Kommentar

Laks og tortur

Norske myndigheter synes det er trist at Liu Xiaobo er dødssyk. Det er det modigste de får seg til å si.

Regjeringen er pinlig taus om dødssyke Liu Xiaobo, og Frps stortingsgruppe har en forunderlig dragning mot autoritære regimer.

Forrige uke ble det klart at Nobelprisvinner Liu Xiaobo overføres fra fengsel til sykehus, siden han trenger pleie for dødelig kreft. EUs ”utenriksminister” Federica Mogherini har krevd at han løslates og får anledning til behandling i utlandet. Den amerikanske ambassadøren i Kina og Frankrike har også bedt om at han får reise hvor han vil for å få behandling.

Fra norske myndigheter er det ikke mulig å få ut noe annen reaksjon enn det som kan oppsummeres som ”trist at du ble syk. Lykke til”.

Mellompartiene, SV og Ap har kritisert denne tausheten. Det siste skal vi merke oss, siden AP viste stor vilje til unnfallenhet sist de var i regjering, bare at de ikke kom helt i mål med sine kapitulasjonsforsøk. Vår neste statsminister Jonas Gahr Støre forsøkte etter alt å dømme til og med å blande seg inn i Nobelkomiteens arbeid for å stoppe fredsprisen til Liu. Så vi får se om AP her utviser den spesielle typen mot som gjelder i opposisjon, men erstattes av kynisme i posisjon.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Høyre-toppenes holdning til menneske-rettighetene i Kina brått endret seg da de kom i regjering, med skammelig utfall da Dalai Lama besøkte Norge.

Kowtow-avtalen

Regjeringens taushet er som forventet. Det er i pakt med avtalen inngått i fjor: Vi får selge fisk til dere, mot at vi holder fullstendig kjeft om menneskerettigheter og alt annet som vi måtte ha å utsette på Kina og kinesiske myndigheter. Da avtalen ble inngått i desember skrev jeg:

”Vil norske myndigheter frede det kinesiske diktaturet for kritikk? I så fall har regjeringen solgt vår sjel for en rett sushi.”

Siden den gang har jeg ikke notert meg for ett eneste kritisk komma fra regjeringen om Kina. Det finnes et godt kinesisk uttrykk for dette: Kowtow. Eller på godt norsk ”kryping”.

Regjeringen unnskylder seg med at det ikke er riktig tidspunkt å ta opp igjen kritikken, eller ”menneskerettighetsdialogen”, så kort tid etter avtalen. Som om vi skal tro at det noen gang kommer et ”riktig tidspunkt”. Men kanskje det vil virke frigjørende for sjelen å miste regjeringsmakten til høsten?

Mange vil mene at dette ikke kan være så farlig. Kineserne hadde uansett ikke endret politikk på bakgrunn av norsk misbilligelse. Vi er et lite land, og må innse realitetene. Men det var dette med sjel og sushi, da. Det finnes andre verdier enn de vi kan putte i lommeboka. Vi MÅ ikke krype for Kina.

Verdier å formidle

Jeg er ikke tilhengere av å isolere og bryte alle forbindelser med autoritære regimer, med unntak av totalitære verstinger som Nord-Korea. Kulturelle, politiske og økonomiske forbindelser er både konfliktdempende og kan bevirke utbredelse av (i prinsippet universelle, i praksis hovedsakelig vestlige) frihetsverdier. Men det forutsetter at vi har noen verdier å formidle, og en vilje til å gjøre det. Når selve forutsetningen for forbindelsene er at vi frasier oss retten til å fremme disse verdiene, og isteden tvinges til å smigre kineserne, som i avtalen mellom Norge og Kina, spiller vi rollen som Undersått under Herskeren. Norge har underkastet seg bøllen.

Norske næringsinteresser vil ikke bare selge fisk. Noen vil samarbeide med kinesiske selskaper, andre investere. De vil ofte oppleve at Kina er gjennomkorrupt, ute etter å stjele vestlig teknologi og på ingen måte noen rettsstat. Her gjelder det å passe på. Og jeg vil også oppfordre alle næringsdrivende som har noe med Kina å gjøre om å tenke på mer enn bunnlinjen.

Kinas ”ukjente” økonomiske mirakel

Første punkt i underkastelsesprosessen er alltid å minne om og rose Kinas imponerende økonomiske utvikling. Vi hører ekkoet fra mellomkrigstiden, der mange, ikke minst på høyresiden og i næringslivet, var ivrige etter å fremholde at visse despoter bygde motorveier og visstnok fikk togene til å gå presis.

Den gamle SV-lederen Erik Solheim har vært i første rekke som talsmann for dette. Høyres største sponsor Stein Erik Hagen ville sågar gi Fredsprisen til det kinesiske regimet. I Norge-Kina-avtalen står det:

”The Norwegian Government fully respects China’s development path and social system, and highly commends its historic and unparalleled development that has taken place.”

Den andre delen inneholder denne obligatoriske rosen. Den første delen innebærer at Norge fullt ut respekterer at Kina er et diktatur (deres ”sosiale system”), som setter dissidenter, inkludert Nobelprisvinnere, i fengsel og det som verre er.

Når FrPs Jørund Rytman nå starter vennskapsgruppe for Kina på Stortinget, sier han til Dagsavisen:

”Det er mye positivt som skjer i Kina, men det er underkommunisert.

– Så du ser det som mer naturlig å løfte fram de kinesiske fremskrittene?

– Ja, det er min intensjon å vise hvordan markedsøkonomi og frihandel har fått flere hundre millioner ut av fattigdom i Kina.”

Jeg vet ikke hvilke medier Rytman holder seg med, men er det egentlig noen som ikke har fått med seg veksten og fattigdomsnedgangen i Kina siden Maos død?

Men det hører også med til historien at dagens regime er en direkte etterfølger av Maos inkompetente skrekkvelde, som har skylden for at titalls millioner mennesker sultet i hjel, og atter millioner ble myrdet av regimet. Maoismen lever videre, og massemorderen dyrkes av regimet. Kinas norske venner vil snakke enda mer om suksessen, overhodet ikke om historien.

Regimet strammer til

Ei heller vil de snakke om de mange skyggesidene ved det kinesiske regimet. Menneskerettighets-situasjonen har snarere blitt verre de senere årene. Falun Gong har lenge blitt undertrykt, det samme gjelder frie kristne kirker. Regimet er ikke lenger så totalitært at masseprotester og uro i mange deler av Kina ikke får komme til overflaten, men regimet har de siste årene gått til kraftig mottiltak mot en advokatstand som har vært sentral i forsøkene på å holde det autoritære regimet ansvarlig. De blir møtt av vilkårlig arrestasjon, forsvinning og tortur. Grace Gao, som er datter av en av disse menneskerettighetsadvokatene, snakket nylig hos Oslo Freedom Forum.

Som Kina-eksperten Torbjørn Færøvik – en av dem som nektes innreise til landet og dermed dialog med kineserne, skrev hos VG-nett på søndag:

”Hvis våre folkevalgte har et uforløst behov for å hjelpe kinesere, kan de slå ring om Kinas millioner av undertrykte. De stemmeløse og fengslede. De torturerte. Menneskerettighetsadvokatene som blir sporløst borte. Horden av underbetalte migrantarbeidere. De forlatte barna. Og mange flere.”

Rytman har altså tatt initiativ til en Kina-gruppe på Stortinget. Frps nettsider skrev om saken 23. juni. Gruppen består av åtte stortingsrepresentanter for Frp, og to fra hvert av partiene Høyre, Arbeiderpartiet og KrF. Dagsavisen spør Rytman:

”Står menneskerettigheter på agendaen for vennegruppen for Kina?

– Nei, men vi har ikke drøftet det ennå.”

Rytman understreker at han ikke har prinsipielle motforestillinger mot at slikt tas opp på møter i gruppen. Godt å vite at han i hvert fall ikke er prinsipielt imot menneskerettigheter. Han klager også over at slike vennskapsgrupper ofte blir misforstått: ”Folk tror det er en heiagjeng”. Jeg merker meg at Rytman verken i intervjuet eller i Frps artikkel om gruppen har funnet plass til ett eneste kritisk ord. Vi venter i spenning.

Færøvik skriver:

”Rytman og andre vil kanskje hevde at vi gjennom utstrakt samarbeid med Kina har en mulighet til å påvirke landet. Dessverre tyder all erfaring på det motsatte. Det er vi som blir påvirket av Kina, og ikke omvendt. Vi ser det allerede. Samarbeid skaper bindinger. Bindinger avler selvsensur. Derfor går stadig flere norske politikere på tå hev overfor Kina. Får de spørsmål om dette eller hint, blir de vage og rådville. Høyres Jan Tore Sanner, han som foreslo at Liu Xiaobo skulle få fredsprisen, er taus. Det er en taushet som sier mer enn tusen ord.”

Det hører med historien at Frp-ere på Stortinget sommeren 2015 var sentrale i oppstartet av en vennskapsgruppe for Russland. Av de 17 medlemmene var syv fra Frp. Noen dager etter stiftelsen invaderte og okkuperte Russland Krim-halvøya.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden