Kommentar

La oss dvele litt ved hvilken fremragende institusjon monogamiet er

Dersom kjønnsmarkedet ikke blir regulert, vil resultatet bli en særdeles ujevn fordeling, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Den syriske alfahannen som har ankommet den svenske skjærgården med sine tre koner og 16 barn, skaper sterke reaksjoner, heldigvis.

Om et eller annet alternativt høyresidenettsted med avslappet forhold til sannheten skulle funnet på en skikkelig provoserende nyhet, kunne de knapt gjort det bedre enn den høyst reelle nyheten om den syriske alfahannen i Nacka kommune i Sverige.

Kommunen har plassert ham, hans tre koner og 16 barn i tre nyinnkjøpte leiligheter til en samlet kostnad av 14 millioner svenske kroner. At det er dyrt å ta imot flyktninger burde imidlertid ikke sjokkere så mye som at svenskene ikke erklærer minst to av ekteskapene for ugyldige. Men det har de visstnok ikke hjemmel til så lenge ekteskapene er inngått i utlandet på et tidspunkt da ingen involverte hadde tilknytning til Sverige. Polygami er såpass uhørt her nord at myndighetene ikke har tatt ordentlig høyde for det.

Det kan være verdt å reflektere litt over hvorfor det er slik og over hvilket sivilisatorisk fremskritt monogamiet har vært. For det er jo alfaen i Nacka som representerer normalen i historisk perspektiv, mens vi utgjør unntaket. Polygami er fortsatt tillatt i mesteparten av Afrika og den muslimske verden. På 90-tallet viste en amerikansk undersøkelse av 1231 forskjellige samfunn at bare 15 prosent av dem var monogame. Genetikere har funnet ut at vi alle har langt flere kvinnelige enn mannlige forfedre: For 8000 år siden fikk 17 kvinner reprodusert seg for hver mann.

Jeg tar dette som et tegn på at vi fra biologiens side ikke har noen naturlig tilbøyelighet til å søke sammen som én kvinne og én mann.

Dersom kjønnsmarkedet ikke blir regulert av kulturelle mekanismer, vil resultatet, i likhet med på mange andre områder, bli en særdeles ujevn fordeling. Dette er til fordel for noen få, rike og mektige, men en ulempe for flertallet.

Monogami og økonomisk vekst

Da kristendom ble synonymt med monogame parforhold, var det altså en tidlig seier for sosialismen.

Skjønt, kjønnsmarkedet er ikke som andre markeder siden det i hovedsak er et nullsumspill. Da har omfordeling mer for seg enn ellers. Jeg tror heller ikke at polygami kan gå hånd i hånd med en velfungerende markedsøkonomi. I statene hvor det praktiseres, har man vel som regel en form for røverkapitalisme, der ditt forhold til de mektige mennene i samfunnet er avgjørende for om du er rik eller fattig. Derfor har disse mennene flere koner.

Også i det førkristne Roma var kun monogame ekteskap lovlige. Noe jeg tror var en forutsetning for at byen opplevde en økonomisk vekst man aldri hadde sett tidligere i historien. Når enhver fjott av en mann kan få seg dame og får en familie å forsørge, gjør det noe med innsatsviljen. Istedenfor å bli soldater, billig arbeidskraft eller bortkastede liv, danner de grunnlaget for det borgerlige samfunn.

De siste 1000 årene har kristendommen vært samfunnslimet som har holdt monogamiet på plass og hindret sosial dumping på kjønnsmarkedet. Dette limet har vært så sterkt at monogamiet fortsatt står fjellstøtt i kulturen vår, selv om kirken ikke lenger er noen bærende institusjon.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Datingappene

Man kan imidlertid ta seg i å frykte at fjellstøheten ikke vil vare. Vi befinner oss i alle fall i en utvikling som slår sprekker i fundamentet.

Sjekkemarkedet har for eksempel blitt tatt over av datingapper. Der konkurrerer de minst attraktive 80 prosentene av menn om de minst attraktive 22 prosentene av kvinner, og de mest attraktive 78 prosentene av kvinner om de mest attraktive 20 prosentene av menn, ifølge en undersøkelse.

Fra et prinsipielt liberalt synspunkt er det ikke noe i veien for å åpne for polygami. Nå som vi ikke er religiøse lenger, er det en urettmessig innblanding i folks privatliv, er det lett å tenke seg. Dersom tre kvinner heller vil dele på en alfakjekkas, enn at to av dem må ta til takke med en nokså gjennomsnittlig stakkar, må del vel være opp til dem? En forening for såkalt polyamorøse ble stiftet i fjor, og røster i både Venstre og FpU har tatt til orde for å tillate flerkoneri i Norge.

Foruroligende

Konjakk-gründeren Jon Bertelsen fra Senja er den eneste etniske nordmannen jeg i farten kommer på at har stått frem med to koner.

Men ellers har seriemonogamiet blitt en vanlig utvei for nasjonens alfahanner.

En foruroligende, nesten usynlig utvikling i samfunnet er at stadig flere menn blir valgt bort og ikke får oppleve å stifte familie. En tredjedel av menn som fyller 40 år, er barnløse. Det er en dobling siden 1980. Blant kvinnene er det en langt større andel som unngår barnløshet. Som mange vil ha fått med seg, skyldes dette at alfaene får flere kull, mens menn som ikke har de egenskapene kvinner ser etter, velges bort.

«Du kan jo lura litt på kva samfunn det blir, med så mange einslege barnlause menn», sier tidligere SSB-forsker Turid Noack i gårdagens Klassekampen.

Skrekkscenariet

Det ville vært rart om det ikke skapte et kaldere samfunn der mange menn som ingen trenger, forårsaker store sosiale problemer. Og skrekkscenarioet er at vi i fremtiden vil få en allianse av innfødte norske Bertelsener og nye landsmenn, som krever å få leve ut kjærligheten i polygame ekteskap, i toleransen og liberalismens navn. Da vil vi med på kjøpet få vold, kriminalitet og andre problemer som kjennetegner underutviklede, polygame samfunn.

Jeg tror ikke vi kommer dit. Men det samme ville de fleste sagt om seriemonogamiet for ikke mange generasjoner siden.

Vi får i det minste håpe at det derfor ikke er for mye forlangt at svenskene kommer opp med en hjemmel for å gi følgende beskjed til den syriske alfaen i den stockholmske skjærgården: Han må finne ut hvilken av de tre som er favorittkona.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden