Kommentar

Landet uten konsekvenser

Det virker sannsynlig at Erik Solheim ikke ville fått sparken dersom han hadde istedenfor å være leder for FNs miljøprogram, hadde hatt en tilsvarende stilling i den norske staten eller en norsk NGO, skriver Pål Mykkeltveit.

Hvordan kunne Erik Solheim tro at det ikke ville ha konsekvenser å ignorere FNs regelverk? Det kan ha noe med norsk kultur å gjøre.

Det verste med norsk kultur er at folk i betrodde stillinger ikke må stå til ansvar når ting går galt. Det mest iøynefallende eksemplet fra de siste årene er at ingen mistet jobben på grunn av 22. juli. Men heller ikke massiv sløsing med skattebetalernes penger pleier å få konsekvenser for dem som har ansvaret.

I en bok som, så vidt jeg kan se, har fått ufortjent lite oppmerksomhet denne høsten, dokumenterer Aftenposten-journalist Henning Carr Ekroll en rekke eksempler på inkompetente rådmenn som ikke trekker seg før de får gullkantete sluttavtaler eller elendig styrte offentlige prosjekter som gjør at milliarder av kroner går i vasken, uten at de ansvarlige får merke det på annen måte enn at de i verste fall blir “straffet” med en nyopprettet spesialrådgiverstilling med samme lønn som før.

Olemic Thommessen forsøkte i det lengste å fraskrive seg alt ansvar for byggeskandalen på Stortinget. Helt til han i praksis ble avsatt av flertallet. Hadde vi hatt en flertallsregjering, ville han sittet fortsatt. En nordmann som istedenfor å gjøre sitt ytterste for å beholde sine privilegier, utsteder en offentlig beklagelse, tar på seg ansvaret og trekker seg fra sin stilling, er ikke akkurat hverdagskost. Det er klart at dette gjør samfunnsmaskineriet mindre effektivt. Dersom du ikke tror at du risikerer ditt eget skinn, har du ikke insentiv til å gjøre en best mulig jobb.

Et interessant spørsmål blir hvorfor det er slik? Det går an å peke på et lite land med tette bånd som gjør kameraderi til et problem. I tillegg kan den bejublede tillitskulturen i Norge ha den ulempe at vi blir naive. En annen årsak, som jeg her vil rette fokus mot, er at nordmenn mangler skam.

Æreskultur og verdighetskultur

Der det mangler skam, mangler det også ære. Æreskulturer, som baserer seg på at samfunnet har et gitt sett med handlingsregler som det er opp til hver og en av oss å forholde oss til, har med rette et frynsete rykte på begge sider av den politiske skalaen. Det hindrer frihet ved at individet må underordne seg kollektivets æreskodekser. Æreskulturer er ofte voldelige fordi fornærmelser må gjengjeldes. Typisk er land med utpreget æreskultur også mindre utviklede og fattigere.

Det finnes imidlertid utviklede land med velfungerende stater der æresbegrepet står sterkt. Gode eksempler på dette er Japan og Sør-Korea.

Hvis Japan i så måte er en æreskultur, kan man kalle Norge en verdighetskultur. Norsk kultur må være den kulturen i verden som har beveget seg lengst i retning av verdighet fremfor ære. Kronprinsen plager landets lærere med en egen «Dignity Day» i skolen hvert år. «Alle menneskers likeverd står sterkt hos oss», skriver Knut Arild Hareide i sin bok fra i høst, og understreker dermed noe typisk norsk snarere enn noe som først og fremst kjennetegner hans eget parti.

I motsetning til i æreskulturer oppnår et menneske i en verdighetskultur ikke sin verdi gjennom sin rolle i kollektivet eller ved å utvise mot, styrke eller andre dygder. Isteden er alle like mye verdt, så det holder bare å være en person. Dette er selvsagt flott, ikke minst for oss som hverken er modige eller sterke, men verdighetskulturen kommer også med sine ulemper. I verdighetskulturer har man problemer med å forholde seg til det faktum at mennesker ikke er helt like, at for eksempel talenter eller skjønnhet skaper hierarkier enten vi vil det eller ikke, at vi ikke kommer unna konkurranse, og at det skaper tapere i tillegg til vinnere.

Norge er kanskje det landet der vi går lengst i å legge lokk på dette, med sære regler i barneidretten og tabu mot å hylle de flinkeste på skolen. Vi dyrker ikke helter, bortsett fra i toppidretten, som er en æreskulturell frisone i samfunnet. I verdighetskulturer har man også problemer med å sanksjonere ting som ikke er direkte kriminelt eller brudd på skrevne regler. Når folk ikke har noen ære som kan bli skadelidende, er det ikke rasjonelt å ta på seg ansvar for noe dersom man ikke er helt nødt.

Lær av de bakstreverske

Her tror jeg vi er ved årsaken til at «you fuck it up, you suck it up» ikke er noen handlingsregel i norsk ledelseskultur. Innskytelsen er isteden å fraskrive seg ethvert ansvar. Og å ta på seg ansvar for noe som ikke var direkte under din kontroll, som ofte skjer i andre land, blir ekstra irrasjonelt. I Latvia gikk statsministeren av i 2013 fordi et kjøpesenter hadde kollapset. Da en student av sørkoreansk opprinnelse utførte en skolemassakre i USA i 2007, oppfordret Sør-Koreas ambassadør sine landsmenn i USA til å gjøre bot ved å delta i en 32-dagers faste, én dag for hvert offer. Noe slikt ville nordmenn aldri funnet på.

En norsk leder som uansett ikke har æren i behold, har nemlig ingenting å tape på å bli sittende. Derfor blir den logiske konklusjonen å gjøre det man kan for å sikre sine materielle interesser.

Derfor virker det sannsynlig at Erik Solheim ikke ville fått sparken dersom han hadde istedenfor å være leder for FNs miljøprogram, hadde hatt en tilsvarende stilling i den norske staten eller en norsk NGO. Det hele ser litt ut som en kulturkollisjon, siden Solheim selv tydeligvis ikke forventet å få sparken, og ikke hadde trodd at hans mangel på selvkritikk skulle få følger.

Slik er det nemlig ikke i Norge. Som det ofte har blitt gjentatt, er vi landet uten konsekvenser.

Selv de mest innvandringskritiske av oss, folk som liker å snakke om at norsk kultur er truet, erkjenner at vi kan ha et og annet å lære av andre kulturer. Sylvi Listhaug skriver i den nye boken sin at vi kan lære av innvandrere som har større respekt for eldre og deres ressurser. Jeg lurer på om vi til og med kan lære litt av bakstreverske æreskulturer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden