Debatt

Kvinnefronten vil ikke høre

Bilde: CC0

Sexkjøpsloven er ikke riktig medisin mot menneskehandel.

Sentralt for min feminisme er menneskers rett til å bestemme over sine egne liv. Da er det en forutsetning at samfunnet har tillit til at alle mennesker er i stand til å foreta egne valg, uavhengig av deres livsstil.

Noen feminister deler ikke denne oppfatningen. Katharina Sass fra Kvinnefronten skriver i BT 18. mars at «prostituerte ikke har lyst på sex med kjøperne sine». Det finnes det ingen holdepunkter for å hevde.

Enkelte selger sex frivillig. De vil ha sex med kunder og få betalt for det. Det valget respekterer jeg. Om Kvinnefronten skal kjempe for likestilling med et fnugg av legitimitet, kan de slutte å betegne sexarbeidere som om de mangler evnen til å ta egne valg.

Flere av kildene Kvinnefronten bruker for å underbygge påstandene sine er skrevet av Melissa Farley. Før man tar Farley for god fisk er det verdt å få med seg at Farley tidligere har vært «ekspertvitne» i den kanadiske rettssaken Canada (AG) v Bedford. Utsagnene fra Farley ble tilegnet liten vekt av høyesterettsdommeren som behandlet saken. Det ble uttalt at Farley sin «forskning» var problematisk – «her advocacy appears to have permeated her opinions». Når utsagn fra Melissa Farley ikke holder i kanadisk høyesterett, burde det heller ikke være en legitim kilde for et debattinnlegg.

Det er bemerkelsesverdig at Kvinnefronten kan hevde at sexkjøpsloven loven ikke skader sexarbeidere i lys av innlegget til Lillith Staalesen i VG for få uker siden, med tittelen «Vi blir rævkjørt av sexkjøpsloven». Sexarbeidere sier selv at de er mer utsatt enn før sexkjøpsloven ble innført. De oppgir selv at de har mindre tillit til politiet. Jeg tror på dem, og jeg mener det er viktig å ta deres stemmer på alvor.

Kvinnefronten velger heller å høre på en kontroversiell kanadisk professor enn menneskene som faktisk berøres av sexkjøpsloven. Det er synd, både for sexarbeidere og likestillingsbevegelsen.

Sexkjøpsloven er ikke riktig medisin mot menneskehandel, slik Kvinnefronten hevder. Menneskehandel har vi allerede straffebud mot, og er ulovlig uavhengig av sexkjøpsloven. Videre oppgir sexarbeidere at de har mindre tillit til det offentlige. Det gjør det vanskeligere å avdekke tvangstilfeller. Det blir vanskeligere å avdekke vold og overgrep. Det tjener ingen på, aller minst ofre for menneskehandel, tvang, vold og overgrep.

Hvordan skal vi regulere kjøp og salg av sex? Løsningen trenger ikke å være modellen fra Tyskland, som Kvinnefronten trekker frem. I New Zealand ble sexarbeid i 2003 avkriminalisert med The Prostitution Reform Act 2003. Etter reformen har sexarbeiderne i New Zealand det bedre enn noen gang. Bordellene tilbyr dem fast lønn, arbeidskontrakt og egne HMS-krav. Norge kan se til New Zealand, men vi kan også se til hvordan New South Wales regulerer sexarbeid.

Språk er makt. Den begrepsbruken vi bruker om andre gir ofte uttrykk for meningene våre. Dette er også tilfellet med Kvinnefronten, som gjentatte ganger refererer til sexarbeidere som «de prostituerte», og på den måten skaper et kunstig skille mellom «oss» og «dem». Mennesker som selger sex velger ofte å kalle seg selv for «sexarbeider», og mange tar avstand fra begrepet «prostituert». Om Kvinnefronten har innsigelser mot begrepet «sexarbeider», kan de bruke uttrykket «folk som selger sex».

Det er, tross alt, mennesker vi snakker om.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden