Minerva

La staten overta

De kommunalt og fylkeskommunalt eide og styrte kraftselskapene i Norge bidrar til sløsing av offentlige ressurser, neglisjering av vedlikehold og dårligere beredskap.

De kommunalt og fylkeskommunalt eide og styrte kraftselskapene i Norge bidrar til sløsing av offentlige ressurser, neglisjering av vedlikehold og dårligere beredskap.

Dagens Næringsliv har den siste tiden satt fokus på styringen av de mange kommunalt og fylkeseide kraftselskapene i Norge. En oversikt fra NHO-organisasjonen Energi Norge viser at utbyttene i snitt har ligget på 90 % av driftsresultatet de siste årene. I 8 % av selskapene har utbyttet ligget på over 100 % av driftsresultatet! Det vil si at man tapper selskapene for den tidligere oppsparte og innskutte kapitalen.

Lokale politikere bruker kraftselskapenes overskudd i mangelen på egen evne til å prioritere i lokale budsjetter. I motsetning til rikspolitikere som har bundet seg til kun å bruke avkastningen av sitt eget «overskuddsfond» gjennom oljefondets «handlingsregel», eksisterer det ingen «handlingsregel» for de lokale kraftselskapene. Deres overskudd blir forvaltet ved å bruke dagens inntekter og overskudd, uten hensyn til selskapenes og kommunebudsjettenes langsiktige bærekraft. Det er svært problematisk at lokale politikere også sitter som styremedlemmer i kraftselskapene, og vedtar både kraftselskapenes og kommunale budsjetter. Det ville vært utenkelig i dag, at stortingsrepresentanter og andre aktive politikere samtidig sitter i styrer i de mange statseide selskaper som Statoil, NSB og Statskraft.

Egeninteresser
Dagens ordning er også et klassisk eksempel på økonomisk «empire building», hvor personer og grupper vil øke sine egne interesser gjennom lønn og anseelse ved å delta i økonomiske aktiviteter som øker selskapets størrelse og prestige, uten hensyn til lønnsomhet og de «virkelige» eierinteressene. Eksemplene fra de lokale kraftselskapene er mange:

 

Listen kunne vært lengre. Og det skjuler seg nok mange mørketall, da det stort sett er kun de største «feilinvesteringene» som blir kjent i media. Hva med generelle driftskostnader? Hva medfaste kostnader til lønn, administrasjon, eksterne konsulenter og så videre – Har man tilstrekkelig kontroll på at ikke disse kostnadene også er løpt løpsk?

Det er samtidig et stort behov for å oppgradere, vedlikeholde og bygge nytt EL-nett i Norge. Årsakene er delvis politisk bestemt. Man vil få et solid fremtidig kraftoverskudd i Norden, mye på grunn av de såkalte grønne sertifikatene, som garanterer ny fornybar kraftproduksjon en høy fast pris. Regningen går til forbrukerne, mens kraftselskapene får disponere overskuddet. Det samme overskuddet som blir disponert av de lokale politikerne.

Denne politikken er direkte skadelig for nasjonens beredskap.

De samme politikerne har – som jeg viser til i innledningen – ”tappet” kraftselskapene for kapital og overskudd, og samtidig neglisjert det langsiktige vedlikeholdet. Denne politikken bidrar ikke bare til at eierne (kommunene og fylkeskommunene) får et betydelig fremtidig finansieringsproblem, men det er direkte skadelig for nasjonens beredskap.

Både vær, vind, menneskelig svikt og terror gjør EL-nettet til et landets viktigste områder med tanke på samfunnssikkerhet og beredskap. Dette bør i seg selv være tungtveiende grunner for at man må sikre at nødvendig vedlikehold av det totale EL-nettet er ivaretatt.

En god, forsvarlig og optimal forvaltning av landets kraftproduksjon og EL-nett er vanskelig å finne. Den enkle tanken ville fra et liberalistisk perspektiv være å privatisere hele sektoren. Dette er jeg likevel uenig i. Årsaken er at man her snakker om et marked som har naturlige monopoler.

Det første monopolet er selve nettet. Man ville ikke greid å skape en konkurransesituasjon som ville resultert i bedre priser for forbrukerne og produsentene enn dagens modell.  Årsaken er de store kapitalmengdene som trengs for å bygge ut og vedlikeholde denne type infrastruktur. På samme måte som det ville vært sløsing av ressurser å bygge en parallell jernbane over fjellet til Bergen, så ville også et parallelt kraftnett være for kostbart og unyttig. Det ville også være mer skadelig enn nyttig å la en eller flere private aktører overta deler av Statnett og de kommunale selskapenes EL-nett. Man ville ikke greid å få en «naturlig» konkurranse på hverken pris eller service. Det eneste man ville oppnådd er prismaksimering i et monopolmarked.

Melkekuene
Da er faktisk en bedre løsning å la staten gjennom Statnett overta hele EL-nettet. Selv om det bør sitte langt inne for en borgerlig regjering å tale varmt for statlig eierskap, så er det bedre at det offentlige eier naturlige monopoler, enn at private gjør det. Til tross for at det også her vil være samme type risikoer som jeg har beskrevet ved de lokale kraftselskapene, så er det lettere å både  ha kontroll og styring av ett selskap enn dagens 80 lokale nettselskaper. Man vil trolig også oppnå lavere driftskostnader, bedre ressursutnyttelse og derfor en lavere pris til produsenter og forbrukere.

Når det kommer til den delen av de offentlige eide selskapene som produserer kraften, er det vanskeligere å finne en modell som passer. I mange deler av norsk kraftproduksjon har private aktører en viktig og verdifull rolle, først og fremst som innovatør og gjennom deltakelse i mer risikofulle prosjekter. Allikevel er de fleste større kraftproduksjonsanleggene i Norge rene «melkekuer» og derfor også naturlige monopoler. Da tenker jeg særlig på vannkraftverkene. På samme måte som at det kun er én aktør som kan eie rettighetene til et oljefelt, så kan kun én aktør eie rettigheten til et fossefall. Man kan ikke bygge to eller flere konkurrerende kraftverk for å utnytte det samme fossefallet, og heller ikke la to konkurrerende selskaper utnytte samme oljefelt.

Man kan se mot dagens petroleumsregime for å finne lignende løsninger for kraftselskapene.

Men man kan se mot dagens petroleumsregime for å finne lignende løsninger for kraftselskapene. Man kunne skattlagt private vannkraftsprodusenter på samme høye nivå som oljeselskapene. Man har allerede regler om «hjemfallsrett»; rettighetene til fossefallet kunne på samme måte som oljefeltene falle tilbake til staten om det ikke ble utnyttet innen en viss tid.

En videre løsning kunne vært at staten via Statkraft overtok mange av de 100 forskjellige offentlig eide kraftselskapene. Dette ville gitt mange av de samme argumentene som ved at Statnett overtok de offentlige eide nettselskapene. For å unngå at man også i Statkraft risikerer å få «empire building»-takter, så kunne man delprivatisert og børsnotert selskapet på samme måte som med Statoil. Delvis privateide og børsnoterte Hafslund tapte 571 millioner kr i en «pelletsfabrikk». Konsekvensen, etterspillet og fremtidige investeringer av denne type «feilinvesteringer» vil være større og bedre ivaretatt på børsen og ved å dele risiko med privat kapital.

De mange offentlig eide kraft- og nettselskapene forvalter store verdier for samfunnet. I tillegg spiller de en avgjørende rolle for samfunnets beredskap og sikkerhet. Vi bør derfor ikke tillate at lokale «nessekonger» rundt omkring i landet har total kontroll over disse viktige ressursene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden