Kommentar

La dem gå

Christian Tybring-Gjedde mener bompengesaken er avgjørende for om partiet kan fortsette i regjering. La dem gå, skiver Nils August Andresen.

Bilde: Bjørn Inge Bergestuen, Frp

Det er ikke første gang ledende FrPere vil gå ut av regjeringen hvis de ikke får viljen sin. Denne gangen bør de ikke få noen innrømmelser.

NRK melder i dag at en rekke kilder i Fremskrittspartiet sier sjansen er større enn noen gang for at FrP går ut av regjeringen etter landsstyremøtet neste uke – med mindre partiet kan presentere en eller annen seier på bompenge-saken før den tid.

Det er uklart hva FrP regner som en tilstrekkelig seier. Men det er klart hva som er den våte drømmen: Carl I. Hagens forslag om å bruke 100 milliarder oljekroner på å fjerne bompenger. Mellom virkelighet og drøm ligger kanskje flere mer «moderate» forslag, som alle formodentlig vil ha til felles at de ytterligere vil øke oljepengebruken.

Det hender man skal lytte når regjeringspartnere har havnet i uløkka. Men denne gangen bør Erna Solberg ikke engang vurdere å innfri Fremskrittspartiets krav. En kompromissløs linje er nødvendig ikke bare for å unngå en enda mer uforsvarlig pengebruk, men også fordi FrP må lære å ta ansvar for politikk partiet faktisk selv ikke bare har ført, men også fremmet.

Dessuten sitter partiet på usedvanlig svake kort – både politisk og taktisk.

FrP eier politikken

Det er ikke rart at bompenger er en vanskelig sak for FrP. Partiet har gått til valg etter valg på å redusere og fjerne dem, og har hatt det som sin primærpolitikk – også inn i regjeringsforhandlinger. Likevel er det ikke til å komme fra at partiet ettertrykkelig eier dagens politikk – og ikke bare fordi partiet sitter i regjering og har hatt både samferdselsministeren og finansministeren sammenhengende i seks år.

Saken er at det i betydelig grad er FrPs egne prioriteringer som har gjort det nødvendig med så høye bompenger totalt som vi ser i dag. Partiet har prioritert å senke engangsavgiften, årsavgiften og omregistreringsavgiften. Men partiet har også vært en pådriver for å bygge mer vei. Mye mer vei. Og langt fra all veibyggingen er samfunnsøkonomisk godt begrunnet. Mer vei betyr økte utgifter, og økte utgifter betyr økte bompenger. Det følger av dagens finansieringssystem.

FrP har skrytt av både avgiftskuttene og veibyggingen ved gjentatte anledninger. Og snarere enn å endre finansieringssystemet har FrP altså prioritert å redusere øvrige bilrelaterte avgifter med rundt to milliarder kroner årlig. Det hjelper ikke at Christian Tybing-Gjedde overfor NRK spør «om det er dette vi skal være med på». For FrP har ikke vært passasjer her; de har sittet med minst én hånd på rattet, og kontrollert i hvert fall gasspedalen. Det finnes ingen syndebukk å peke på for denne prioriteringen.

Mange andre valg hadde vært mulig underveis for å gi lavere bompenger, hvis det var et så sentralt mål. Slike muligheter ble ikke grepet. FrP ber nå regjeringen føre en enda mer uansvarlig økonomisk politikk, eller gjøre en dramatisk omprioritering til fordel for partiets hjertesak, for å bøte på velgernes reaksjoner på den politikken partiet selv har prioritert og gjennomført.

Les også:

De som bruker veiene bør betale for dem

Lite å tjene

Det finnes saker der FrP antagelig kunne vunnet velgere på å markere en linje og å gå ut av regjering. Innvandring, der partiet fortsatt har betydelig tillit, kunne vært en slik sak – dersom regjeringspartnerne forsøkte å tvinge gjennom et eller annet liberalt forslag fra Venstre eller KrF. Når det er snakk om samferdsel, og det er egen politikk partiet i realiteten stiller ultimatum mot, stiller saken seg ganske annerledes.

At FrP eier politikken så ettertrykkelig, og at bompengevelgerne så tydelig har vist nettopp det, gjør også at partiet har lite å tjene på å gå ut av regjeringen på en symbolhandling her: Partiet gjenoppretter ikke sin troverdighet med et eller to urealistiske forslag som blir nedstemt, når de faktiske prioriteringene i regjering over lang tid har fremvist noe helt annet.

Om partiet faktisk skulle forlate regjeringen på en slik sak, ville partiet også havne i en ytterst vanskelig situasjon på Stortinget. Å felle regjeringen ville være en vanskelig farbar vei. Partiet ville dermed bli redusert til å sitte på Stortinget, hvor de måtte prioritere bompenger foran alt annet i budsjettforhandlinger, med en regjering som i prinsippet kunne samarbeide to veier.

Trussel eller løfte?

Gitt at dette er situasjonen, er det en interessant øvelse å forestille seg hvordan regjeringspartnerne ville oppfatte en trussel fra FrP om at partiet forlater regjeringen hvis man ikke får gjennomslag. Er det Trine Skei Grande som skal oppfatte dette som en drastisk trussel – lederen for et parti som i sin evige kamp mot sperregrensen nå kjemper med nebb og klør forklimatroverdighet blant egne potensielle velgere? Eller er det Kjell-Ingolf Ropstad, som forsøker å holde samlet et parti som er revet i to nettopp av spørsmålet om samarbeid med Fremskrittspartiet?

Ethvert ultimatum FrP stiller ovefor disse to regjeringspartnerne, vil tolkes ikke som en trussel, men som et løfte.

For statsminister Erna Solberg stiller saken seg litt annerledes. Firepartiregjeringen er tross alt hennes kongstanke og store seier. Samtidig kan hun ikke gi mer oljepenger uten å rasere Høyres økonomiske troverdighet i lang tid fremover, og hun kan ikke etterkomme noe krav av denne typen uten å undergrave statsministerembedets autoritet.

Nye muligheter også for Høyre

Dessuten gir Fremskrittsspartiets eventuelle utmarsj fra regjeringen mange nye muligheter for Høyre – i hvert fall så lenge FrP ikke forsøker å brenne ned hele huset ved å felle regjeringen.

Det gjelder for samferdsel: Ikke bare kan man i fred og ro kutte litt i enkelte samferdselsprosjekter – og dermed også redusere bompengefinansieringen; man kan også bruke tid på en seriøs gjennomgang av finansieringssystemet. Men først og fremst slipper man store mengder støy – justisministere som kommer og går, et utall personlige skandaler, og konstant uro i stortingsgruppen til det nest største regjeringspartiet.

Dessuten bli det mange nye statsrådsposter å fordele. Regjeringen kan for eksempel få en justis- og innvandringsminister fra Høyre – som dermed kan profilere seg bedre på dette feltet.

Og om Fremskrittspatiet faktisk skulle lykkes å bruke sin nyvunne opposisjonstilværelse til å få velgere tilbake fra sofaen, eller tilbake fra Senterpartiet, ville det bare styrke borgerlig side i valget i i 2021.

Ingen ess i ermet

Det er ikke første gang Fremskrittspartiet eksplisitt eller implisitt truer med å forlate regjeringen. For ofte har slike trusler medført ulike former for innrømmelser.

Men FrP sitter ikke med noen ess i ermet denne gangen.

Hvorvidt man velger å kaste korte, eller å gamble og tape, er derfor en hodepine Fremskrittspartiet bør få lov til å slite med helt på egenhånd.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden