Debatt

Kvinner forandrer Midtøsten

Oslo er en frihavn for kvinnelige aktivister, skriver kvinnerettighetsaktivist Asma Khalifa.

Bilde: Margrete Løbben Hanssen

Hver dag jobber kvinnelige aktivister i Midtøsten for en mer likestilt verden. Samtidig bruker patriarkalske politikere kvinner som forhandlingskort.

Mens vi her i Norge diskuterer om abortloven er blitt politisert, kjemper kvinner i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) en kontinuerlig kamp for retten til å bestemme over egen kropp.

La meg fortelle om mitt eget land, Libya. I Libya er abortdiskusjonen praktisk talt ikke-eksisterende. Ikke engang i sin mest grunnleggende form. Tilgang til gode helsetjenester er dessverre kun et privilegium, ikke en rettighet.

Hva kvinner selv mener, betyr ingenting i Libya, ettersom samfunnet mener at dette ikke er opp til kvinner å bestemme.

Jenta i den blå BH-en

Dessverre er det flere groteske eksempler fra MENA på hvordan kvinner og kvinners kropp blir behandlet. Voldtekt og seksuell utnyttelse som del av voldelige konflikter er ikke uvanlig.

De siste årene har vi fått makabre opplysninger om utbredt sex-slaveri i ISIS-kontrollerte områder i Irak, Syria og Libya. Dette har vi fått vite om takket være modige vitnemål fra folk som Nadia Murad – som gjennom å kaste lys over grusomhetene har blitt en stemme for flere hundre kvinner og jenter i ISIS’ slaveri.

I land som Saudi-Arabia og Iran eksisterer det strenge lover som påbyr kvinner å dekke seg til og skjule kvinnekroppen. I Egypt rapporteres det om historier hvor kvinner regelmessig blir trakassert. Mange husker sikkert bildet av jenta i den blå BH-en, som ble et symbol på måten kvinner blir mishandlet på i landet.

Kampen for kvinners selvbestemmelse er fremdeles en stor utfordring i møte med patriarkalske politikere som er mer enn villige til å bruke kvinners seksualitet som forhandlingskort.

Marginalisering

Selv om kvinner i regionen har forskjellige utfordringer, har mange av dem til felles at deres hjemland enten opplever konflikt eller bidrar til konflikt. Det påvirker naturlig nok måten de kan drive aktivisme på.

Også her deler mange av kvinnene en stor utfordring: Marginalisering. Kvinners rolle blir ofte ignorert, og deres bidrag blir ansett som annenrangs sammenliknet med menns bidrag.

Dette opplevde jeg selv i etterkant av konflikten i Libya – en konflikt kvinner bidro så mye til å løse, og hvor kvinners opplevelser og trauma ble brukt i politiske kampanjer Men når disse historiene ikke lenger behøvdes, ble de lagt til side.

De enorme utfordringene til tross; organisasjoner i det sivile samfunnet er ofte ledet av kvinner. Kvinner er ledere i lokalsamfunnet, representerer politiske aktører og er i mange kontekster avgjørende for å skape fred. Når konflikter i sin natur inneholder en kjønnsdimensjon, slik tilfelle er i Jemen og Libya, er kvinners bidrag til f.eks organisering av nødhjelp, helt essensielt. Selv om de ikke er offisielle deltagere i fredsforhandlingene, bidrar de med avgjørende innspill for å løse roten av konflikten.

Hverdagsliv

Personlig har jeg ofte observert hvor viktig det er for konfliktfylte samfunn å gjenopprette noe som ligner på et normalt hverdagsliv. Igjen er det grunn til å trekke frem kvinners bidrag. Folks hverdag overses ofte av mediene, som av forståelige grunner publiserer historier og bilder av mer voldelig karakter.

Nettopp derfor er det så viktig å dele kvinners historier om utholdenhet og mot.

Nettverk

Videre er det helt essensielt å skape solide aktivistnettverk som kan dele erfaringer på tvers av regionen – og som kan bidra med gjensidig solidaritet. Eksempelet med den unge saudi-arabiske kvinnen Rahaf Mohamed, som rømte etter å ha fått trusler fra sin egen familie blant annet fordi hun ville forlate islam, tjener som et godt eksempel. Tidligere i år var Rahaf i ferd med å bli deportert fra Thailand. Men takket være sterke internasjonale reaksjoner og solidaritet på tvers av regionen, unngikk Rahaf å bli sendt tilbake til et svært undertrykkende saudisk regime. Hun har i dag fått asyl i Canada.

Et annet eksempel er hvordan ulike aktivister har lykkes med å kriminalisere vold mot kvinner i Marokko. Denne aktivismen ble forsterket gjennom et nettverk av aktivister på tvers av regionen.

Kollektiv forandring

I sum ser vi at kvinnelige stemmer, til tross for ubalansen i makt, evner å skape sosiale forandringer. Det skal vi bygge videre på. Blant annet fungerer Oslo som en frihavn for ulike kvinnelige aktivister. I den norske hovedstaden har vi funnet en plass hvor vi kan diskutere utfordringer og løsninger – samt hvordan vi kan utvide samarbeidet på tvers av MENA-regionen.

På grunn av sikkerhets- og logistiske utfordringer, er slike frihavner begrensede, men like fullt av enorm betydning. Vi har ofte problemer med å koble den enkeltes streben til en mer kollektiv forandring. Men det er gjennom kollektive bevegelser og samarbeid at vi kan skape synlige forandringer.

Slike bevegelser kan inspirere fremtidige generasjoner til å fortsette arbeide for at kvinner i alle verdens land i sannhet kan oppleve en likestilt verden.

I anledning 8.mars vil jeg understreke: Dette er en kamp kvinnelige aktivister har tenkt å ta – og vi har tenkt å vinne!

Torsdag 7.mars kl.18.00 kan du høre flere kvinnelig aktivister fra Midtøsten dele sine historier om hvordan kvinner forandrer Midtøsten på Nobelsenteret.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden