettutgave om man vil. Lindbergh og særlig kona hans vil ikke bli skitne under neglene. Det nye, patriotiske USA domineres av ufrie insentiver, patriotisk assimileringspropaganda, subtil, men målrettet demontering av maktfordeling og rettstat og et Gestapo som ikke slår ihjel. Alt i folkeviljens navn.

Men det avsløres neppe for mye ved å hinte om at det blir verre underveis. Lindbergh åpner for noe som raskt akselerer, og det er mange som vil være med på ferden. Som serieskaper Burns har sagt: Trump er farlig, ikke minst fordi han legger grunnlaget for noe som kan bli verre og mer ideologisk. Statskupp (med eller uten Donald) fra republikanernes hardlinere? Alle som har sett Fox, vet at de kreftene i høyeste grad er til stede i dagens USA.

Det Roth forteller oss gjennom kontrafaktisk historie, er om den ofte forestilte diskrepansen mellom troen på at alt går rette veien og det prosaiske ved at alt kan gå i stykker. Omvendelsen fra en rolig og beskyttet tilværelse i New Jersey til fundamental utrygghet kan være skremmende kortreist. ”Hvordan kan noen finne på å kalle Lindbergh en amerikansk Hitler når han vant et fritt og rettferdig presidentvalg?”, slik en av replikkene lyder.

De fleste av oss, ikke bare i vår tid, men til alle tider, kjenner på at ens egen tid er den eneste virkelige, uforanderlige og kanskje også den beste av alle tider. Helt til det hele raser sammen - hvis vi ikke følger med - eller ”det egentlig folket” mister vettet. Naboen du stolte på, kan bli den du bør frykte.

The Plot Against America er brennaktuell av flere årsaker: Historien til Roth handler ikke bare om politikk og familiens overlevelse. Den handler om sosial interaksjon, endring og aksept av det ”utenkelige.”

I disse koronatider er det meste mulig. Norge er i unntakstilstand. Det ligger lett for mange, selv i det rotfestede liberale liberale demokratiet Norge å omstille seg til et autoritært styre og tjenstgjøre som angivere og portvoktere. Til ettertanke for de som tror at det engang i fremtiden ikke kan hende her.

Hva vil skje etter korona? Beveger vi oss sakte (og kanskje sikkert) inn i en virkelighet som kan sammenlignes med 1930-tallet? Den liberale verdensorden skal kjempe tappert for å rydde opp etter de enorme ettervirkningene i økonomien, for å få folk i arbeid igjen og for å gjenopprette nødvendig tillit. Er det da utenkelig at dørene står på vid gap for Lindbergher, Donald-kopier eller for den saks skyld rødgrønne ny-leninister? At et virus fra et dyremarked i Kina skulle snu opp ned på verden, passer neppe inn i historiserende og evolusjonære skjemaer.

What if?