Politikk

Lønn som fortjent?

Hvorfor tjener kvinner mindre enn menn? — Studier viser at kvinner i langt mindre grad er villige til å ofre seg for karrieren. De er rett og slett ikke villige til å jobbe så mye som menn, sier sosiolog Preben Møller til Minerva.

Hvorfor tjener kvinner mindre enn menn? — Studier viser at kvinner i langt mindre grad er villige til å ofre seg for karrieren. De er rett og slett ikke villige til å jobbe så mye som menn, sier sosiolog Preben Møller til Minerva.

Likelønnskommisjonen, som ble ledet av Anne Enger, la frem sin utredning om likelønn i 2008. Ett av forslagene til kommisjonen (det vil si kommisjonens flertall — kommisjonens mindretall, BI-rektor Tom Colbjørnsen, gikk mot) er en likelønnspott på 3 milliarder kroner bevilget over statsbudsjettet for å minske gapet mellom menn og kvinner. Dette innebærer å øke lønningene til de yrker som er dominert av kvinner, et tiltak regjeringen har gitt signaler om at den støtter. Men er lønnsforskjellene mellom menn og kvinner et tegn på at kvinner diskrimineres? Eller er det andre årsaksforklaringer? Og hvis det ikke er diskriminering er da lønnsgapet et problem, eller kan den da saklig begrunnes?

Ingen tegn til lønnsdiskriminering
Likelønnskommisjonen påpeker i sin utredning at det finnes få eller ingen tegn til lønnsdiskriminering, noe sosiolog Preben Z. Møller mener er helt entydig.

— Vi har visst med sikkerhet siden 2000 med Trond Pettersens omfattende studie at det ikke foregår lønnsdiskriminering i Norge. Hans funn har blitt reprodusert siden, sist ved likelønnskommisjonen, sier Møller til Minerva.

LO-sekretær Trine Lise Sundnes er ikke like kategorisk.

— Det er riktig at vi finner lite av direkte lønnsdiskriminering; at kvinner og menn i samme yrke på samme arbeidsplass tjener ulikt. Det finnes derimot lønnsdiskriminering i arbeidslivet ved at kvinner jevnt over er plassert i andre stillinger enn menn, stillingsdiskriminering. Eller at arbeid av lik verdi lønnes ulikt, hvor vi gjennomgående ser at yrker med stor andel kvinner lønnes lavere enn yrker de kan sammenligne seg med stor andel av menn, det vi kaller verdsettingsdiskriminering, sier Sundnes.

Møller er uenig

— Å si at kvinner stillingsdiskrimineres er en paranoid tanke når vi vet at kvinner systematisk sier nei til lederansvar, og at det stort sett er risikovurderinger som legges til grunn ved ansettelser til lederstillinger. Videre, når LO-sekretæren sier at vi har ”verdidiskriminering” er hun over i en normativ debatt hvor det ikke finnes konsensus. Hvem er det som vet hvor mye omsorgsyrkene er verdt ”moralsk” sett? Dette er tull fra LO-sekretæren. Når hun kaller dette lønnsdiskriminering, er hun villedende.

Kjønnssegregert arbeidsmarked
Møller mener hovedforklaringen til at menn tjener mer enn kvinner er et kjønnssegregert arbeidsmarked.

— Det handler mye om utdanningsvalg, som sluser kvinner og menn inn i ulike sektorer som lønnes ulikt. Bare 18 % av mennene jobber i offentlig sektor, mens 49 % av kvinner gjør det. Offentlig sektor lønnes lavere enn privat sektor. Det er dette som kalles det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet, og Norge har et av de mest segregerte i Europa.

LO-sekretæren er ikke uenig.

— Her er LO på linje med likelønnskommisjonen. I tillegg til kommisjonens forklaringer vektlegger LO i større grad enn kommisjonen årsaker som deltid, pensjonsytelser og ansettelsesvilkår, uttaler Sundnes.

Det biologiske faktum at kvinner blir gravide, gjør dem mer sårbare, da det hefter mer usikkerhet rundt deres arbeidsforhold. Sett fra en bedriftseiers synsvinkel er det mindre risiko forbundet med å ansette og forfremme menn. Preben Z. Møller mener dette bidrar til at menn også gradvis får komparative fortrinn på jobbmarkedet, og for å sikre rettferdig konkurranse må staten sørge for like rammebetingelser. Den eneste måten man kan jevne ut risikoen på, er i følge Møller, å balansere lovpålagte rettigheter og plikter når det gjelder fødselspermisjon og liknende ordninger. På den måten overfører man noe av risikoen man utsetter arbeidsgiver for når vedkommende velger den barnløse trettiårige kvinnen. Samtidig mener Møller det ikke er nok å skylde på sjefen.

— Studier viser at kvinner i langt mindre grad er villige til å ofre seg for karrieren. De er rett og slett ikke villige til å jobbe så mye som menn. De ønsker heller ikke å overføre mer fødselpermisjon til menn. Toppjobber blir da automatisk uoppnåelige, slår Møller fast overfor Minerva.

Trygghet vs. frihet
Norge har som påvist i likelønnskommisjonen, et kjønnssegregert arbeidsmarked. Trine Lise Sundnes mener at kjønnstradisjonelle valg av utdanning og yrker spiller en vesentlig rolle, i tillegg til at kvinner og menn har ulike yrkes- og karriereløp. Sundnes peker også på at likestilling i hjemmet og tilrettelegging for valg i denne sammenheng har betydning.

— Hvorfor velger mange kvinner å jobbe deltid, mens menn velger heltid? Hun svarer selv på spørsmålet. — Det har helt klart sammenheng med graden av likestilling i parforholdet, men også hvordan arbeidslivet tilrettelegger for heltidsstillinger, kombinasjon yrkeskarrierer og rollen som småbarnsforeldre spiller rolle.

Møller synes trygghet vs. frihet er en fin analytisk dikotomi, som kan forklare hvorfor arbeidsmarkedet er sterkt kjønnssegregert.

— Menn er langt mer risikovillige enn kvinner. Av en eller annen grunn er vi ikke villige til å ta inn verdien av trygghet når vi prater likestilling. Alle kjenner jo til verdien av trygghet, som for eksempel når vi flykter til offentlig sektor og økonomisk trygghet i usikre tider. Vi vet også at de uformelle forventingene arbeidstageren står overfor i privat sektor er ganske annerledes enn i privat sektor. Individet og privatlivet er langt mer beskyttet i offentlig sektor. Dette er vi heller ikke villige til å ta inn når vi prater likestilling. Trygghet, kombinert med at kvinner søker mindre risiko og ikke opplever det samme forsørgeransvaret eller har et kjønnsideal sentrert rundt sosioøkonomisk status er halve forklaringen. Den andre halvdelen handler om at menns forsørgeransvar. 70 prosent av norske kvinner (Synovate 2008) forventer at mannen skal ta forsørgeransvar. Videre sentres mannsidealet rundt dominans, kontroll, risikovillighet, og bevisst prioritering av lønn når utdanning velges. Menn trekkes mot konkurranse, og kjønnene har muligens også ulike interesser, sier Møller.

Møller uttalte i debatt med Audun Lysbakken at kvinner som jobber i offentlig sektor får dårligere betalt enn privatsektor på grunn av at tryggheten er større i førstnevnte sektor. Men er det urimelig å gjøre offentlig sektor relativt mer konkurransedyktig enn privat sektor ved å lønne disse stillingene høyere, med den konsekvens at det kommer kvinnedominerte yrker til gode?

— Ja, dette er urimelig i mine øyne, med mindre man balanserer risiko/trygghetsfaktorer. Utrygghet, risiko, skjult overtid og resultatansvar skal både anerkjennes og kompenseres for. Utover dette må man gjerne argumentere for likhetstanken, som jeg i utgangspunktet er positiv til. Men ikke bruk likestillingsretorikk, da roter man det til, sier Møller.

Politisk innblanding?
I Norge har vi lang tradisjon for at det er partene i arbeidslivet som styrer lønnsdannelsen, et poeng Trine Lise Sundnes understreker. Men hun mener like fullt at politikerne bør blande seg inn for å sikre likelønn.

— Politikerne kan og bør gjøre noe med de strukturelle forholdene. Dette er viktig i og med at problemet er sammensatt og krever løsninger på mange fronter, dersom vi skal få til reell likelønn. Når det gjelder årets forhandlinger har LOs representantskap vedtatt kravene i forbindelse med forhandlingene som i år kjøres forbundsvist. Derfor vil våre forbund gjøre sine prioriteringer og møte likelønnsutfordringene med ulike tiltak innefor de forskjellige sektorene. For offentlig sektor betyr dette at vi må bruke noe mer økonomi enn i privat sektor, sier LO-sekretær Trine Lise Sundnes til Minerva.

Preben Z. Møller er ikke motstander av politiske inngrep, men savner i stor grad empirisk belegg. Samtidig mener Møller at ”høyrefolk” i alt for stor grad avfeier betydningen av strukturer.

— Vi mennesker beveger oss alltid i en konsekvensmettet verden. Når jeg prater med høyrefolk, virker det ofte som at de har en forestilling om at individet skal få være ”i fred”, eller bør få ”velge selv”. Som om at de tror at mennesket har muligheten til å velge fritt. Vi danser alltid etter en pipe, spørsmålet blir hvilken pipe. Vi kan ikke snike oss unna dette valget, som dypest sett handler om å ta ansvar for våre egne liv.

— Selv om de fleste feminister, inkludert Lysbakken bruker ”strukturen” som et slags spøkelse i maskinen de griper til når de ikke lenger vet hva de skal si, så finnes det altså en struktur vi danser etter. Men den må kunne påvises empirisk på en eller annen måte, ikke bare være fundert i venstreradikal metafysisk teori. Å påvise lønnsforskjeller er ikke nok. Man må dessuten skjønne at den også opprettholdes av individer. Som nevnt tidligere, kjønnene står ulikt stilt overfor reproduksjonen, både biologisk og juridisk, som påfører den kvinnelige arbeidstageren større risiko i arbeidsgiverens øyne. Dette kan vi utligne gjennom politiske tiltak, om vi vil. Det vi ikke må gjøre er å gripe til paranoide patriarkatforestillinger, som den onde ”gutteklubben”, glasstaket, meningsløse verdidebatter, eller fremstille norske kvinner som ofre. Det finnes det ikke empirisk belegg for. Men vi skal heller ikke tro at individet får være ”i fred” om vi ikke gjøre noe, uttaler Møller.

Mer konkurranse i kvinnedominerte yrker?
I henhold til grunnleggende økonomisk teori så skulle flere tilbydere (arbeidsgivere) gavne arbeidstagere, ettersom flere parter da vil konkurrere om å tiltrekke seg de arbeiderne. LO avviser tankegangen.

— Mer konkurranse om kvinners arbeidskraft gjennom flere tilbydere har ikke vist seg å hjelpe kvinner til høyere lønn, snarere tvert i mot. Lønns- og arbeidsforhold blir skviset i anbudsprosesser og vi ser her lønnsdumping i stede for at lønningene stiger. Derimot vil et mindre kjønnssegregert arbeidsmarked i høy grad hjelpe. LO har lansert 13 punkter for mer likestilt arbeidsliv som vi mener vil bidra til likelønn og som kan leses på våre hjemmesider, sier LO-sekretær Sundnes.

Møller er også opptatt av arbeidsmarkedet.

— Å oppheve det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet handler om å endre kjønnsadferd. Det klarer man ikke med mindre man endrer kjønnsrollene, eller idealene. Dermed må man tenke langsiktig, og man må tenke sosialisering. Måten staten endrer sin befolkning på, er stort sett gjennom media og sosialiseringsinstitusjonene, som barnehage og skole m.m. En kortsiktig hestekur, eksempelvis at dagens menn skal subsidiere kvinner eller kvotering inn i styrer har lite for seg.

Trekk frem den seriøse forskningen.
Møller mener kjønnsforskningen i Norge er gjennomideologisert og mener det viktigste er å løfte frem den seriøse forskningen.

— Ved å løfte frem den seriøse forskningen så kan vi en gang for alle blåse bort den ideologiske forskningen som forsyner samstemte politikere og journalister med ideologisk motiverte analyser. AP/Sentrum/Høyre må skjønne at analyser og tiltak som ikke er forenlige med venstresidens ideologiske ståsted aldri kommer ut. Gi meg ressurser, uavhengighet, en tank å tenke i sammen med noen tøffe, smarte kollegaer, så er noe gjort. Alternativ kan vi vente på at den ”grå tsunamien”, eldrebølgen skal øke etterspørselen etter omsorgsarbeidere, og muligens øke lønningene i kvinnedominerte yrker. Men det vil være tragisk, avslutter Preben Møller.

  • Eirik Løkke (f. 1980) er journalist i Minerva.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden