Debatt

La oss overlate kulturen til markedet

I en ideell verden har politikere ingenting de skulle ha sagt om hvem som skal få kulturmidler, skriver Theodor Barndon Helland.

Photo: George Rex [CC BY-SA 2.0]

Kultursubsidiene bør avvikles og Kulturdepartementet nedlegges.

Forrige helg skjøt Høyres landsmøte ned sin egen kulturkanon. Forhåpentligvis er det et tegn på at konservative politikere forstår at det må være grenser for politikk – også når det kommer til å bevare kulturelle særtrekk og tradisjoner ved nasjonalstaten. Norske konservative bør gjerne ha en mening om dette, men den angår først og fremst dem selv. Kultur bør ikke være et offentlig anliggende.

Handler om å begrense politikk

Det er vel og bra at mange er glade i norsk kultur. Det er jeg også. Men det er ikke på grunn av politiske vedtak at vi som nordmenn er glad i å stå på ski eller føler en sterk dugnadsånd. Vår felles historie og identitet som nordmenn er den samme uavhengig av om offentlige myndigheter regisserer kulturkanon eller ikke.

Det konservative argumentet er at et samfunn må være mer enn en statlig ramme; at vi som selvstendige individer har behov for et fellesskap som er større enn oss selv. Det er jeg enig i, men betyr det at et slikt felleskap kun kan eksistere under offentlige betingelser?

En liberalist vil svare nei. Liberalisme handler om å begrense politikk, ikke å forkaste fellesskap. Ved å begrense politikkens innflytelse over kulturelle aspekter i samfunnet oppnår man mer enn noe annet å fjerne mellommannen. Slik lar en sivilsamfunnet, ikke offentlige myndigheter, naturlig velge hvilke tradisjoner og kulturelle særpreg som består og hvilke som forblir igjen i historien.

Enkelte konservative blander kortene sine når de argumenterer for viktigheten av politisk innflytelse over normative samfunnsforhold. Når alt kommer til alt, er det ikke hva som er politisk bestemt som betyr noe. Det er verdiene som ligger til grunn.

Les også Steinar Juel: Billettprisene i operaen bør dobles.

Konservatisme versus liberalisme

Derfor bør liberalister være mer opptatt av verdidebatt. Det er grunnleggende bra å drøfte kultur, tradisjoner og verdier selv om (eller kanskje spesielt om) det ikke resulterer i lovforslag.

Konflikten mellom konservatisme og liberalisme oppstår først når avveiningen blir forsøkt innlemmet i den offentlige sfære. Det kan dessuten være vanskelig å vite hva som bør endres og hva som bør bevares.

Det eneste som bør gjøres, er å sørge for at mulighetene er like for alle.

Den østerrikske økonomen Friedrich von Hayek la vekt på at politiske endringer må ha en viss oppslutning i befolkningen. Dersom en endring ikke har tilstrekkelig oppslutning, vil den bli motarbeidet eller reversert. Hvis man tenker seg at dette i vel så stor grad gjelder verdier som lover, er argumentet interessant. Det forteller oss at beslutningstagernes verdier er irrelevante hvis de ikke gjenspeiler de faktiske verdiene i samfunnet.

Angst for nihilisme

Akkurat som konservative oftere enn ikke roser det bestående og bevarer for å bevare, kan de mest ytterliggående liberalistene dyrke forandring for forandringens skyld.

Hayek advarte mot troen på at en liten elite på vitenskapelig vis kunne dyrke frem den beste fremtiden. Dersom liberalismen, som sosialismen, satte seg et ultimat mål, kan en tenke seg at en ville ofret mye for å komme dit. Forskjellen på en slik liberalisme og en mer nøye behandlet ideologi vil være at sistnevnte vil kunne sette pris på verdiene og moralen som allerede er i samfunnet, uten å ønske å verken bevare eller å forandre.

Der hvor konservative har en trang til å blande seg, aksepterer liberalister at utvikling skjer gradvis uten offentlig intervensjon. De fleste føler tilhørighet til et eller annet menneskelig fellesskap, så hvem er politikere til å jobbe for eller mot det ene eller det andre? Det eneste som bør gjøres, er å sørge for at mulighetene er like for alle.

Men enkelte konservative har angst for nihilisme. Noen mener at dersom en tillater fullstendig verdipluralitet, kan det føre til normoppløsning og selvdestruktiv oppførsel. En liberalist bør òg rynke på nesen av verdinihilisme, etter min mening, men kan ikke akseptere at løsningen er offentlig innføring av bestemte verdier. Det er paternalisme.

Ennå ikke abonnent? Les så mye du vil på Minerva for kun 49,- i måneden! Bestill her.

Ta verdikampene i det sivile samfunnet

Hvis vi avslutningsvis deler liberalister inn i to grupper kan vi nærme oss en løsning. Vi har dem som vil la alt skure og ikke vil moraliserer over hverandres liv, og dem som vil ta verdikampen i det sivile samfunnet. Sistnevnte bør legges til grunn.

I en ideell verden er det opp til forbrukerne å bestemme hvem som skal få pengene deres.

Utvekslingen av verdier bør skje mellom individer i sivilsamfunnet, ikke ovenfra det offentlige og ned til det private. Det burde være sant enten man er konservativ eller liberal. De fleste vil ha preferanser rundt hva et felleskap bør bestå av, men man trenger et sunnere argument enn preferanse for at det skal bli en politisk oppgave å ta den endelige avgjørelsen.

Les også: – Da ville opera og ballett igjen bli forbeholdt de velstående.

Kulturdepartementet har utspilt sin rolle

Kulturkanon er imidlertid ikke det verste politikere kan foreta seg. Langt verre er det når man bevilger penger til tiltak man synes er gode og slik sett gir disse forrang over tiltak som anses som mindre gode.

Mange setter pris på å gå på teater eller i opera, men når billettene må subsidieres, nesten i sin helhet, for at prisen skal være overkommelig, er noe galt med bildet. Når noen arenaer for kultur gis massive tilskudd fra det offentlige, frarøver man individet å gjennom markedet fastsette arenaens reelle verdi.

I en ideell verden har politikere ingenting de skulle ha sagt om hvem som skal få kulturmidler eller ikke. Det er opp til forbrukerne å bestemme hvem som skal få pengene deres.

Kulturmidler bør altså ikke tildeles noen, og tiltak som kunstnerlønn bør gå over i historien. Da gjenstår kun bevaring av kulturminner, og til den jobben trengs ikke Kulturdepartementet.

Det er mye som bør overlates til det frie markedet. La oss begynne med kulturen.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden