Spaltist

Kvinne, 30, tenker høyt om Jordan B. Peterson

Jordan B. Peterson formidler en ubehagelig sannhet, nemlig at kvinner selv bidrar til forskjellene i topplønn fordi de faktisk jobber mindre, skriver Camilla Helen Heiervang.

Bilde: Adam Jacobs/ Wikimedia Commons / CC BY 2.0

Ukuelighet, tid og utradisjonell omtale av mytologi er Petersons største fortrinn.

Cathy Newmans intervju med psykologen Jordan B. Peterson på BBC4 har levd sitt eget liv på sosiale medier. Møtet mellom den kvinnelige toppjournalisten og den kontroversielle akademikeren var så anspent at det gjorde spionserien Le Bureau til skamme.

Samtalen var mer et kvasiintervju enn et reelt intervju fordi Newman til stadig reformulerte Petersons utsagn på en måte som passet bedre inn i hennes verdensbilde, enn i Petersons.

Newmans intervju var symptomatisk for en større tendens blant venstresidige intellektuelle: «Jeg stiller spørsmålene, og forteller deg så hva du egentlig har svart. Så forteller jeg deg hvorfor det er galt, fordi jeg selv har alle svarene.»

For å henvise til den sveitsiske psykologen Jean Piaget, som Peterson selv refererer til: Newman prøvde å få Petersons svar til å passe inn i hennes eksisterende verdensbilde – noe Piaget ville kalt kognitiv assimilasjon – noe legges til i det eksisterende mentale skjemaet.

Peterson prøvde derimot å få Newman til å utvide sitt verdensbilde, eller i det minste utvide debatten omkring temaer som kjønn, lønn og rettigheter, ved å løfte frem alternative verdensbilder. Hvis Newman hadde latt seg forføre og tatt til seg noe nytt, ville det være kognitiv akkomodasjon – det mentale skjemaet endres og utvides, eller nye skjemaer må legges til.

Det sier seg selv at akkomodasjon er en mer krevende kognitiv øvelse en assimilasjon (hvis vi nå først skal holde oss til fagtermene her). Det er mer krevende å endre eget verdensbilde enn å avvise andres innspill og perspektiver.

Fordi han har tenkt gjennom grunnlaget for egne resonnementer, synliggjør han sprekkene i hennes antakelser.

Barnet trenger å trene på både assimilasjon og akkomodasjon i sin kognitive og psykologiske utvikling. Det kunne være fristende å tenke seg at det samme gjelder for voksne. Nettopp derfor er det så slående at Newman tilsynelatende blir så lamslått av Petersons argumenter i diskusjonen.

Gretten og beriket

Det er ikke første gang Peterson irriterer på seg intervjuere.

I en samtale med Sam Harris blir de to popintellektuelle stående fast i en epistemologisk gordisk knute om hva som er eller ikke er sant. Peterson prøvde å løfte ordet «truth» over forståelsen av faktiske sannheter og usannheter.

Harris mente at hvis man ikke kan enes om en konkret, udiskuterbar observasjon, blir det meningsløst å snakke om sannhet i andre sammenhenger. I to timer sto de på sitt, begge to. Som lytter ble jeg irritert og sliten, men også beriket. Det var deilig å høre to menn(esker) som prøvde å si noe sant om livet og verden, for én gangs skyld.

Og sannhet er jo et vanskelig begrep. Noe kan være sant på et nivå, men usant på et annet. På den måten kan utsagn A og utsagn B, som tilsynelatende står i motsetning til hverandre, være sanne samtidig, fordi de beskriver ulike nivåer av virkelighetsforståelsen.

For eksempel er det sant at kvinner tjener mindre enn menn generelt sett, men dette gjelder ikke i alle tilfeller – det gjelder for eksempel ikke Sheryl Sandberg eller Anita Krohn Traaseth, som begge tjener langt mer enn gjennomsnittsmannen. Menn ser for eksempel mer på YouTube enn kvinner, men selv ser jeg nok mer på YouTube enn menn flest.

Det er kanskje dette som skaper trøbbel når Peterson engasjerer seg i debatter omkring ytringsfrihet, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, eller ikke-binære kjønnspronomen.

Peterson hevder at selv om noe kan være helt uproblematisk i møte med enkeltindividet, kan det bli veldig problematisk når det lages lover og regler av det. For eksempel kan man som et uttrykk for aksept og høflighet tiltale transpersoner med det pronomenet de selv foretrekker – men det bør ikke nødvendigvis lovfestes av den grunn.

Det er her Newman og Peterson kolliderer. Hun anklager ham for å drive med retorisk krigshisseri, men blir stilt øye til øye med sine egne fordommer og logiske brister. Fordi han har tenkt gjennom grunnlaget for egne resonnementer, synliggjør han sprekkene i hennes antakelser.

Forvirring som strategi

Selv blir jeg ofte litt lei av å høre på Peterson. Han mener så mye om så mye. Han sier så mange sannheter, gir så mange råd, at jeg ikke helt vet hva som er hva. Hva er egentlig viktig å vite? Hvor er det akkurat jeg kan vokse? Hva er målet vårt som mennesker her på denne store, lille kloden? Det er som om han bruker forvirring som strategi, og en uhemmet entusiasme som uttrettingsmanøver.

Den ukuelige argumenteringen, de to-tre timer lange forelesningene, de uendelige intellektuelle krumspringene kan få enhver til å lete etter brister i Petersons tankeunivers og spørre seg hva det egentlig er han prøver på.

Men da jeg forleden leste hvordan Sissel Gran bruker tid som en veldig konkret strategi i parterapi, nettopp for å slite «partene litt ut slik at de periodevis glemmer frontene sine og mørnes for nye innfallsvinkler», slo deg meg at dette kan være noe av grunnen til Petersons utrettelighet. Folk må gjerne være litt matte og avvæpnet, eller til og med knekt, før de er villige til å ta til seg nye perspektiver og innsikter.

Mann og barn og jobb, og…

Når jeg hører på Petersons YouTube-videoer, blir jeg stort sett ganske gretten. Han uttaler seg med like stor sikkerhet om karrierevalg som om gammelgresk mytologi.

Men det ikke sikkert at jeg blir gretten fordi det han sier er feil. Kanskje blir jeg irritert fordi jeg mistenker at han har rett. For eksempel når han formidler en ubehagelig sannhet, nemlig at kvinner selv bidrar til forskjellene i topplønn fordi de faktisk jobber mindre.

Vi kan faktisk kan skape noe selv, et liv som ikke likner på alle andres liv. Det trenger vi å høre, vi unge kvinner som er livredd for hvordan livet med mann og barn bør se ut i 2018.

Eller når han sier at unge kvinner havner i gjennomgripende konflikt med oss selv fordi vi som samfunn har blitt redde for barn, og at løsningen ligger i å skape et familieliv ut fra egne forutsetninger og premisser. Det er det faktisk nyttig for meg, kvinne, 30 år, å høre. Jeg trenger å vite at jeg kan bli mor på egne premisser, i tråd med mine egne personlige ønsker, styrker og forutsetninger.

Det er en nyttig motvekt til fortellingene om alle forholdene som går i stykker på grunn av logistikk og bæsjebleier, og en motvekt til fortellingene om kvinner som jobber deltid for å mestre hjem og barn, som legger på seg tjue kilo på tiåret mellom tretti og førti år, og som er sosialt avdanket når vi nærmer oss femti.

Vi kan faktisk kan skape noe selv, et liv som ikke likner på alle andres liv. Det trenger vi å høre, vi unge kvinner som er livredd for hvordan livet med mann og barn bør se ut i 2018.

Og jeg liker når han snakker om at menn i altfor stor grad skyr unna det ansvaret de trenger å ta på seg for å bli voksne – personlig, relasjonelt og profesjonelt. At menn som viker unna, ikke bare gjør seg selv overflødige, menn også gjør kvinnene ulykkelige.

Kvinners biologiske klokke fungerer som en drivkraft for etablering på en annen måte enn menns. Når Peterson hevder at menn som følger kvinners ambisjoner om ansvar, forpliktelse og gjensidig deltakelse, blir lykkeligere og mer mandige i samme slengen, er det noe jeg kjenner igjen når jeg ser på mine venner og kjente i trettiårene.

Mytologiske sannheter

Men Peterson snakker ikke bare om grunnleggende ting som hvordan man kan styrke en kjæresterelasjon eller jobbe med å forbedre egen produktivitet. Han snakker også om mytologiske fortellinger, arketyper, jungianske skygger eller fugl Føniks’ oppstandelse. Og det er her jeg mener han har noe eget å komme med i den offentlige debatten.

I forlengelsen av Jungs kulturpsykologi og eksistensialistene på 70-tallet, løfter Peterson frem en mindre vitenskapelig, men kanskje sannere, måte å snakke om mennesket i relasjon til sine omgivelser på.

Når venstresidens idéer ikke lenger gir oss tilstrekkelig næring, er det ålreit med en kanadisk hissigpropp som sier at det finnes et alternativ.

Ved å vise til arketypiske trekk som vi alle kan etterstrebe, eller som vi alle må overvinne, løfter han samtalen fra det individuelle til det generelle, men svinger utenom empiri og datainnsamlinger. Slik gir det mytologiske uttrykk for noe evig sant om mennesket.

I mitt eget liv illustreres dette ved at det mest brukbare emnet jeg har hatt på universitetet, var et kurs om antikkens teater. I møte med de gamle tragediene og komediene lærte jeg like mye om menneskets natur som jeg har gjort på hele psykologistudiet til sammen.

Selv har jeg også i flere år bladd i en kinesisk visdomsbok hver morgen fordi møtet med det tilfeldige når jeg velger et symbol i I Ching forandrer hvordan jeg går gjennom dagen. Og fordi det å ha et daglig ritual, en måte å våkne på, er organiserende for meg før jeg haster av gårde på 20-bussen på vei inn i virkeligheten.

Det er dette Peterson minner oss om. For både kvinner og menn, over og under 30, trenger innspill på hvordan vi skal leve. Når venstresidens idéer ikke lenger gir oss tilstrekkelig næring, er det ålreit med en kanadisk hissigpropp som sier at det finnes et alternativ. Og at vi alle, til syvende og sist, er ansvarlige for egne valg.

Det skal i hvert fall jeg ta med meg inn i trettiårene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden