Kultur

La misjonen se SKAM

SKAM-sesong 3 er glimrende, og konservative religiøse bør se den og revurdere eget homosyn.

 

Trump blir president og det var pause i SKAM. Uke 45 var rar. Siste livstegn fra Hartvig Nissen var en ulykkelig forelsket Isak, fremdeles nokså i skapet, som drar frustrert, sint og gråtende fra festen hvor Even –  hans Even – tilsynelatende er vendt tilbake til Sonja. Han bryter sammen på et gatehjørne, midt på natten.

Det var en opprivende og sår scene, fabelaktig spilt av Tarjei Sandvik Moe. Og det var en opprivende og sår SKAM-pause for oss som er hekta. Denne sesongen er det alvor for min del. Jeg kan ikke, som i vår, gjemme meg bak en slags ironisk distanse: Hva er dette for et fenomen? Nå er det slutt på abstinensene, og den siste uken har det kommet klipp, sms-er og episode.

Vanskelig å stå frem

Det er den rå ærligheten som fenger. Sesong 3 sprenger grenser ved å ta opp homofili på en måte jeg ikke kan huske å ha sett før. Aldri før har vi sett en slik kunstnerisk skildring for et alment norsk publikum av en ung homofil gutts kvaler. I SKAM skjer det naturlig og troverdig, uten karikering og uten nitrist elendighet, men uten å være noen dans på roser. Slik følger denne sesongen av SKAM opp det beste fra første sesong, der Evas problemer med kjæresten Jonas bare var én av mange utfordringer for en ung jente på en ny skole. I forrige sesong var denne balansen mer fraværende, og vi fikk et ensidig fokus på Noora og William. Men Isak er tilbake som helt menneske: Han må forholde seg til sine homofile følelser samtidig som han må bevare posisjonen blant gutta, leve med en vanskelig familiesituasjon og på et tidspunkt også håndtere en pose cannabis som er havnet på avveie.

Det er ikke noe homofobt miljø Isak skal komme ut i. Den litt perifere karakteren Eskild har ellers vært åpen homo siden første sesong, og han er en kul og selvsikker type som lever glade dager og snakker muntert og åpent om gutter han møter, for eksempel via appen Grindr.

Men SKAM viser at det likevel kan være vanskelig å sette ord på det. Konflikten er da heller ikke med miljøet rundt, men utspiller seg først og fremst i Isaks hode, med spenningen rundt Isak og Even som drama. Som ung homofil må man formulere, presisere, insistere på noe veldig privat som heterofile aldri trenger å sette ord på direkte – og som det dermed er ekstra sårt om noen rynker på nesen av. Da er det heller ingen vei tilbake.

Både mimikken, blikkene, nølingen og hvordan Isak svelger ord som er vanskelige, er fantastisk skuespill. Han går rundt grøten ørten ganger før han står frem overfor Jonas, som både leser Klassekampen (og forhåpentligvis også Minerva) og er uttalt mot homofobi.

Nådeløs bedehuskultur

Høstens sesong er en håndsrekning til homofil ungdom, i og utenfor skapet. Men sesongen er også en nødvendig tankevekker til de som måtte ha problemer med å godta homofili – i familien, blant venner, i klassen eller på arbeidsplassen, for eksempel blant religiøst konservative. For det angår også dem:

Andelen homofile er antagelig rundt tre prosent av befolkningen. Hvis du har n barn, er det da 1 – (1-0,03)^n sannsynlighet for at du er ”homoforelder”.  I religiøst konservative familier er ofte n ganske høyt. For n = 4 er sjansen for at du har et homofilt barn rundt 11,5 prosent, og har du 5 barn, er sjansen nesten 15 prosent. Halvparten av skoleklasser på vanlig størrelse har minst én. Det er mer sannsynlig at ditt barn har en homofil eller lesbisk medelev enn at han eller hun ikke har det.

Homofili er vanlig nok til at det angår alle. Samtidig er det sjelden nok til at mange homofile ungdom er alene om sine erfaringer. Den samme matematikken som gjør at mer enn halvparten av alle klasser av vanlig størrelse har minst én homofil, innebærer at mer enn to av tre homofile er den eneste homofile av sitt kjønn i klassen. Det er ikke alltid så lett for dem å finne noen å snakke med – slik det ikke er så lett for Isak.

Negativ omtale av homofile over kjøkkenbordet kan smitte over til ordene elever bruker på skolen. Sjansen er stor for at de der gjør veien vanskeligere for en ung homofil som prøver å forstå seg selv og sine følelser.

Derfor bør ikke minst religiøst konservative også se SKAM. De mest vennligsinnede gjemmer seg gjerne bak en bortforklaring om at homosex ikke fordømmes mer enn sex før ekteskapet. Der hører sex hjemme, og ekteskapet er for mann og kvinne. De slår en strek over en vesentlig forskjell: Den heterofile 17-åringen kan forelske seg – ja, stolt presentere kjærester og oppleve det som en glede og ikke en sorg i familien – det er bare ett og annet de må vente med.

Skjebnen for den unge lesbiske eller homofile på bedehusbenkene er nådeløs. Det forventes at de går med kvalene til Isak kvernende i hodet – livet ut. Eller kanskje den heterofile majoriteten tror det går over? 

Omsorgsfulle familieverdier

Isak har en mor med psykoser som gis en religiøs – kristenkonservativ – form. Hun plager ham med sms-er, og kanskje mener serieskaper Julie Andem å antyde at dette har gjort det ekstra vanskelig for karakteren å bli trygg på seg selv. SKAM konfronterer seerne med hva det er å være homofilt menneske.

Konservative kristne vil si at de ikke fordømmer homofili noe mer enn mange andre synder. Det er en av mange regler mennesket må følge. For å karikere det litt: Når det er grønn mann, kan vi krysse veien, når det er rød mann er det forbudt – selv om vi av og til har dårlig tid, selv om det ikke er noen biler, og selv om vi tenker at vi ikke skader noen. De vil fordømme synden, ikke synderen, handlingen, ikke legningen, ikke mennesket.

Kanskje SKAM kan bidra til å vise at også homofile må leve hele liv. Å være avholdende homofil gutt er ikke som å vente på grønt lys. Det blir aldri grønn mann, eller noen mann for den del. Tar du seksualitet ut av livet, er det mye annet som går med i dragsuget. Det er jo noe konservative kristne egentlig vet godt: Seksualitet er så mye mer enn en fysisk akt. Nettopp derfor rammer fordømmelse av seksualitet hardt

Dette sjiktet snakker ofte om familieverdier, men familieverdier bør handle om veldig mye mer enn sex, ikke minst om å ha omsorg for hverandre. Hvilken reaksjon er den mest omsorgsfulle ”familieverdien” den dagen en sønn eller datter, bror eller søster kremter, trekker pusten og endelig er like modig og ærlig om seg selv som Isak er i disse dager?

Og er det så ondt og fælt, det Isak lengter etter? Greier konservative religiøse å se sesongen uten å bli berørt – uten å krysse fingrene for at Isak finner kjærligheten? Er det ikke i bunn og grunn de samme følelsene som deres egne, bare med en liten ubetydelig vri? Er det de ønsker for Isak, en konservativ kristen medelev som midt oppi alt dette skremmer ham inn i skapet ved å messe om homoseksuelles synd?

Foto: NRK (skjermdump fra episode 4)

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden