La ikke staten oppdra barna dine

Dersom barnet ditt er høylytt i klasserommet, hvem sitt ansvar er det at barnet roer seg og følger med i timen?

Publisert

For to generasjoner siden ble det ansett som progressivt når kvinner tok utdannelse og jobbet, i stedet for å være hjemme for å passe barna og stelle i huset. I dag er det derimot forventet at kvinner tar utdannelse og jobber, og at mannen bidrar hjemme. Samfunnet støtter massivt opp under at begge foreldrene kan delta i arbeidslivet.

Bare de siste 20 årene har tilbudet til småbarnsfamilier endret seg dramatisk. Da jeg vokste opp på starten av 90-tallet var familiene heldige om barna fikk barnehageplass. Selv gikk jeg aldri i barnehage. Jeg tilbrakte mine første leveår hos mormoren min eller dagmamma, i barnepark og på førskolen. I dagens politiske ordskifte kan man nesten få inntrykk av at det var et under at jeg har lært både å skrive, lese og regne, uten en eneste dag i barnehage.

Full barnehagedekning har vært en stor og viktig seier for barnefamiliene, og har gjort det mulig for begge foreldrene å være i jobb. De fleste opplever det å være i jobb som meningsfylt, og ser frem til å komme tilbake i jobb fremfor å være hjemme. Barn har også behov for å være i aktivitet og bli kjent med andre barn.

Samtidig som velferdsordningene for barnefamiliene er forbedret, er også forventningene om at de skal bli brukt store. Barnehagetilbudet er styrket, det har kommet langt flere og strengere krav, og mangfoldet av tilbud er svekket. «Vi kan ikke premiere de som har valgt feil», sa Jens Stoltenberg under en presentasjon av sitt partis program for perioden 2005-2009. Han ønsket å skrote kontantstøtten. Med hans øyne ville det eneste rette være å få barnet raskt inn i barnehagen, nå som full barnehagedekning var på plass.

Noen ganger får man inntrykk av at enkelte politikere tror at barn har bedre av å bli tatt hånd om av en offentlig institusjon, enn å være hjemme hos sine egne foreldre. Så fort barnet passerer ett år og får barnehagetilbud, skal barnet være klart for å begynne. Det virker som at enkelte mener det kun er utdannede pedagoger som er skikket til å oppdra et barn, og at det er viktig å så fort som mulig å få barnet «vekk» fra foreldrene.

Jeg hører ofte folk si om kontantstøtten: «vi kan ikke betale folk for å la være å benytte seg av et velferdsgode». Det er en svært misforstått argumentasjon. Akkurat som muligheten for barnehageplass er tilbudet om kontantstøtte en velferdsgode for barnefamiliene – som attpåtil er vesentlig billigere for staten å finansiere. Samtidig har kontantstøtten en ekstra dimensjon. Kontantstøtten gir foreldrene valgfrihet. Kanskje passer det for et barn å begynne i barnehagen på ettårsdagen? Kanskje har man en mormor som gjerne vil passe barnet? Eller kanskje mener man at en mindre barnegruppe vil være bedre og derfor organiserer et alternativ privat?

Med kontantstøtten kan barnefamiliene i større grad bestemme selv hvordan de vil innrette livene sine i tråd med hva de selv føler er rett for deres eget barn. Det er ingen grunn til å anta at kommunen, staten eller NHO/LO er bedre skikket til å ta denne vurderingen enn de som kjenner konsekvensene på kroppen.

Noen går ned i stillingsprosent for å kunne være mer sammen med barna. Andre velger en jobb med mindre arbeidspress eller tar full permisjon en kort periode. Egentlig burde vi berømme disse kvinnene og mennene som legger bort karrierejag, inntekt og egne interesser for å ivareta barna sine på den måten de mener er best. Men tvert i mot har det å prioritere barnet først, blitt likestillingsfiendtlig og samfunnsøkonomisk uheldig. Som familiepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Anette Trettebergstuen, har sagt det: «å øke og bevare kontantstøtta fører til lavere sysselsettingsgrad hos kvinner, og innvandrerkvinner spesielt. Det er synd for arbeidslinja, det er synd for kvinnene det gjelder, det er synd for likestillingen og det er synd for barna». 

Fremfor å gi familiene rom til å tilpasse livene sine til barnas behov, skal barn helt ned i ettårsalderen lære seg at statens behov kommer først. Mange blir anbefalt å finne løsninger som gjør at jobbsituasjonen i så liten grad som mulig blir påvirket av familieforøkelsen. Selv er jeg blitt anbefalt å finne en barnehageplass med lang åpningstid, slik at jeg kan slippe å gå tidlig fra jobb for å hente ettåringen før stengetid kl. 17.

En skulle tro at foreldre ville gjøre motstand mot at det blir mer og mer akseptert og oppfordret til at barna skal tilbringe mer tid i offentlige institusjoner enn hjemme med sine egne foreldre, og at det er staten og kommunene som tar hoveddelen av ansvaret for å forme barna våre. Men det er lite motstand mot denne utviklingen. Snarere har forventningene fra foreldrene blitt større. Mange som jobber med barn og unge opplever at foreldre setter urimelige krav til hva barnehagen og skolen skal gjøre for barna og hvem som har ansvaret for barnas oppdragelse og læring.

Dersom barnet ditt er glad i matte, gjør matteleksen raskt ferdig og ønsker noe mer å bryne seg på. Hvem har da ansvaret for å finne noen ekstra oppgaver barnet kan løse? Foreldrene er ofte raske til å rette pekefingeren mot læreren eller skolevesenet.

Dersom barnet ditt har kranglet med et annet barn, hvem har ansvar for å bidra til å løse konflikten? Igjen får læreren blikkene rettet mot seg.

Dersom barnet ditt er høylytt i klasserommet, hvem sitt ansvar er det at barnet roer seg og følger med i timen? Det er vel læreren?

Gang på gang får læreren spørsmålet «hva har du tenkt til å gjøre med dette?». Foreldre er opplært til at det er den offentlige institusjonen som har ansvaret for barna, og dermed også er ansvarlig for å løse disse utfordringene. Og skolen skal selvsagt bidra, men det bør ikke være noen tvil om at det er foreldrene som har ansvar for å oppdra elevene, og sørge for at de har grunnleggende evner til å være snille mot medelever. Det er selvsagt også på hjemmebane at det skal legges til rette for at barna får utviklet seg også på fritiden – for eksempel med matteoppgaver dersom barnet er interessert i det.

Når diskusjonen på foreldremøtene i hovedsak dreier seg om hvilke retningslinjer som foreligger for organisering av barnebursdager, databruk, pengebruk på skoleball eller lommepenger til kiosken på leirskolen, så er det fordi dagens foreldre utrolig nok er vant med at de offentlige institusjonene tar seg av slike vurderinger og beslutninger på vegne av familien. Med litt sunn fornuft sier svaret på alle disse utfordringene seg egentlig selv.

Noen ganger er det nødvendig at lærere griper inn og følger opp et barn litt ekstra. Det kan blant annet skyldes en bekymring for at barnet ikke får god nok oppfølging eller omsorg hjemme. Men frykten for at barn ikke får den oppfølgingen de burde hjemme, brukes alt for ofte som argument for å innføre (dyre) universelle ordninger. Det diskuteres innføring av skolemat fordi noen få barn får usunn mat i matpakke. Flere skoler har hatt forsøk med leksefri skole, fordi barnas foreldre har ulike forutsetninger for å hjelpe barna, og dermed bidrar lekser til å øke forskjellene. SV har lenge kjempet for heldagsskole med fritidsaktiviteter for å lette på tidsklemma om ettermiddagen.

Det er godt mulig at det dødsens slitsomt med en hverdag som utelukkende dreier seg om kjøring fra aktivitet til aktivitet, trenerjobb for yngstemannens fotballag, lekselesing og FAU-møte på kvelden. Det kan godt være at det er utrolig deilig å gi staten eller kommunen ansvaret for barnets oppdragelse, matbehov, mentale og fysiske utvikling, og gjerne også selvrealisering.

Men vi må erkjenne at det er en grense for politikken. Setter man et barn til verden påtar man seg også et enormt ansvar for å følge dette opp og sette grenser, gi leveregler, sørge for en god oppdragelse, og skape gode medmennesker og medborgere. Selv om samfunnet rundt selvsagt skal hjelpe til, er det foreldrene selv som skal være den viktigste bidragsyteren og premissgiveren i sine barns liv.

Da må vi også la dem være nettopp det. Da må vi sørge for at de får valgfriheten til selv å velge de løsningen som passer best for dem. Og vi må akseptere de valgene de tar. Vi skal ikke «belønne de som velger feil». Vi skal belønne de som velger det som er riktig – for dem selv.

Statlige institusjoner kan aldri gi den samme kjærligheten og tilhørigheten som foreldre kan gi. Det viktigste for barn og unges trygghet, er trygge og stabile foreldre. Og når alt kommer til alt, er trygghet og selvtillit langt viktigere enn regne- og skriveferdigheter. En utvikling der staten nærmest overtar forsørgeransvaret for barn er ikke bare farlig på individnivå, men også på samfunnsnivå. Et samfunn som glemmer dette grunnlaget, får borgere som frasier seg ansvar fremfor å ta ansvar. Som betaler for aktiviteter fremfor å selv skape aktivitetene. Slik jeg ser det vil det bety mindre tillit og større avstand mellom folk.

Samfunnet vårt har historisk sett vært bygd opp av aktive mennesker som tar tak for å bidra til fellesskapet. Ikke bare gjennom skatteseddelen, men gjennom dugnader, innsats i frivillige organisasjoner, lokalpolitikken og møter mellom enkeltmennesker. Dette bygger tillit mellom mennesker, eierskap til lokalsamfunnet sitt og utviklingen av det.

Jeg mener dette er grunnfundamentet for et god samfunn, og for at vi skal kunne møte stadig nye utfordringer med blikk for å finne løsninger. Det er dette som gjør at vi i samfunnet greier å bygge broer, og ikke murer. Det mest avgjørende er at vi har en tilhørighet, at vi er elsket – ubetinget. Det gir oss trygghet og selvtillit i møte med andre mennesker og samfunnet.