Kultur

En kunstmusikal for middelklassefamilien og deres politisk korrekte tante

I Snøkvit møter man revolusjonære dverger.

Bilde: Gisle Bjørneby / Det Norske Teatret

Snøkvit på Det Norske Teatret mangler en god historie.

Av og til lurer jeg på om jeg ikke tar norsk humor. Ofte konkluderer jeg med at jeg ikke er i målgruppen. Et slikt øyeblikk hadde jeg da jeg så urpremieren på den nye musikalen Snøkvit på Det Norske Teatret.

Jeg ville svært gjerne like musikalen. Det er prisverdig at teateret setter opp en nyskrevet musikal, og det i tillegg på hovedscenen. Det Norske Teatret har etablert seg som det mest nyskapende institusjonsteateret i Oslo. Og selv om jeg ikke er overbegeistret når det hengir seg til ren kommersialisme med skattebetalernes penger og forsøker å utkonkurrere privatteatrene med The Book of Mormon, er det en real oppreising at teateret også satser på nytt norsk musikkteater.  

Det er også mye bra ved Snøkvit, som er skrevet av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar. I teateret ble jeg begeistret for Skars musikk, som varierer fra ballader, jazz og samtidsmusikk til klassiske musikalsanger. Genreblandingen er sømløs og styrker historiefortellingen. Og den blir fremført med overbevisning av ensemblet, som er ledet av Charlotte Frogner (Snøkvit).

At musikken er bra, gjør at publikum slipper å forlate teateret nynnende på scenografien, som det gjerne sies om musikaler med et mindre minneverdig partitur. Men også scenografien til Unni Walstad er overbevisende i denne musikalen.  I Snøkvit trekkes vi virkelig inn i en eventyrverden.

Det er bare synd at tiden går så gudsjammerlig sakte, og at karakterene sier så mye dumt i denne verdenen.

Revolusjonære dverger

Vennerød og Skar er ambisiøse: Som Stephen Sondheim gjør i Into the Woods, omskriver og blander de sammen klassiske eventyr for å fortelle noe om vår samtid.

I stykket er Snøkvit datter av en rik dronning (Ingeborg S. Raustøl) og bor i et slott. Dronningen er den vakreste i verden, men selv om Snøkvit for alt hun peker på, får hun ikke det hun drømmer om: uavhengighet. Som alle vet nytter det ikke i 2017 å holde en bestemt datter nede, selv om du, som Dronningen, blir til en heks.

I jakten på friheten treffer Snøkvit på både «gartnarguten Jan Grøn» (Hermann Sabado), som forteller henne om kunnskapens blå eple, og de syv dverger, som arbeider i kloakken og drømmer om å gjøre revolusjon mot dronningen, som produserer en vanvittig mengde ekskrementer.

Flere ganger under forestillingen tenkte jeg «oi, oi, oi – dette var politisk korrekt».

Det er nærliggende å tolke handlingen som en samfunnskritikk:

Dronningen er opptatt av utseendet og vil at Snøkvit skal bli penest i verden. Musikalen formidler muligens en kritikk av skjønnhetsidealer, og budskapet er kanskje at unge jenter bør drømme om å bli rørleggere eller dverger, ikke prinsesser.

Mulighetene er mange, og det lenge før man reflekterer over de revolusjonære dvergene. Flere ganger under forestillingen tenkte jeg «oi, oi, oi – dette var politisk korrekt», men denne kritikken skal ikke være politisk. Politikk fjerner fokuset fra hva denne teksten skal handle om: musikalen.

Løse tråder

Manglende fokus er imidlertid en av de store utfordringene ved Snøkvit.

La meg gi noen eksempler. Etter en fin åpningssekvens kommer et ensemblenummer der alle tjenerne i slottet synger «god morgen» i minst tre minutter. Sangen informerer publikum om at det er morgen i eventyrland. Men hvorfor det er relevant for historien, vites ikke. Det kunne like gjerne vært lunsjtid, noe som for øvrig hadde åpent opp for mange morsomme rim om lunsjretter.

Slik er det flere ganger. Mye tid går med til at Snøkvit vandrer rundt i hagen og ser seg omkring – tar på epler – og se på at Jan Grøn løper opp og ned på scenen. Hvorfor gjør han egentlig det? Har han ADHD, og vil han i løpet av stykket vokse det av seg? Snøkvit møter Jan Grøn to ganger før han forteller henne om det magiske eplet som man, etter å ha sett markedsføringen av musikalen, skulle tro var sentralt.

Samtidig blir spennende historier liggende helt uforløst.

Etter at Snøkvit, som en Rapunzel, har rømt med Jan, forteller han omsider om det magiske treet med de blå eplene i skogen. Snøkvit vil reise til eplet – men det er kringsatt av giftige torner og andre skumle ting – for ikke å snakke om den farefulle reisen for å komme dit. Men Snøkvit vil ubetinget ha eplet. Sa drar Jan ut på ferden – og trosser all verdens farer og risikerer liv og helse for å få tak i det blå eplet som vil gjøre Snøkvit lykkelig. Han viser seg som en av norsk musikalhistories store helter, men dessverre utfører han heltedådene sine bak scenen.

I mellomtiden raser vi videre for å møte dvergene som synger om ekskrementer.

I mellomtiden blir dronningen til en heks. Det viktigste omdreiningspunktet i stykket kommer etter at Snøkvit sier imot sin mor, som fra da av kun har ett prosjekt: å drepe Snøkvit.  I mellomtiden raser vi videre for å møte dvergene som synger om ekskrementer.

Hvorfor så slapt?

Det Norske Teater har god erfaring med å sette opp internasjonale musikaler. I de siste årene har teateret spilt Book of Mormon (2017), If then (2016) og Spellemann på taket (2014). Med et moderat unntak av If Then, er dette stykker som er stramt plottet.

Hvorfor stiller ikke teateret samme krav til sin nye norske musikal? Legger de ikke den samme innsatsen i potten for å skape nytt fantastisk musikkteater, som de gjør når de henter hiter fra utlandet? I så fall er det synd. For det skjuler seg en god musikal i Snøkvit.

Det er Londons West End og New Yorks Broadway som er de største produsentene av store musikaler. Å lage en hit er en omstendelig prosess. Som regel går stykket igjennom det som kalles en «reading» der tekst og musikk fremføres for et invitert publikum som gir tilbakemeldinger. Siden er det mange «try outs» der musikalen settes opp i for eksempel Liverpool, Boston, eller New Hampshire.

Burde vært testet skikkelig

Begrepet «Closed in Boston» refererer til musikaler som ikke var gode nok til å åpne på Broadway. Det skjer oftere, og med mer kjente skribenter, enn man skulle tro.

Felles for dem at noe ikke fungerer.

La meg ta noen eksempler: King David (1997), som var skrevet av Tim Rice (Jesus Christ Superstar, Evita, The Lion King) og Alan Menkens (Disneys Beauty and the Beast, The Little Mermaid og A Bronx Tale), ble oppgitt etter en «try out». Stephen Sondheims musikal Wise Guys, eller Bounce og Road Show (1999, 2003 og 2007), kom aldri til veis ende. Andrew Lloyd Webbers Whistle Down the Wind åpnet i 1996 i Washington DC med sikte på Broadway. Der har den aldri åpnet, men etter kraftige omskrivninger, ny regissør og hitsangen «No Matter What» åpnet den i London I 1998.

Felles for dem at noe ikke fungerer. Det kan være tekst, musikk, plot eller alle tre. Kong David har fantastisk musikk, men plottet funker ikke. Da jeg så Snøkvit på Det Norske Teatret, hadde jeg følelsen av at jeg så en god «try out». Men for å få Snøkvit til å skinne, trengs det jobb med plot og tekst.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden