Kultur

Kunstneren og kassaapparatet

Bilde: Pixabay

Noen tilpasser prosjektbeskrivelser, andre hyrer inn profesjonell søknadshjelp. Betyr jakten på støttemidler slutten på kunstnernes makt over eget arbeid?

– Hvem er det som skal definere hva som er god kunst? Man kan spørre seg om de som sitter på definisjonsmakten, bør være kunstnerne som skal produsere den, publikum som skal oppleve den, eller de som skal finansiere den, sier Bjørn Birch.

Han har lang fartstid i teatermiljøet, både som skuespiller, instruktør og tidligere teatersjef ved Akershus Teater. Siden 2013 har han også vært styreleder i Kunstnerforeningen, en organisasjon som siden oppstarten i 1860 har arbeidet for å ivareta interessene til kunstnere innenfor ulike fagområder. Etter mange år som utøvende kunstner og foreningsleder mener han det er viktig å følge med på hvordan kunst i alle former finansieres i Norge.

– Den som sitter på pengesekken og skal dele ut midler til ulike kunstprosjekter, har et enormt stort ansvar, sier Birch om de mange stipendene og støtteordningene kunstnere kan søke om når nye verk skal skapes eller stilles ut.

– Det blir litt som å rollebesette en film eller teaterforestilling. Du kan knekke nakken på en skuespiller hvis du gir vedkommende en rolle på et galt tidspunkt i karrieren. På samme måte kan du kvele en kunstner ved ikke å gi støtte til det vedkommende ønsker å lage, men også ved å gi støtte til et prosjekt som ikke er helt modent ennå. Men hvordan kan du vite hva som bør støttes i forkant av produksjonen? Det kan være fryktelig vanskelig, og det hender man gjør feil selv om søknaden tilsynelatende er perfekt.

– Lett å gå seg bort i legater

Med utallige kunststipender, fond og støtteordninger for produksjonsmidler er det i utgangspunktet mange muligheter norske kunstnere kan benytte seg av for å finansiere sine arbeider. Kulturrådet, som er underlagt Kulturdepartementet, gir tilskudd til ulike produksjoner innen kunst og kultur, blant annet gjennom forvaltning av forskjellige fond, legater og stipender med varierende kriterier for søkere. I tillegg finnes det mange organisasjoner og private utlysninger av støttemidler til kunstnerisk virksomhet.

– Hvis du leser Legathåndboken kan du ganske raskt gå deg bort, for det finnes vanvittig mye man kan søke på, sier Birch.

Han er ikke alene om å mene at utvalget av støtteordninger er så bredt at det er vanskelig å få oversikt over akkurat hvilke som passer et enkeltprosjekt. Flere fagforeninger og andre organisasjoner tilbyr sine medlemmer hjelp til å finne frem i jungelen av stipender med ulike formål og kriterier, og oversikt over tidsfrister og krav til søkerne. Behovet for veiledning har også ført til at det har vokst frem et marked for profesjonelle søknadskonsulenter, som bidrar med hjelp til kunstnere som sliter både med å få oversikt og med selve søknadsskrivingen.

– Det de fleste behøver, er en slags prosjektleder som kan forme og spisse prosjektet de ønsker å gjennomføre.

– Jeg er noe så sjeldent som en kreativ person som liker å organisere og systematisere ting, sier Helena Tusvik Rosenlund. Hun er koreograf, fotograf og billedkunstner, og begynte som profesjonell søknadsskriver for andre kunstnere da hun oppdaget hvor få av kunstnerne rundt henne som benyttet seg av de tilgjengelige støtteordningene.

– Det er et virvar av ulike ordninger der ute, og ikke så lett å orientere seg dersom man ikke har erfaring med søknadsskriving. I forbindelse med en administrativ jobb jeg gjorde for fotografen Hans Olav Forsang da han skulle gi ut fotobok, begynte jeg å lage en oversikt over aktuelle stipender og søknadsordninger. I ettertid har jeg fortsatt med å oppdatere oversikten og utvidet den til å gjelde flere felt, og etterhvert tilbød jeg meg å hjelpe kunstnere i omgangskretsen min. Siden har det bare eskalert, sier hun.

– Trenger prosjektledelse

Ifølge Rosenlund øker etterspørselen for søknadskonsultasjon stadig, og hun påpeker at agenturer, plate- og produksjonsselskaper ofte tilbyr lignende tjenester for kunstnere de representerer. Spesielt i musikkbransjen mener hun det er et skille mellom de som har et plateselskap i ryggen, som ofte søker midler på vegne av sine artister, og uavhengige musikere, som må orientere seg i mylderet av støtteordninger på egen hånd.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Kunsten som maktfaktor er død

– Mange nyetablerte musikere har behov for hjelp i form av søknadskonsultasjon, sier hun, og legger til at behovet for prosjektledelse og hjelp til å formulere fremdriftsplaner tilsynelatende er like stort som behovet for hjelp til selve søknadsskrivingen.

– Det de fleste behøver, er en slags prosjektleder som kan forme og spisse prosjektet de ønsker å gjennomføre. Flere av personene jeg har skrevet søknad for som ikke har fått tilsagn på søknaden, har likevel endt opp med å gjennomføre prosjektet. Det er kanskje fordi de har fått en bedre prosjektbeskrivelse og bevissthet rundt formålet med det de skal gjennomføre.

Kjærkommen søknadshjelp

Ingrid Solesvik, billedkunstner og leder i Norsk Forening for Uavhengige Kunstnere, tror også ønsket om hjelp til søknadsskriving henger sammen med behovet for målrettede prosjektutviklinger.

– Det er klart at når du blir nødt til å sette deg ned og søke, må du tenke nøye igjennom prosjektet du vil gjennomføre. I seg selv tror jeg det kan være kvalitetsdrivende og bidra til å utvikle kunstneren som tar seg tid til å legge litt arbeid i en søknad. Du kan jo ikke søke om midler til hva som helst, og du må kunne redegjøre for hva du vil med prosjektet, sier hun.

– Jeg tror mange kvier seg for å søke fordi det er så mange ulike kriterier som skal til for å få støtte fra de ulike organisasjonene og fondene, og selve søknadsprosessen kan bli en for stor terskel for mange. Det er ikke alle som kan skrive, og mange har for eksempel valgt å lage visuell kunst fordi de er dyktige som billedskapere, men ikke så verbale. For disse kan det være veldig nyttig å få hjelp av søknadsskrivere.

Også Bjørn Birch mener tilbudet om søknadskonsultasjon kan komme godt med for mange kunstnere.

– Det er mange som er sabla gode kunstnere, men som ikke mestrer hele søknadsprosessen selv. For dem kan muligheten til å kjøpe tjenester fra søknadsskrivere være avgjørende for at de i det hele tatt får finansiert arbeidet sitt, sier han.

– Samtidig er det trist hvis det fører til at mye av støttemidlene går med til å betale konsulenten. Pengene kunne kanskje vært brukt til nødvendig utstyr eller husleie.

Ifølge Rosenlund er honoraret hun tar for søknadsarbeidet, små beløp som spesifiseres under administrasjonskostnader i søknadene. Som regel koster hennes tjenester 1500 kr. for selve søknadsskrivingen og konsultasjonen i forkant, i tillegg til ti prosent av midlene som utdeles som følge av søknaden. Det inkluderer arbeid med innrapportering og oppfølging også etter at søknaden er levert, og honoraret varierer med utgangspunkt i prosjektets omfang.

I den grad hun gjør tilpasninger i prosjektbeskrivelsene, er det som regel knyttet til prosjektets tidsperspektiv og ikke det kunstneriske innholdet.

– Hvis jeg skriver en søknad der det søkes om mye penger til et prosjekt, tar jeg et større honorar og en mindre prosentandel. Modellen er basert på fornuft, sier hun, og legger til at det finnes søknadskonsulenter som tar seg langt bedre betalt for arbeidet.

– Det blir først problematisk dersom man ikke skriver den administrative utgiften inn i søknaden, men tar betalt for eksempel i form av 20 prosent av alle utgiftspostene.

Endrer ikke kunstnerisk innhold

Når Rosenlund skriver søknader for andre kunstnere, tar hun utgangspunkt i et skjema hun har utarbeidet for hver enkelt ordning basert på de ulike kriteriene prosjektene vurderes etter.

– Kunstneren får god tid til å formulere sin egen prosjektbeskrivelse sammen med meg. Ved å fylle ut skjemaet får jeg informasjonen jeg behøver, samtidig som kunstneren får systematisert og konkretisert det essensielle ved prosjektet, sier hun.

– Det krever mye planlegging og arbeid å gjennomføre et kreativt prosjekt, uansett om det er en teateroppsetning, plateinnspilling eller å skape en konsertopplevelse. Denne planleggingen får ofte for liten plass i mange kreatives arbeidsprosesser, og som forkjemper for planlegging synes jeg det er hyggelig å kunne hjelpe dem med nettopp dét.

Rosenlund understreker at hun alltid bruker tekster skrevet av kunstnerne selv som utgangspunkt for søknadene, og mener det er viktig at ideene som presenteres, stemmer overens med det kunstnerne virkelig ønsker å skape. I den grad hun gjør tilpasninger i prosjektbeskrivelsene, er det som regel knyttet til prosjektets tidsperspektiv og ikke det kunstneriske innholdet, mener hun.

– For eksempel kan noen som ønsker midler til et prosjekt som skal gjennomføres på sommeren, henvende seg til meg i april, og det er et urealistisk mål. Ved å utsette litt og lage en fremdriftsplan og prosjektbeskrivelse sammen med meg får de hjelp til å nå målet og gjennomføre prosjektet.

Selv om hun ikke vil gjøre endringer i det kunstneriske innholdet i de ulike prosjektene, hender det Rosenlund foreslår tilpasninger som kan gjøre dem aktuelle for flere støtteordninger.

– Blant annet kan jeg tipse om ulike satsinger Kulturrådet har. For eksempel var det i 2017 en stor satsing på kunstneriske prosjekter rettet mot barn og unge. Hvis jeg nevner det for kunstnere det kan være aktuelt for, kan de for eksempel omgjøre et prosjekt som i utgangspunktet var tenkt for voksne, til et prosjekt tilpasset barn. Ofte har kunstnere et relevant prosjekt på lur som de lenge har ønsket å gjennomføre, ellers kan de endre et eksisterende prosjekt for å få det til å passe inn i et bestemt satsingsområde.

Tilpasser prosjekter for å få støtte

Ifølge Bjørn Birch er det nokså vanlig for kunstnere å tilpasse sin virksomhet til det de tror ulike tilbydere av stipender og støtteordninger ønsker. Han mener det er en helt nødvendig del av arbeidsprosessen dersom man i det hele tatt skal få finansiert kunstneriske prosjekter, ettersom utlysningstekster ofte inneholder helt konkrete kriterier for å utløse støttemidler. Selv om han tror det kan være positivt for kunstnere å måtte jobbe målrettet med noe som møysommelig er blitt utviklet gjennom en søknadsprosess, frykter han at kunstnerne kan miste følelsen av makt og eierskap over egne verk dersom prosjektene endres for å blidgjøre støttegiverne.

– En kunstner må være kompromissløs og ha autonomi, og det er helt essensielt at den som skaper noe, må få lov til å styre kunstverket sitt selv. Noen ganger setter gallerister, teatersjefer, instruktører og koreografer grenser man må jobbe innenfor, men det er et stort tap for kunsten dersom man mister råderetten over eget arbeid fordi det i for stor grad styres av den som finansierer det, sier han.

– Det norske kunstmarkedet fremstår veldig lukket, og det settes på en måte likhetstegn mellom kunstnerutdannelse og hva som er god kunst. Ingrid Solesvik.

– Dersom du skriver noe i en søknadstekst fordi du trenger pengene, og likevel velger å gjøre det annerledes, vil du bli målt på resultatet. Når kunstverket avviker fra det som er blitt beskrevet i søknaden, vil du få en dask på lanken neste gang du søker.

Birch forteller at det legges stor vekt på søknadsskriving blant annet i kunstutdannelsen, og at mange i dag er vant til å tilpasse prosjekter og beskrive sin virksomhet på en måte som gjør det enklest mulig å få støtte gjennom de aktuelle støtteordningene.

– Hvis du er blant dem som mestrer søknadsprosessen og leser en utlysning i detalj, er det i og for seg ganske enkelt å kunne besvare den. Men det er veldig viktig at du som kunstner fortsatt skal kunne stå inne for det du har søkt om når du realiserer prosjektet. Det er fare for at vi gjennom søknadsskrivingen intellektualiserer oss bort fra den ekte, rå kunsten vi bør skape, sier han.

Også Rosenlund mener kunstnere kan miste noe av makten over sine egne verk dersom de gjør større endringer basert på det de for eksempel tror har størst sjanse for å få støtte fra Kulturrådet.

– Jeg tror nok at det alltid har vært slik at styresmaktene har dreid kunsten inn mot en viss retning, enten det er ideologisk eller politisk. Medici-familien gjorde det under renessansen, og det kom mye flott kunst ut av det. Men det er absolutt problematisk, og det hadde vært interessant å se hva som kom ut av fullstendig upåvirket kunst, hvis det noen gang blir mulig å få det til, sier hun.

– Bør vurderes uavhengig av bakgrunn

Som leder i Norsk Forening for Uavhengige Kunstnere mener Ingrid Solesvik det er et stort skille mellom arbeidshverdagen til en utdannet kunstner og en som ikke har det som anses for å være riktig bakgrunn, også når det gjelder hvilke søknader som innvilges av de forskjellige støttegiverne.

– Det norske kunstmarkedet fremstår veldig lukket, og det settes på en måte likhetstegn mellom kunstnerutdannelse og hva som er god kunst. Vi som har tilegnet oss kunnskap og erfaring på annen måte, har ofte tekniske ferdigheter fullt på høyde med profesjonelle kunstnere som utdannes i dag, men møter et slags glasstak når vi for eksempel søker om utstillingsplass i et galleri, sier hun.

– I perioder har Kunstnerforeningen lidd litt under at det har vært et slags kameratskap i ledelsen og nettverk som har ført til en viss skjevfordeling. Bjørn Birch.

– I utgangspunktet er mange stipender og støtteordninger åpne og kan søkes av alle, men i praksis er det ikke like åpent når det kommer til behandling av søknadene. Vi blir nok ikke alltid rettferdig behandlet, fordi det ofte er medlemmer av kunstnerorganisasjonene som står for vurdering av søkere, og de regner ikke alltid uutdannede kunstnere utenfor de «riktige» nettverkene som berettigede. Grunnen til at det er slik, har nok mye å gjøre med kamp om økonomi og utstillingsplasser, fordi det er svært vanskelig å livnære seg av kunsten i Norge.

Ifølge Solesvik er medlemskap i foreningen hun leder riktignok eksklusivt, og selv om de stadig får flere søknader, har den 25 år gamle organisasjonen fortsatt bare 240 medlemmer. Likevel mener hun den krevende inntaksordningen er rettferdig, ettersom den utelukkende er basert på kunstneriske ferdigheter.

– Vi ser ikke på hvilken bakgrunn søkerne har, bare hva de legger frem av arbeider. Mange tar for gitt at kunstnere med en viss type bakgrunn og utdannelse er de som produserer den beste kunsten, men for å komme igjennom de to juryeringene våre er det bare kunstverkene som vurderes, uavhengig av hva søkerne driver med ellers.

Solesvik mener tildeling av ulike støtteordninger innen kunst og kultur bør vurderes på samme måte, med kvaliteten på verkene som hovedkriterium, og Bjørn Birch sier seg i utgangspunktet enig.

– Det er godt at det finnes flere ulike tilbydere av støtte til kunst og kultur, og at det ikke bare er Kulturrådet som velger ut hvem midlene skal gå til, og hva som skal produseres. Samtidig er det viktig å endre litt iblant på hvem som sitter i de ulike utvelgelseskomiteene, og sørge for at utvelgelsesprosessene er etterprøvbare.

Fremmer kunst som krysser faggrenser

Kunstnerforeningen deler ut flere typer stipend og prosjektstøtte, og ifølge Birch forsøker de å sikre en rettferdig behandling av søknadene blant annet ved å la uavhengige komiteer bestående av medlemmer fra ulike faggrupper komme med innstillinger, som deretter blir gjennomgått på flere nivåer.

– I perioder har foreningen lidd litt under at det har vært et slags kameratskap i ledelsen og nettverk som har ført til en viss skjevfordeling. Nå er vi tydelige på at vi skal ha en transparent drift, og har utarbeidet nye støtteordninger der vi blant annet har tatt utgangspunkt i at mye av den beste og mest spennende kunsten er den som krysser faggrenser, sier han.

– Det har vært som «bukken og havresekken» altfor lenge, og vi mener det er på høy tid at det kommer en endring. Ingrid Solesvik.

– Vi sørger for at vi behandler søknader i fellesskap og på flere nivåer, og at et kollegium fra de ulike kunstretningene kan lære noe om hverandres prosesser. Slik velger vi søkere ut fra en blanding av faglig begrunnet argumentasjon og den kunstneriske opplevelsen man har dannet seg av prosjektet som beskrives.

Vil bryte med gamle maktstrukturer

Birch mener det er viktig å bryte med gamle mønstre og maktstrukturer i kunstmiljøene, spesielt blant de som har makt til å fordele midler og utstillingsarenaer for ulike stemmer i samfunnet.

– For meg som en gråhåret gubbe er det vanskelig å komme utenom det faktum at mye har vært styrt av andre gråhårede gubber veldig lenge. Nå må vi tørre å etterprøve beslutninger som tas, og spørre oss hvem det er vi vil gi stemme til gjennom støtteordninger som legger til rette for kunstnerisk virksomhet, sier han.

– Kunstens rolle har alltid vært å kommentere samfunnet. Ved å endre måten utvelgelseskomiteer er sammensatt på, og tilby et mangfold av talentfulle kunstnere en arena der de kan vise frem sine prosjekter, kommer det alle til gode.

Når tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland fikk gjennomslag for sitt forslag om å endre måten Kulturrådets 24 komiteer for kunstnerstipender skal oppnevnes, var Birch usikker på om det vil føre til større grad av rettferdighet i tildelingen av stipender. Til nå har medlemmene av kunstnerorganisasjoner selv valgt hvem som skal sitte i stipendkomiteene, men ifølge dette forslaget skal siste ord gå til en statlig oppnevnt komité. Norsk Forening for Uavhengige Kunstnere, derimot, er i utgangspunktet positiv til endringen.

– Det har vært som «bukken og havresekken» altfor lenge, og vi mener det er på høy tid at det kommer en endring. Både tildelingsprosessene og kriteriene for tildeling av stipender bør gjennomgås, sier Solesvik.

– Nå må vi se på hva som egentlig diskuteres. Er det kunstnerlønn som garanti etter en lang utdannelse, eller tildeling av midler som organisasjoner og utøvende kunstnere kan søke? Det er også viktig å undersøke om stipender og prosjekter blandes inn i kunstnerlønnen fordi det er kunstnerne selv som sitter i komiteene som avgjør hvor midlene går. Derfor ønsker vi en uhildet komité velkommen.

– Forutsigbarhet dreper kunsten

Flere kunstnerorganisasjoner har, i likhet med Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, forsøkt å stanse endringen, uten å lykkes. Blant annet uttalte Hilde Tørdal, leder i foreningen Norske Billedkunstnere, til NRK i desember at «endringen vil føre til uheldig maktkonsentrasjon og svekket faglighet i oppnevningen av komiteene».

– Når kunstnere er skeptiske til denne endringen, må vi spørre oss om dét er fordi vi som har fått en fot innenfor, er redde for å miste støttemuligheter selv, sier Bjørn Birch.

– Men hvis ingen tør å prøve andre rutiner for å fordele støtte til kunsten, kan vi gå glipp av muligheten til å skape noe nytt og bra. All forutsigbarhet dreper kunsten, og vi kan ikke alltid være skeptiske til endringer bare fordi vi er vant til det gamle.

Artikkelen er også publisert i Minervas papirutgave, nr. 1/2018. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden