10 kule kvinner

– Kvinner må jobbe dobbelt så hardt

Amina Sewali

Bilde: NRKs bildearkiv

KUL KVINNE: – Hvis jeg feiler, vil noen garantert si «hva var det jeg sa», sier Amina Sewali om det å være kvinne i musikkbransjen. Musikeren og skuespilleren er en av ti kule kvinner i Minervas kåring.

– Kul? Allsidig? Saken er vel at jeg har mild ADHD, ler Amina Sewali.

Så forteller hun hva som har vært konsekvensen av det: at hun alltid har hatt energi og motivasjon til å prøve seg på det hun synes er gøy.

27-åringen, som er en av ti kule kvinner i Minervas kåring, har en imponerende liste med meritter for en relativt kort karriere. Sewali har bearbeidet Shakespeare og spilt i og komponert musikk til Peer Gynt. Hun beatboxer, har vært med i en spillefilm, produserer musikk og har gitt ut et album. Neste uke skal hun, av alle ting, være med i Eurovision med låten Mesterverk.

Når jeg treffer henne bak scenen på Det Norske Teatret, begynner hun altså likevel å le når jeg konfronterer henne med hvor allsidig hun er.

– Det betyr kanskje at jeg har problemer med å konsentrere seg lenge nok om én ting, sier hun. Det er ikke lett for meg å spisse innsatsen mot noe som jeg faktisk satser på.

– Men du har jo gjennomført alt sammen? Problemet til mange som gjør så mye forskjellig, er jo at ingenting blir gjort skikkelig, fordi man hele tiden hopper videre.

– Jeg tror nok det som har drevet meg til å gjennomføre, er ønsket om å se resultatet til slutt, sier hun. – Jeg vet ikke hva som er mest gøy: å prøve nye ting, eller å se hva resultatet av prøvingen faktisk kan bli.

– Teatrene speiler ikke det norske samfunnet godt nok

En ting skal hun i alle fall gjennomføre det neste året, understreker Sewali, og det er studiet hun går på – teaterhøgskolen «Det Multinorske».

Der får hun skuespillerutdanning sammen med fem andre studenter med ikke-vestlig bakgrunn. Tanken fra Det Norske Teatret, som driver utdanningen, er ifølge dem selv å synliggjøre at Oslo er en etnisk sammensatt og mangfoldig by. I tillegg vil de bidra til at teaterscenene får flere skuespillere med minoritetsbakgrunn. Selv kom Sewali til Norge som asylsøker fra Uganda som fireåring.

Minerva kårer 10 kule kvinner

  • I forbindelse med 8. mars kårer Minerva 10 kule kvinner. Kåringen er uformell og skal gi en oppmerksomhet til kvinner som har preget det norske samfunnet på en måte vi har sans for. De er ikke nødvendigvis etablerte, men vi er sikre på at de vil prege Norge i lang tid fremover.
  • Juryen har bestått av Ingebjørg Sofie Larsen (juryleder), Kristian Meisingset og Ragnhild Ulltveit-Moe (Minerva), Sigrid Hagerup Melhuus (rådgiver i Agenda), Maryam Iqbal Tahir (skribent og samfunnsdebattant), Margrete Løbben Hansen (student og ansvarlig redaktør i Kulturutvalget) og Jens Kihl (politisk journalist i Klassekampen).
  • Resultatet av kåringen: Her er Minervas 10 kule kvinner.

I en kronikk i Dagbladet sist uke stilte regissør og forfatter Øystein Stene spørsmål ved hvorfor denne strategien – å velge studenter basert på hudfarge – ikke har møtt mer diskusjon i teatermiljøet. Sewali mener imidlertid at strategien er helt nødvendig:

– Hvis teateret skal speile samfunnet, må også vi som har en annen hudfarge enn hvit, være med, sier Sewali. Hun mener det ikke er mange som ser ut som henne selv på norske teaterscener:

– Det er mange flinke folk i teatermiljøet i Norge, det er ikke det! Men de er veldig like, og miljøet er stort sett veldig homogent, sier hun.

– Hvordan er det å bli «brandet» som flerkulturell?

– Jeg bryr meg ikke så mye om den brandingen, for å være helt ærlig. Men jeg tror nok likevel at den er nødvendig, fortsetter hun, og trekker paralleller til kvinnesaken:

– Utviklingen går riktig vei også i teateret, og det er mer mangfold nå enn bare for et par år siden. Men hvis man vil at utviklingen skal gå fortere, må man gi det et ekstra dytt, slik man gjorde med kvinnesaken.

– Kvinner må jobbe hardere

– I enkelte deler av musikkbransjen, som du jo også er en del av, er det fremdeles færre kvinner enn menn, blant annet innen låtskriving og produksjon. Hvorfor er det sånn, tror du?

– Det er dessverre fortsatt litt sånn at man vokser opp med en forestilling om at det er for gutta, akkurat som at gitarspilling og trommer er det – ikke direkte, men indirekte. Dette er i ferd med å endre seg, men i mellomtiden er viktig å hylle de damene som faktisk er der ute og gjør det bra.

– Påvirker det miljøet i noen retning at det er dominert av menn?

– Ja, sier Sewali, og mener det er mye sant i forestillingen om at man må jobbe dobbelt så hardt som kvinne i musikkbransjen:

– Jeg opplever nesten at man ikke kan feile som kvinne. For hvis man feiler, vil noen si «hva var det jeg sa.»

Selv har hun imidlertid lært seg å gi blaffen:

– Jeg vil bli jobbe for å bli en så god produsent som jeg i det hele tatt kan bli, selv om jeg er helt sikker på at jeg kommer til å få kritikk underveis. Men kritikken gjør bare at jeg får lyst til å jobbe hardere. En dag skal jeg produsere en hel musikal, sier hun bestemt.

– Du vil ha flere jenter inn på musikk-arenaen, og du har selv vært på skoleturnéer og truffet mange unge jenter. Hvorfor er det så viktig å få dem med som unge?

– Det er jo som barn alt starter. Et barn som skal lære er helt åpent, og har ikke de forestillingene om hva som er greit eller akseptert som setter seg senere.

Juryens begrunnelse: Amina Sewali

Amina Sewali (f. 1989) er artist og skodespelar som både skriv gode låter og imponerer med teknikken. Ho har spelt Solveig i Peer Gynt på Nationaltheatret og skal no delta i Melodi Grand Prix. Der er ho den einaste som syng på norsk i år. Det viser eit spenn ikkje alle artistar kan skryte av. Sewali utfordrar og inspirerer. Ho er god i hele produksjonsprosessen, og det er det grunn til å trekkje fram fordi det framleis er for få kvinner som produserer musikk.

Sewali forteller at hun pleier å si til de unge hun snakker med at de må teste ut ting og prøve ting. – Har du ikke penger? Bruk Youtube, sier Sewali.

Til spørsmålet om hun regner seg som feminist, blir Sewali mer forlegen, og kaster ballen tilbake: Hvordan definerer man feminist, egentlig?

– Jeg tror jeg er det, resonnerer hun seg frem til, men det må i så fall være min egen form for feminist.

– 8. mars er kanskje mest av alt en fin påminnelse om den kvinnekampen som har ført oss dit vi er i dag, fortsetter hun.

– Kunstnere påvirker samfunnet på flere plan

– Hva slags påvirkningskraft på samfunnet har du som kunstner? Kan kunstnere forme samfunnet på en måte som den generelle offentligheten, medier, synsere og politikere ikke kan?

– Litt av grunnen til at jeg driver med det jeg gjør, er jo nettopp det, sier Sewali, og trekker frem to dimensjoner hvor hun kan påvirke.

– For det første ligger det en påvirkning i at jeg faktisk gjør det – at jeg er der, at jeg synes, og at jeg er en av få som gjør det jeg gjør min bakgrunn. Det kan være et forbilde for andre i min situasjon. Den andre dimensjonen ligger jo selve kunsten jeg lager. Jeg vil forteller historier fra Uganda, og om betydningen til de menneskene som har vært helter i min egen hverdag. Dette er historier som ikke ville blitt hørt ellers.

Det er tydelig at menneskene rundt henne betyr mye for Sewali, og det er også et av temaene i den nye låten Mesterverk.

– Jeg vil synge om de folkene som er geniale, men som ikke havner i avisene. Det er jo heller ikke alltid er dem som får oppmerksomhet i sin samtid som blir husket over tid. Det er det verdt å tenke over, sier Sewali.

– Hvis du selv skulle kåret en kul kvinne, hvem skulle det vært?

– Er det en klisjé å svare at det er mamma? Mamma er en av de sterkeste jeg vet om. Da hun flyktet fra Uganda og hit, eide hun ikke veldig mye. Hun måtte ta mange jobber samtidig for å kunne ta vare på oss barna. Og bare tenk hvordan det må ha vært å ha en datter som ville gjøre alt, hele tiden!

– Likevel klarte hun å motivere meg gjennom hele oppveksten, avslutter Sewali.

Fra forsiden